Foto: Wikimedia Commons
Minoritetsperspektiv mangler ofte i den offentlige debatten om folkehelse, om det gjelder pårørendepolitikk eller helseutfordringer blant innvandrere. Det forskes for lite på området, og temaet skaper sjeldent avisoverskrifter.
Flere helseproblemer – mindre tilgang på helsetjenester
Ta for eksempel koronapandemien og konsekvenser av denne, så som dødsfall knyttet til pandemien. Forskning publisert I Sykepleien viser at eldre innvandrerkvinner som er født i Afrika, Asia og Sør-Amerika og bosatt i Norden, skårer dårligere på mange helseindikatorer sammenliknet med innvandrermenn og majoritetsbefolkningen for øvrig.
Dette gjør seg utslag i helseproblemer som angst, depresjon, diabetes, multimorbiditet og mer generelt en stillesittende livsstil som fører til nedsatt livskvalitet. Lavere deltakelse i kreftscreeningprogrammer er også et særtrekk blant innvandrerkvinner.
Grunnet lavere sosioøkonomisk status har innvandrere flere helseproblemer enn resten av befolkningen, og dårligere tilgang på helsetjenester. I tillegg er innvandrernes samlede forbruk av ulike former for helsetjenester lavere enn i befolkningen for øvrig.
Dette området må forskes på
Gjett hvem som betaler prisen for dette. Selvsagt er det innvandrere, men det er også, i det lange løp, hele resten av samfunnet.
Pårørendeperspektiv er også stort sett fraværende i debatten. Da Kristelig Folkeparti (KrF) foreslo kontantstøtte for pårørende til eldre i 2021, skrev VGs Shazia Majid om hvordan dette kan vanskeliggjøre integrering for minoritetskvinner. «Kontantstøtten er til å gråte av», skrev hun og saken var godt lest. Men saken er nå noen år gammel, og den var den eneste jeg fant om temaet da jeg begynte å google.
Innvandrere har flere helseproblemer enn resten av befolkningen, og dårligere tilgang på helsetjenester.
Men det er ikke bare i media at temaer rundt pårørende til eldre blant minoriteter mangler, for også i forskningsverdenen, og i akademia er det et stort kunnskapshull på dette området. Hvordan går det med kvinner som «frivillig» gjør en stor innsats for familiens eldre? Får de betalt omsorgslønn? Fører det til mer frigjøring og likestilling, til bedre integrering og økonomisk selvstendighet, eller er det motsatt? Ikke gjør denne veien enda lengre – dette trengs å forskes på!
I retning mer kunnskap
Jeg er dog ingen tilhenger av omsorgslønn. Ikke bare er den veldig sårbar for kommunen som betaler, men den erstatter heller ikke timelønn man mister på jobb, ei heller tapte karrieremuligheter. Det finnes heller ingen pensjonspoeng eller sykepenger på omsorgslønn. Ulønnet pårørendeomsorg er en stor likestillingsutfordring, særlig i minoritetsmiljøer, da det som oftest er kvinner som bærer denne bjelken. Det trengs altså i første omgang mer kunnskap om temaet, slik at vi kan lage en ordning som er mer treffsikker og som har minoritetskvinners perspektiv.
Kvinnehelse blir forsket lite på, det vet vi. Og enda mindre forskes det på innvandrerkvinners helse. Da blir disse en minoritet i minoriteten. For eksempel vet vi at minoritetskvinner er overrepresentert i fysiske tunge yrker som pleie og omsorg, som kan føre til fysiske skader på lang sikt.
I tillegg til dette er muskel og skjelettplager mer vanlig hos enkelte grupper innvandrerkvinner. En kombinasjon av disse fører til redusert helse, og på lang sikt uførhet. Det må vi forske på, selv om det ikke gjelder majoriteten. Det gjelder fortsatt ganske så mange, og da er det noe vi bør kunne satse på.
Pårørendealliansen Norge har påvirket helsedirektoratet til å få pårørende til eldre med minoritetsbakgrunn med i den nye nasjonale pårørendeundersøkelsen. Slik får vi mer kunnskap. Det er en framgang. Men vi har fortsatt en lang vei å gå.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
