Foto: Screenshot, YouTube: Pakistan Football Community
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
Det er noe befriende med Norway Cup. Man trenger ikke være sportsinteressert, man trenger ikke eie så mye som et snev av konkurranseinstinkt, og man trenger ikke være nevneverdig interessert i det fargerike fellesskapet sosialistene sverger til heller – man trenger strengt tatt ikke å bry seg om arrangementet i det hele tatt. Men allikevel: Det er noe med Norway Cup.
Ingen mangfoldspriser, ingen inkluderingsstrategier
For alle som en eller annen sommer mellom 1972 og i dag har befunnet seg i Oslo i overgangen mellom juli og august må ha kjent på det. T-baner, busser og trikker er fylt til randen av unge mennesker i fotballdrakter. På 20-bussen smiler en 13-årig gutt fra Kabul sjenert til en to år eldre blondine fra Smøla som rødmer, ler og hvisker noe i øret til sin nyervervede venninne fra Kamerun. Ved inngangen til Oslo City lener et kolombiansk jentelag seg på kanten av trappene ned til t-banen mens de venter på en savnet medspiller som forsvant fra dem inne på Carlings. Og jentene blendes av tannreguleringene på en forbipasserende gjeng fra et tysk ungdomsskolelag. Man trenger ikke spørre dem hvem de er, og hva de driver med. Vi vet det allerede. De er på Norway Cup.
Og det er nettopp dette udramatiske og ofte ikke verbaliserte som fascinerer. Fraværet av voksnes teoretisering om mangfold og inkludering. Ingen rasling i etniske øredobber, ingen flagrende lilla skjerf. Ingen synging av «Noen barn er brune», ingen tåredryppende taler. Ingen mangfoldspriser, ingen mangfoldskompetansekurs, ingen inkluderingsstrategier. Ingen vennskapskafeer. For deltakerne på Norway Cup går bare, ofte lykkelig uvitende, rundt og er mangfoldet. Og er inkluderingen.
Inkludering i praksis
Deltakerne er selve ryggraden, selve grunnstoffet i alt medlemmer av menneskeheten har forsøkt å formulere om styrken i menneskelig forskjellighet. Unge mennesker på alt fra 6 til 19 år, 2000 lag fra 60 land, og ingen kan stoppe dem. Det er som om de har knekt en kode. Bare med sitt blotte nærvær får de hjertene til å hoppe over et slag eller to hos oss som studerer dem fra utsiden. Og jeg tror deres nærvær snakker til absolutt alle. Ingen kan se dem uten å bli glade. Både deres allerede ervervede styrke og deres uvitenhet om mye gjør godt å være vitne til.
Alt dette er jo vel og bra, men jeg vil et stykke videre. Altså ikke så veldig langt, for det er så mye bra i dette i seg selv, at en nesten kan bli redd for å vugge for mye i båten. Men det er vanskelig å styre utenom tanken på den tidligere nevnte koden, som både Norway Cups arrangører og deltakere har knekt, om enn uten å vite det, og hvordan resten av oss også kunne hatt bruk for å forstå dette.
Vi er allerede godt kjent med denne koden fra Norges klasserom, fra barneskole til videregående: Setter du en tilsynelatende rotete sammensatt gruppe til å jobbe sammen, skjer det mirakler.
Med et hofteskudd vil jeg prøve meg på en hypotese – inspirert av Norway Cup – om at den norske debatten om inkludering kanskje kan tåle litt mindre teori og litt mer praksis.
Etter Norway Cup
Ja, Norway Cup handler selvfølgelig også mye om å konkurrere, og denne høyst internasjonale fotballturneringen har selvfølgelig ikke vært fritatt for politisering opp gjennom årene, akkurat som OL, Melodi Grand Prix, Fotball-VM i Qatar, The Grammys og en lang rekke andre begivenheter. Det har også kommet meg for øre at det under årets arrangement er blitt ropt rasistiske kommentarer til noen av spillerne – veldig trist, og noe som må tas på alvor. Men akkurat i dag vil jeg la dette ligge til fordel for den tidligere nevnte styrken som ligger i essensen av turneringen.
For etter Norway Cup og etter endt skolegang har magien en tendens til å fordufte. Tiden da Ricardo, Hassan, Chi Fai, Mathias og Krishna kjempet side om side i 9. klasse i det lokale idrettslaget eller samarbeidet om Middelalder-prosjektet på barneskolen blir til falmede bilder. De flytter til hver sine bydeler, og en dag er de kanskje representanter for hver sin front – ytterpunktene.
Det er da vi trenger Norway Cup. Israelske og palestinske barn som dribler den svarte og hvite ballen på det grønne gresset. Eller nytt av året: Laget med pakistanske gategutter som for en gangs skyld kan bytte ut kampen for overlevelsen med kampen om ballen – sammen med andre unge fra hele verden som også blir glade av å løpe sammen etter den runde lærkula.
Mer Norway Cup til folket!
