Antisemittismen vokser og er omfattende. Det må gå an å støtte palestinernes sak uten å utøve vold mot jøder, skriver Farahmand Mahmoud.
Mahmoud Farahmand, skribent
Latest posts by Mahmoud Farahmand, skribent (see all)

Antisemittiske holdninger har blitt et betydelig problem. De europeiske jødene føler seg ikke lenger trygge. Det er kanskje ikke så underlig når jøder stadig utsettes for terror og vold. Antisemittismen blir også stadig mer synlig, og utøverne blir stadig mer uredde – i flere land.

Et globalt fenomen
Helt i begynnelsen av januar 2019 rapporterte flere medier om en palestinskamerikansk lege som på Twitter hadde meddelt at hun aktivt feilmedisinerte sine jødiske pasienter, og at hun håpet at Allah skulle drepe dem alle. Hennes holdninger er dessverre ikke enestående.

For å starte på hjemlige trakter, har vi i Norge sett flere eksempler på antisemittisme i nyere tid. Herunder skuddene som ble avfyrt mot synagogen i Oslo, der det heldigvis kun ble materielle skader. I det siste har vi også sett at figurer som Lysglimt Johansen, holocaustfornekter og politisk aktivist, sprer antisemittiske holdninger via sosiale medier, sammen med flere andre.

Det bør være enkelt å ta avstand fra antisemittisme og brutal vold

Statlig støttet antisemittisme
Andre steder i verden er antisemittiske holdninger noe staten sprer. I slutten av november 2018 ble den 32. Islamic Unity Conference avholdt. Dette er en konferanse som arrangeres av regimet i Irans hovedstad Teheran. En rekke mer eller mindre kjente figurer fra den muslimske verden var tilstede, blant annet det tidligere afghanske presidenten Hamid Karzai og den tidligere irakiske presidenten Nouri Al- Maliki.

Den iranske presidenten, Hassan Rohani, holdt en av hovedinnleggene og valgte å sette fokus på staten Israel. Talens innhold var ren konspirasjonsteori. Rohani beskrev opprettelsen av staten Israel som et vestlig prosjekt for å kue muslimene i regionen, og fortsatte å beskrive staten Israel som en kreftsvulst i regionen. Det iranske regimets holdninger rettet til Israel, og indirekte jødene som bor der, er ikke enestående.

Vi skal ikke lenger enn til Storbritannia og lederen for det britiske Labour for å finne lignende holdninger. Det har i lang tid blåst nokså harde antisemittiske vinder rundt den nåværende lederen for britiske Labour, Jeremy Corbyn. Siden han tok over som leder for partiet har han stadig blitt koblet til grupperinger som nekter for jødeutryddelsen og grupperinger i Midtøsten som vil utslette Israel.

En av de mest oppsiktsvekkende hendelsene fant sted i 2013 da Corbyn deltok på et arrangement frontet av al-Qassam-brigadene, som er Hamas’ militærfløy. I sin tale hadde Corbyn en noe oppsiktsvekkende uttalelse om sine jødiske meningsmotstandere. I følge en kommentator i The New York times valgte han å angripe sine jødiske meningsmotstandere ut ifra deres religiøse og etniske tilhørighet, ikke deres politiske ståsted.

Det har også dukket opp bilder fra et arrangement i Tunisia der Corbyn legger en krans på graven til det som skal være individer som deltok i massakren på israelske OL-deltakerne i München i 1972. I bildeserien ser man at han står vedsiden av lederen for The Popular Front for the Liberation of Palestine (PLFP). Denne organisasjonen har i lang tid stått på EUs og Storbritannias terrorliste, en velfortjent plassering da organisasjonen står bak en lang rekke angrep på den jødiske sivilbefolkningen. Det antas altså også at PLFP sto bak angrepene mot OL-arrangementet i München i 1972.

Corbyn har ennå til gode å klare å ta klart avstand fra disse holdningene og menneskene han unektelig har omgått, noe som har resultert i at flere jødiske Labour-medlemmer har valgt å forlate partiet. Flere av dem har vært nokså klare i årsaken til sin avgang.

Palestina-temperatur målbar i Frankrike.
Reiser vi over kanalen til Frankrike finner vi en antisemittisme som manifesterer seg i betydelig voldsutøvelse mot jødene i landet.

Ifølge en artikkel i The New York Times den 27. juli 2018 utsettes jødene i Frankrike for over 40 prosent av de rasistiske handlingene i landet, til tross for at jødene utgjør under en prosent av befolkningen. Disse hendelsene viser seg å være etterprøvbare, og ble også rapportert i 2017-statistikken. Årets tall viste en økning på 20 prosent fra 2017. Etter 2011 sluttet franske myndigheter å kategorisere gjerningspersonene ut ifra etnisk og religiøst opphav, men før 2011 var muslimene den største gruppen blant utøverne av denne typen vold.

I Frankrike har man også sett en trend der antisemittisme øker i takt med økning i konfliktnivået mellom Israel og palestinerne. Under intifadaen i 2000 bevitnet man en økning fra 82 antisemittiske handlinger i 1999, til 744 antisemittiske handlinger i begynnelsen av 2000. Den samme tendensen viste seg i 2008-2009, da rapporteringen ble tidoblet. Til sammenligning ble det rapportert om 72 hendelser rettet mot muslimer i Frankrike. Det bor 12-ganger så mange muslimer som jøder i Frankrike.

Palestinastøtte mulig uten jødehat
Det aller største problemet blant mange av dem som sympatiserer med palestinerens sak, blant annet muslimer, er at det ikke skilles mellom sympatien for palestinerne, kritikken av Israel og de voldelige elementene som blir budbringerne for denne sympatien og omsorgen.

Det er også her kjernen til problemet ligger. Det bør være veldig enkelt å ta avstand fra antisemittismen og den brutale voldsutøvelsen som finnes i disse gruppen. Det er ingen ting i veien for å ha sympati med palestinernes sak eller å fremme legitim kritikk av staten Israel. Israel er tross alt en demokratisk stat som absolutt bør utsettes for kritikk og revisjon. Israelske medier er ikke fremmede for denne type kritisk blikk på staten.

Vold er aldri akseptabelt
Men det å utøve vold mot jøder som et middel i kritikken av staten Israel er ikke akseptabelt og bør på ingen måte aksepteres. Ei heller er det akseptabelt å hive staten Israel med alle jødene på havet. Kritikk av en stat er altså ikke indirekte utryddelse av et folk. Man bør ta avstand fra denne typen retorikk og voldsutøvelse, og det bør gjøres uten så veldig mye om og men. Alt annet vil være kontraproduktiv, spesielt når individer som har utvist tilbøyeligheter til voldsutøvelse mot jøder og Israel skal begynne å være ordførere for palestinerens sak. De har verken troverdighet eller balast til å gjøre dette, helt uavhengig av deres politiske og ideologiske ståsted.

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER