Foto: Air Afrique
Som tidligere koloniherre har Frankrike lenge hatt en viktig maktrolle på kontinentet. Alle franske presidenter har med jevne mellomrom vært på statsbesøk i Afrika, for å opprettholde de viktige relasjonene. Nå blir det tette samarbeidet sett på som problematisk, spesielt av unge afrikanere.
De unge beskylder Frankrike for å drive med neokolonialisme – og Frankrike er blitt eksempelet på alt som er feil med vesten.
Unge afrikanere sier nei til «fransk arroganse»
Udemokratiske og korrupte presidenter og deres samarbeid med Frankrike, er blitt symbolet for kampanjen «La France, dégage» (‘ha deg vekk, Frankrike’). Statskupp i flere land preger spesielt Sahel-området i disse dager, og mye tyder på at fransk, militær tilstedeværelse ikke har utgjort en stor nok forskjell for å beskytte befolkningen: De unge vil se militæret ut av landet.
Siden 1990-tallet, er den eldre generasjonen blitt byttet ut med en svært ung og mektig en: 70 % av den afrikanske befolkningen er under 30 år. De stiller nå spørsmål ved tilstedeværelsen av ikke-afrikansk makt. De har vonde minner fra kolonitiden, selv om de kanskje kun indirekte har opplevd denne. De har vonde minner fra såkalt fransk arroganse i Afrika, enten de får høre om denne fra foreldrene eller fra en ung diaspora i Frankrike og England.
Norge kan utstede arbeids- og studievisum til unge afrikanere
Den 26. juli i år opplevde Niger statskupp. På fransk TV debatteres det rundt hvorvidt den franske ambassadøren fortsatt sitter trygt i huset sitt i Niger: Med statskuppet og avskjedigelsen av president Mohamed Bazoums har Frankrike og vesten mistet en viktig alliert. Men President Macron er sta, og mener at Frankrike og ambassadøren fortsatt sitter trygt. Han nekter å inngå samarbeid med den nye og illegale makten.
Selv om det er vanskelig å forstå seg på situasjonen i Sahel i dag, er det tre ting som peker seg tydelig ut som problematiske:
1.
Afrika krever en mer rettferdig fordeling av ressurser – Europa må være med på å skape en ‘win win’-situasjon:
Afrika vil dra nytte av egne naturressurser, før de ikke har stort igjen. Landene vil utvikle seg og ønsker å se en økonomisk stabilisering samt mindre fattigdom. Det er mulig, enten landene velger å gjøre det i tråd med europeiske, kinesiske eller russiske selskaper. På et kontinent der demokratiets prinsipper ikke har samme tyngde som i vesten, kan landene lett velge de to siste.
I Mali, for eksempel, annonserte den nye lederen av landet, Assimi Goïta, at den eneste strategien som landet vil forholde seg til er en en ‘win win’-politikk. Kort tid etter talen, sendte Goïta den franske ambassadøren ut av landet, og avsluttet all diplomatisk og også handelssamarbeid med Frankrike.
I år ble også Air France, selskapet som daglig hadde ruter til hovedstaden, nektet å operere flyvninger til Mali. Denne drastiske politikken til Goïta er blitt ekstremt populær, ikke bare i Mali, men også i andre afrikanske land. Støtten som det afrikanske folket gir denne ‘win win’-ideen er blitt stor og har også ‘spill-over’-effekt i andre land.
2. Større grad av læring og kunnskapsoverføring fra Europa til Afrika:
Kunnskap er grunnlaget for all utvikling i Afrika: Afrikas visjon for samarbeidet med Europa og vesten er en hvor de kan dra nytte av kunnskapsoverføring derfra, og til kontinentet.
Nå som de selv skal bestemme over egen fremtid, vil de selv finne ut av hvordan de kan omgjøre egne naturressurser til produkter, og bygge egne med egne hjerner. Derfor er et samarbeid med Europa og Vesten interessant, da vi sitter på noen av verdens beste universiteter og skoler.
For afrikanere handler det ikke bare om å kjøpe teknologi fra andre deler av verden – en form for ‘plug and play’ – men også om hvordan landene kan bli bærekraftige i lengden. Norge kan for eksempel bidra med å gi opplæring, skrive ut arbeidsvisum og studievisum til unge afrikanere.
3. Administrasjon og byråkrati:
Afrikanske land har lenge lent seg på en fransk modell for byråkrati og administrasjon, der svært høye nivåer av korrupsjon og treg offentlig administrasjon har vært akseptert. Videre har det franske språket lenge vært akseptert som det eneste korrekte administrative språket.
Det har gjort det vanskelig for mange franske regjeringer og selskaper å drive handel med ikke-fransktalende aktører. Dette endres, når landene nå selv blir ansvarlige for å skape egne, fungerende og mer demokratiske systemer.
Selv om dette vil ta tid, kan et land som Norge være med på å veilede og vise veien til et bedre demokratisk politisk system og en mer rettferdig form for administrasjon.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
