Foto: Flickr/Platforma Obywatelska
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
For et par uker siden avholdt Polen parlamentsvalg, som ga det regjerende PiS (Lov og Rettferdighetspartiet) knapt flertall, men ikke nok til å kunne danne mindretallsregjering.
I stedet er det en koalisjon på sentrum-venstresiden, Borgerplattformen, ledet av tidligere statsminister Donald Tusk, som igjen kommer til makten etter åtte års pause.
I Polen og Europa regnes dette som et regjeringsskifte med stor betydning. I de siste årene har PiS-regjeringen ledet an i en nasjonalkonservativ retning, hvor flere har reagert på visse illiberale trekk. Regjeringen har blant annet utøvd sterk press på domstolenes uavhengighet og mediedekningen. Statskanalen TVP har blitt kritisert for nærmest å ha blitt en offisiell mediekanal, med sterkere innskrenkninger på journalistisk uavhengighet.
Kultur, kjønn og økonomi
Under åtte år med PiS har Polens nasjonalkonservative retning vanskeliggjort situasjonen for blant annet skeive. Flere steder i landet hadde “lhbtfrie-soner” frem til 2021, noe som skapte sterk bekymring internasjonalt.
Regjeringens sterke kulturkonservative linje har også ført til restriksjoner på kvinners reproduktive helse og fokus på tradisjonelle kjønnsroller. Abort er fortsatt omstridt i det sterkt katolske landet, og polakkene har hatt et av EUs mest restriktive lovverk mot abot. Kvinners stemmegivning i sammenheng med abort og andre saker hvor man følte at kvinnerettigheter har vært under press, bidro til sentrum-venstresidens seier.
Under PiS har Polen også opplevd sterk økonomisk vekst. Regjeringens nasjonalkonservative linje med fokus på en sterk velferdsstat har vært en valgvinner de siste årene. Kombinasjonen mellom verdikonservatisme og en sterk sosial profil har gitt lojale velgere i et dypt katolsk land, hvor nasjonale og patriotiske verdier står høyere enn i Vesten.
Ofte har PiS vist til situasjonen i Vest-Europa og USA, med “ytterliggående progressivisme og nedbygging av nasjonen gjennom identitetspolitikk” som et slags marerittscenario Polen kan havne i.
Tonen har slått an hos flertallet av partiets velgere, som holder til øst i landet og på landsbygda. Landet er sterkt delt mellom unge og eldre, kvinner og menn, konservative “somewheres” og progressive og urbane “anywheres”. Innvandringsskeptikere som vil holde Polen mest polsk mulig, og folk som ser hva åpne grenser og EU-medlemskap har gjort for landet.
Innvandringsrestriktive
Som del av skrekkbildet presenteres også situasjonen i Vest-Europa når det gjelder innvandring og integrering. Ofte har PiS i sine valgkampanjer fokusert på “flerkulturens verste laster”. Om vold, ghettodannelse og kriminalitet. Warszawa, Krakow og Gdansk skal ikke bli som Stockholm, Brussel eller Paris, sies det.
Året før migrasjonskrisen, 2014, gikk sentrum-venstresidens statsminister Donald Tusk av for å overta som president for EU-kommisjonen. Ewa Kopacz overtok statsministerposten, men lyktes ikke med å bli gjenvalgt året etter.
I 2015, da migrasjonskrisen kom til Europa, markerte Polen, Ungarn og resten av Visegrad-landene seg som restriktive, mens land som Sverige og Tyskland åpnet grensene.
Under den sittende PiS-regjeringen har man fulgt en svært restriktiv innvandringspolitikk, med til dels sterk støtte i velgermassen. Spesielt innvandring fra majoritetsmuslimske land har man vært svært skeptisk til. Sammen med Ungarn var også polakkene mot EUs nyeste migrasjonspakt.
Situasjonen, sammenlignet med 2015, ble en helt annen etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Som nærmeste naboland tok Polen imot flere hundretusen ukrainere som flyktninger. Polakker og ukrainere har også sterke etniske bånd, og en felles, om enn til tider komplisert felleshistorie. Er det noe som har forent alle sider i polsk politikk er det støtten til Ukraina, og den sterke motstanden mot Putin og russernes krigføring.
Partiskifte, men ikke politisk skifte?
Ifølge The Guardian kan valgresultatet føre til politiske endringer i EU-systemet. Nasjonalkonservative politikken til den forrige regjeringen førte Polen ofte i klinsj med EU-systemet i Brussel. Sammen med Ungarn var Polen de to landene som sto for en avvikende linje, særlig på innvandringsfeltet. Nå blir Ungarn isolert i dette spørsmålet.
Samtidig vil den nye regjeringen slite med å innføre radikale endringer. Landets president, Andrzej Duda, er PiS-medlem. Rettsystemet er sterkt politisert i favør PiS, og kan nedlegge veto.
Selv er også Tusk en forsiktig pragmatiker på innvandringsfeltet. I hans forrige regjeringsperiode (2007-14) var innvandringspolitikken heller ikke liberal. Under valgkampen anklaget han den sittende PiS-regjeringen for “å ha tillatt ukontrollert innvandring fra muslimsk land”.
En stor del av velgermassen som stemte frem regjeringsskiftet er også kulturelt konservative som gikk lei av PiS-regjeringens illiberale lefling, og Tusk vil bli nødt til å ta hensyn til denne gruppen. Lhbt, kjønnsdebatt og flerkultur, men i små mengder er det som er mest sannsynlig.
Som andre Visegrad-land vil Polen fortsatt være en egen form for transittland. Syrere, afghanere og andre vil heller videre til Tyskland, Sverige, Frankrike og Storbritannia enn å bli igjen i et land som Polen, som fortsatt er langt mer monokulturelt. Heller ikke i grensepolitikken vis-a-vis Belarus vil Tusk gjøre nevneverdige endringer i forhold til forrige regjering.
I praksis vil dette kunne bety at innvandringspolitikken under Tusks tredje periode vil være mer i tråd med EU-krav, men likevel langt mer restriktiv enn andre medlemsstater. Polakkene vil ta imot en liten kvote av de som kommer fra transittlandene i sør, som Kypros, Italia og Hellas. I så fall vil innvandringspolitikken likne mer på den danske, en form for innvandringsrestriktiv strømning i sosialdemokratisk regi.
