Foto: Wired
- Hykle-partiet FrP - 04.07.2019
- Debatten om norske Syria-farere er nyanseløs - 08.03.2019
- Er Per-Willy Amundsen rasist? - 12.01.2019
Denne teksten ble første gang publisert den 6. mars 2019, på Lars Gules Facebook-side.
Vi har fått en debatt om hvorvidt norske myndigheter kan og bør yte assistanse til Syria-farere – særlig kvinner med barn.
Dom på tynt grunnlag
Debatten er totalt uten nyanser fra flere hold, dog ikke alle. Så nyanseløs at den blir løgn. Det påstås – av politikere ( FrPs Jon Helgheim i Debatten 5. mars) og journalister (blant annet i Dagsrevyen 04.03.) – at barna er terrorister, har blitt indoktrinert, er tikkende bomber, har lært å skyte, har lært å hate. Gjelder det alle sammen?
«Verken Norge eller verden er tjent med ungdom som vokser opp som ‘statsløse’»
Her snakker man meget dumt. Ingen vet hva barna har vært utsatt for. Vi har hørt om hva noen barn har vært utsatt for, men ikke alle. Vi vet hva noen – ganske få – kvinner har vært med på. Vi vet ikke hva alle norske kvinner har gjort. Å felle dommer over alle på grunnlag av det man tror om disse, fordi man har hørt om (og heller ikke mer enn hørt om) hva noen få har gjort, er en form for kollektivistisk tenkning som er skammelig.
Norske barn skal hjelpes av norske myndigheter
Folk skal dømmes – og fordømmes – på grunnlag av bevis, ikke grove generaliseringer. Dette er selvsagt ikke en rettsstat verdig. Norske barn skal hjelpes av norske myndigheter, også om det innebærer at det må gjøres en ekstra innsats for dem i utlandet. Det er en moralsk plikt.
Dette er rent faktisk noe av det mest fornuftige vi kan gjøre for å sikre egen og andres trygghet mot terror i framtiden. Verken Norge eller verden er tjent med ungdom som vokser opp som statsløse, drivende omkring i en urolig del av verden hvor ekstremister vil være mer enn villige til å bruke dem som framtidige voldsutøvere.
Norsk ansvar å bidra til straffeforfølgelse
Norske voksne borgere bør stå til ansvar for det de har gjort. Hadde syriske, irakiske og/eller kurdiske myndigheter hatt kapasitet til å gjennomføre forsvarlige rettssaker, og idømme straffer som kan sones på forsvarlig vis, hadde det vært greit å si at disse personene bør dømmes i Syria og Irak. Situasjonen i dag er at det skjer få rettssaker og i alt for stor grad handler det om enten frifinnelser eller dødsstraff. Det er liten fengselskapasitet i disse landene, ikke minst i denne krigssituasjonen landene befinner seg i. Dermed blir frifinnelser en slags standard, dersom det ikke blir den mest alvorlige straff. Også fordi mange allerede har sittet måneder i elendige fengsler.
Dette er situasjonen i Irak. Syria har ikke begynt på noe rettsoppgjør. Og der vil det heller ikke skje. Regimets brutalitet er velkjent og det vil handle om hevn og fortsatt undertrykkelse når regimet sikrer kontrollen over hele territoriet. Kurdiske «myndigheter» i Syria har ikke kapasitet. Og noen snakker om å hjelpe til med domfellelser der disse menneskene er, men å skulle bistå kurdiske myndigheter i Syria til å dømme personer, er å blande seg inn i indre anliggender på en folkerettsstridig måte.
Det finnes grupper i Syria og Irak som har samlet bevis for overgrep – og for hvem som har begått overgrepene. Dette er materiale som også norske myndigheter kan benytte ved eventuelle rettssaker mot Syria-farerne som kommer hjem. Så langt har de klart seg uten – og dømt flere returnerte på ganske tynt grunnlag. Og det interessante er: Ingen av dem som sier at det er viktig at terrorister straffes der de har begått terroren, har ment at de som har blitt tiltalt i Norge burde vært utlevert til Syria eller Irak.
Syria-farerne ble ekstreme før de reiste til Syria (og Irak). Dette tilsier også at det er et norsk ansvar å bidra til en eventuell straffeforfølgelse. Det er jo det vi gjør når hjemvendte straffes for sin fremmedkriger-virksomhet.
Forskjell på folk: Joshua French-syndromet
Uansett, det hadde vært en fordel om journalister og politikere lærte seg ikke å gre alle over en kam. Det blir for dumt når alle anklages for de aller groveste handlinger, som når Jon Helgheim snakker om at alle som har vært i IS-kontrollert område har vært med på alle slags grusomheter. Nei, det har ikke alle vært med på. Like lite som alle tyskere var nazister, og ikke en gang alle nazister var torturister.
Våre myndigheter har bedt om unnskyldning for måten barn med tyske fedre ble behandlet på etter 2. verdenskrig. Norske myndigheter brukte millioner på å få hjem Joshua French, og gjør så et nummer av innsatsen ved å holde pressekonferanse på 17. mai om saken. Her blir det fort en forskjellsbehandling som ikke bare skyldes antallet, men hvem man velger å hate. Det kan fort bli rasisme av slik forskjellsbehandling – og det er garantert grunnlaget for ny ekstremisme og terrorisme i framtiden.
Jeg mistenker slett ikke seriøse norske myndigheter for å være bevisste rasister, heller ikke i etno-kulturell forstand. Men i denne saken er de kanskje tankeløse på en måte som gir et rasistisk resultat – i verste fall. Så finnes det selvsagt noen med en muslimfiendtlig agenda som har fått en gavepakke fra IS og fremmedkrigere til å spre sin islamofobi.
Problemet er at den uttrykte holdningen fra myndighetenes side – vi har ikke tenkt å gjøre noe for å hjelpe dem – gir et inntrykk av en valgt passivitet: La dem råtne der de er. I denne sammenheng blir en sammenligning med innsatsen for French relevant. For han ble dømt – og så begynte norske myndigheter å arbeide for å få ham ut. Og de gjorde prisverdig mye. Det er derfor kontrasten til den offisielle passiviteten blir så stor.
Det må handles raskt nå
I Syria er det ingen realistiske utsikter til rettsprosesser. Det er selvsagt en vesensforskjell fra Kongo-saken, men nettopp derfor blir det også viktig å få fremmedkrigerne hjem fra kurdisk varetekt. Eller skal opphold i krigsfangeleirene regnes som varetekt? I så fall, vil tiden komme til fratrekk fra soningen i Norge – og kanskje til og med mer enn vanlig utholdt varetekt? Ikke minst fordi dette er en usedvanlig hard varetekt. Og så kan man risikere strafferabatt fordi norske myndigheter ikke har fått ført saken for retten i rimelig tid. Det vil bli et argument fra forsvarere, garantert. For kommer de hjem, kunne de kommet hjem før. Det er sant at situasjonen er ganske unik – uten presedens. Og nettopp derfor er det fornuftig å handle raskt. Mangelen på presedens gir også handlingsrom – som bør utnyttes.
Visst finnes det praktiske utfordringer med å lokalisere og identifisere de norske i Syria, mennene, kvinnene og barna. Men det vil jo i seg selv være viktig, som forebygging og forhindrende tiltak, for det er faktisk greit å vite hvor ekstremister er for å forhindre terrorisme.
Kort sagt: Det er moralsk og juridisk riktig, og sikkerhetsmessig mest rasjonelt, å hente fremmedkrigerne, kvinnene og barna hjem – så fort som mulig.
