Foto: Audhild Høivik
– I dag er det flere flyktninger og fordrevne enn på noe annet tidspunkt i historien, forteller René August til Dagens journalist, som omtalte saken først.
Nylig var hun i Seljord, i Vestfold i Telemark fylke på Korsveifestivalen. Festivalen er en del av den kristne korsvei-bevegelsen, som tolker Bibelen i dagens lys og i en mer moderne retning.
Den tidligere anti-apartheid aktivisten jobber i Tearfund, som er en internasjonal NGO med base i Storbritannia med arbeid i 50 land. Hun jobber med fredsbygging, og koordinerer dette arbeidet i de forskjellige regionene. August er også ordinert anglikansk prest, og hadde et nært forhold til Desmond Tutu.
Like ved, mens hun intervjues, sitter hennes kollega Farah Bou Kheir, som beskriver henne slik:
– Hun er en vis og karismatisk kvinne av jern, som bringer håp i vanskelige situasjoner. Og jeg er ikke betalt for å si det, sier han til Dagens journalist. Han er fra Libanon og jobber sammen med August i Tearfund.
Sammen holdt de to seminar om flyktninger og fordrevne, og formidlet Bibelens budskap om temaet.
August forteller engasjert til Dagen at kirken bør ha en mer aktiv rolle om dette. Hun brenner for at kirken skal snakke om tematikken og handle. Ifølge henne hadde Jesus mye å si om flyktninger.
– Jesus var en fattig flyktning, og vi blir bedt om å følge ham. Da må vi gå hvor han har gått. Fordi jeg prøver å følge Jesus, må jeg snakke om fordrevne mennesker.
Internt fordrevne
Selv ble hun fordrevet fra sitt eget hjem i Cape Town.
– Det var portforbud for oss afrikanere. Hvis vi befant oss i de «hvite områdene» etter portforbudet, kunne vi bli arrestert og fengslet opp til et halvt år, forteller August fra sin egen oppvekst til Dagen.
Loven «Land Act» fra 1913, som ble bestemt av britiske myndigheter, gjorde at 80% av landområdene ble forbeholdt hvite. Det rasediskriminerende lovverket og politikken gjorde at mange afrikanere ble fordrevet fra sine hjem.
– 90 prosent av befolkningen fikk bare bo på 20 prosent av landet. Afrikanere ble tvunget til å flytte fra sine hjem, hvor de hadde bodd i generasjoner.
Afrikanere ble flyktninger i eget land, forteller August til Dagen.
Hun vet selv hvordan det er å måtte flykte fra sitt eget hjem. Som barn ble hun og familien kastet ut fra deres eget hjem, skriver Dagen. Dette gjorde at de måtte flytte til et område uten skoler, veier eller butikker – langt ute i bushen, hvor de måtte starte et nytt samfunn.
– Vi var åtte mennesker i et hus med tre soverom. Jeg delte seng med min bestemor. Hun leste Bibelen hver morgen, og når hun så jeg var våken begynte hun å lese høyt.
Dette gjorde at hun allerede som tre-åring kunne resitere salme 23 i en King James-oversettelse hun ikke selv forsto.
– Sannhetene levde i meg. Når tiden kom og jeg trengte det, kunne Gud bruke det jeg allerede visste, forteller August.
Trøst i Bibelen
Apartheid i Sør-Afrika på 1960, 70 og 80-tallet, gjorde at mange afrikanere ble tvunget til å flytte fra sine hjem – hjem der de hadde bodd i generasjoner.
Dette ble gjennomført gjennom kirken, forklarer August. Hun fant trøst i troen på Gud:
– Dette ble gjort av kristne myndigheter og av kirken. Man kan spørre hvorfor Gud tillater dette og føle seg hatet av Gud, eller så kan man spørre seg selv hvordan Gud gir oss trøst i denne situasjonen.
Gjennom kirken leste hun Bibelen på et nytt vis: Jesus var selv en flyktning.
Til Dagen forteller hun at i Bibelen fant hun en Gud som elsker og er nær mennesker som er fordrevet og er på flukt. Gjennom flere eksempler forklarer hun nærmere; om Josef som ble solgt som slave i Egypt. Abraham ble kalt av Gud til å forlate sitt eget hjemland. Moabitten Ruth kom til Betlehem som en fremmed.
Bibelen tegner en Gud som ikke forlater flyktninger og de som er fordrevet. Blant slaver og flyktninger er Guds ord levende, forteller August videre til Dagen.
– Det er heller ikke dårlig selskap å være i, med folk som Jesus, Ruth og Abraham, sier August, mens hun ler.
Flyktninger i Bibelen
– Bibelen er skrevet av flyktninger, til flyktninger. Vi prøver likevel å forstå Bibelen uten dette perspektivet, sier August til Dagen, som ser tematikken overalt i Bibelen.
For å forklare perspektivet sitt, viser August til bibelverset fra Jeremia kapittel 29, vers 11.
– «Jeg vil gi dere fremtid og håp». Dette er ikke skrevet til de som bor i slott eller komfortable hjem, eller til de som spør hva skal jeg gjøre med livet sitt – dette er skrevet til flyktninger, fastslår hun.
Samaritanen og barmhjertighet
– Hva er en bibelsk respons i møte med flyktninger og mennesker som er fordrevet?, spør hun Dagens journalist.
– Lignelsen om den barmhjertige samaritan er et godt sted å starte. Han spør ikke hvem sin feil det er, men ser den skadede og gir den hjelpen som trenger, sier August, og forklarer til avisen at spørsmålet ikke er om man skal hjelpe, men hvem man skal hjelpe. Ifølge August, var det for samaritanen et menneske utenfor hans egen gruppe.
Desmond Tutu og tilgivelse
August forteller åpent om sitt nære vennskap til Desmond Tutu, og siterer fra han flere ganger. Han var en sørafrikansk kirkeleder, som mottok Nobels fredspris i 1984. Hun besøkte han før og etter reisene hennes, og forteller at de kunne være veldig uenige.
– Hva diskuterte dere?
– Mange ting. Mye om kirken, og nattverd. Han elsket nattverden, ler August.
August trekker frem kloke ord Tutu sa om tilgivelse.
– «Å ikke tilgi er som å drikke gift og forvente den andre personen dør».
For August handler tilgivelse om å selv velge hva som skal definere deg.
– Hvis jeg ikke vil tilgi deg, trenger jeg fortsatt noe fra deg. Men jeg trenger ikke noe fra deg for å være alt Gud har skapt meg til å være. Hvis jeg ikke tilgir blir det du har gjort en del av den jeg er, sier August til Dagen.
Hun håper ikke lengre på en annen fortid. Til Dagen sier hun at hun ikke trenger å ha en annen fortid, for å ha en annen framtid.
Til slutt trekker August videre frem hva tilgivelse betyr for henne:
– Hvis det ikke finnes tilgivelse, er det ingen mulighet til å leve et liv som er større av hva andre har gjort mot meg, sier hun.
