I Norge har vi, på trygg avstand, og primært via mediene, vært vitne til grusomhetene mot sivile både i Gaza og Israel, den 7. oktober og nå i ukene etter. I dette landskapet må vi bekjempe både anti-jødiske og islamofobe holdninger. Mangel på kunnskap blant norske politikere, samt en unyansert omgang med begreper, både blant politikere og medier, forhindrer oss dog i å kunne analysere konflikter i verden på en måte som gir mening og ny kunnskap til befolkningen i Norge.
Asymmetrisk maktdynamikk
Eksempelvis blir vi i Norge ofte sittende fast i klisjeer, så som å starte enhver debatt med spørsmålet «fordømmer du Hamas?» Denne grove forenklingen virker fordummende og bidrar til å undergrave langt viktigere spørsmål. Politikerne gir også ofte næring til denne slags forenklinger og demonstrerer på den måten sin egen kunnskapsmangel, for eksempel hva definisjoner av begrepet «folkemord» angår.
Dette kan ha mye å gjøre med at vi hittil har akseptert en ganske utvannet versjon av både dette betente begrepet og av Israels historie. Våre narrativer er også et ideologisk produkt av partisk retorikk som blir fremmet av vestlige kolonimakter.
Retorikken forsterker diskriminering mot minoriteter, så som norske palestinere og andre muslimer her hjemme. Kunnskapsgapet er også med på å usynliggjøre en asymmetrisk maktdynamikk mellom okkupanten og og de okkuperte: i dette tilfelle Israel og Palestina, der sistnevntes befolkning på mange måter lever på feil side av et slagt apartheidssystem.
Folkemordets strategi
For å søke en nåtidig forståelse av begrepet folkemord, et begrep som akkurat nå kommer til overflaten igjen, kan vi med fordel trekke paralleller til Balkankrigene på 1990-tallet.
Fra den 11. til den 22. juli i 1995 ble nærmere 8000 bosniske muslimske gutter og menn i landsbyen Srebrenica massakrert av serbiske militære styrker. Hendelsen er også kjent som «folkemordet i Srebrenica». Dette var en del av et prosjekt, i årene etter oppløsningen av Jugoslavia, der nasjonalistiske serbere ønsket å etablere en etnisk ren stat, hvor borgerrettigheter skulle være forbeholdt en dominerende gruppe: serbiske nasjonalister.
Fokuset på gutter og menn er en av flere strategier for å muliggjøre etnisk rensing. Slik kan reproduksjonsevnen til en folkegruppe forsinkes eller stoppes.
Paralleller til 1990-tallets Europa fremmer forståelsen
Hva nåtidas sionister angår – de som søker å vedlikeholde et nasjonalt hjem for jøder – jobber også disse i mange tilfeller med et ideologisk prosjekt med sikte på territoriell utvidelse av en nasjonalistisk jødisk stat, en «ren» jødisk stat. Litt som nasjonalistiske serbere gjorde for noen tiår siden.
Sionistenes prosjekt har for øvrig pågått siden lenge før Balkankrigene. Det har rent faktisk pågått gjennom samtlige av de 75 årene som er gått siden FN i 1948 «ga bort» palestinske områder til det jødiske folket som kompensasjon for behandlingen jødene ble utsatt for før og under andre verdenskrig.
Hele denne tildragelsen ses av flertallet av palestinere som en okkupasjon. Især den stadige utvidelsen av det israelske territoriet – ut over de av FN tildelte områdene – kan trygt defineres som en okkupasjon. Bruken av ordet okkupasjon om dette er også noe store deler av verdenssamfunnet opplever som riktig.
Slik utgjør Israels president, Benjamin Netanyahu, og hans ytre høyre-parti Likud, et nyttig speilbilde av de nasjonalistiske serberne i sin tid.
Dehumanisering er innledningen til folkemord
Her skal nevnes at det også finnes anti-sionistiske jøder og israelere som fordømmer okkupasjonen og det mange ser som en israelsk versjon av etnisk rensing. Blant dem kan nevnes den israelske historikeren Ilan Pappé, den britisk-israelske historikeren Avi Shlaim og den amerikanske forfatteren og filosofen Noam Chomsky.
[…] Og norske politikeres og mediers empati, det være seg i denne konflikten eller i andre, bør ligge hos alle som lider, jøder som muslimer.
Den australske historikeren og antropologen Patrick Wolfe, kjent for å ha etablert forskningsfeltet «kolonialstudier av nybyggere» kan også bidra til å styrke vår forståelse av begrepet folkemord i den nåtidas konflikters kontekst. Om friksjoner med Australias urbefolkning sier han:
«Bosetterkolonier var (er) basert på elimineringen av urbefolkningssamfunn eller minoritetsgrupper». Han påpeker også at: «invasjon er en struktur, ikke en hendelse.» Wolfe hevder at eliminering (inkl. folkemord) og invasjon (evt. okkupasjon, kolonisering) utgjør en struktur som innebærer mange hendelser over tid. Hendelser som Holocaust og Srebrenica-folkemordet skjedde ikke på én dag.
På samme måte som bosettere i Australia brukte juridisk språk som ‘terra nullius’ (territorier uten mennesker) for å delegitimere sivilisasjonen til aboriginerne, hadde sionistene mottoet: «Et land uten mennesker, for mennesker uten et land.» Dette konseptet hadde til hensikt å rettferdiggjøre koloniseringen av allerede bebodde territorier, ved å dehumanisere den ikke-europeiske befolkningen som bodde der.
Folkemord, både for jødiske motstandsbevegelser under andre verdenskrig og for moderne palestinere, oppleves gjerne som strukturelle og politiske dynamikker som genererer fordrivelse, systematiske massakrer, frarøvelse av borgerrettigheter, statssanksjonert landtyveri, fengsling uten tiltalelse, segregering, utvisking av kulturell arv og dehumanisering gjennom fordomsfull retorikk.
De svakeste trenger vår støtte aller mest
Mediedekningen i Norge den siste tiden har pustet nytt liv i denne type narrativer, der det gis mye plass til stemmer som fremstiller 2,2 millioner vanlige mennesker i Gaza – det være seg lærere, leger, journalister, kvinner, menn eller barn – som om de ikke er individer med selvstendige ønsker og tanker. De blir kun assosiert med Hamas-militantene.
Det som nå skjer i Gaza må, slik det med en alt for lang forsinkelse ble gjort i Srebrenica, undersøkes grundig og krysskontrolleres opp imot folkemordenes kjennetegn. I dette scenarioet er norske myndigheter og det internasjonale samfunnet i stor grad tause vitner. Norske medier er medskyldige i å nedspille den barbariske realiteten, så som når NRK har beskrevet israelske sivile tap som «drap» og palestinske sivile tap som «død».
Vi ser en asymmetrisk og voldelig maktdynamikk, der en underprivilegert sivilbefolkning står overfor en høyteknologisk militærmakt. Og norske politikeres og mediers empati, det være seg i denne konflikten eller i andre, bør ligge hos alle som lider, jøder som muslimer. Men spesiell oppmerksomhet bør ligge hos minoriteten. Ikke på grunn av hvilken religion de tilhører eller for å rangere ofrene i en brutal krig, men fordi de er minoritet. Fordi de utgjør mindretallet og er de som aller mest trenger beskyttelse.
Vi må kreve bredere norsk mediadekning for å menneskeliggjøre minoritetene og for å belyse en tosidig historie – i denne konflikten og i andre.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.