I en rekke debattinnlegg har bl.a. lektorene Daniela Feistritzer og Elaine Gowie-Fleischer satt fingeren på en viktig problemstilling om engelskopplæring – eller opplæring i tredjespråk – for nyankomne.
Det er en kjent utfordring at nyankomne blir behandla som en homogen gruppe i engelskopplæringa, all den tid det eneste de har til felles er at norsk er et nytt språk for dem. Utover likheten med at de skal lære seg norsk, er faktisk denne gruppa med elever minst like heterogen som andre elevgrupper.
Problemet er manglende tilpassa opplæring, ikke manglende «likhetsprinsipp»
Problemet i engelskopplæring for nyankomne er at den ikke differensierer mellom elevenes forkunnskaper. Jeg vil derfor argumentere for at problemet er manglende tilpassa opplæring, ikke manglende «likhetsprinsipp» som Feistritzer og Gowie-Fleischer trekker fram. Man bør heller ikke sammenligne engelsk med norsk her, slik de gjør, siden elevene har såpass ulikt utgangspunkt for engelsk som tredjespråksopplæring versus at de stiller likt ved målstreken når det gjelder norsk som andrespråk.
Det er derimot helt betimelig kritikk fra Feistritzer og Gowie-Fleischer at målestokken fra utdanningsmyndighetene er lik for nyankomne som alle andre. Det vil si at når det kommer til prøver og eksamener, så legger vi lista på samme nivå for disse elevene – uavhengig av om de har hatt engelsk siden 1. trinn, hatt delvis opplæring i engelsk, aldri hatt engelsk, hatt engelsk i en kontekst med mye engelsk rundt seg eller kun blitt utsatt for engelsk i skoletida osv.
Selv om Feistritzer og Gowie-Fleischer har noen viktige poenger, gjengir de også dessverre myter om språklæring. For eksempel i innlegg fra 28.10.23 skriver de under på påstanden om at «… svært få hjerner har kapasitet til å lære to nye språk samtidig». Paradoksalt nok skriver de at Utdanningsdirektoratet «mangler kunnskap» når svaret de har fått er at det nettopp skal brukes tid på å utrede saken godt nok.
Så forstår også jeg, på linje med Utdanningsdirektoratet, at lektorene er utålmodige. Men om de ønsker en saklig debatt, så bør de også forholde seg saklig til andre. Da jeg kasta meg inn i debatten på Facebook i gruppa “Teaching English to students with little or no experience of the subject” under en tråd starta av den ene lektoren, var første setning i tilsvaret til meg «Du vet ikke hva du snakker om». Det innbyr ikke akkurat til å fortsette samtalen.
Videre foreslår den ene av dem, Feistritzer, at en løsning på utfordringene de påpeker er å tilby engelskopplæring etter videregående for de nyankomne elevene. Dét mener jeg er å gjøre elevene en bjørnetjeneste: kanskje vellykka på kort sikt, men virker mot sin hensikt på lang sikt. Dette fordi vi veit at jo tidligere og jo flere språk man blir utsatt for, jo bedre effekter vil elevene få over tid, både kognitive, sosiale og relasjonelle. Vi bør heller gjøre noe med målestokken, altså differensiere ut fra hvilket utgangspunkt elevene har, istedenfor å skjerme dem helt for engelsk.
Utdanningsmyndighetene i Norge har generelt en del å svare for når det gjelder språkopplæring, ikke bare i engelsk, men også tilnærminga til fremmedspråk. Når det gjelder fremmedspråk (spansk, tysk, fransk o.l.), så starter vi fortsatt med dem først på 8. trinn. Her har vi stått stille i utviklinga, selv om forskningsfeltet i flere tiår har dokumentert hvor bra det er for barn å bli utsatt for flere språk samtidig. Jo tidligere flere språk kommer inn i skolen, jo bedre. Og da snakker jeg om å leke, synge og ha det gøy med ulike språk; jeg mener ikke at det samtidig skal innføres en haug med tester for å sjekke elevenes kompetanse på barnetrinnet.
Budskapet mitt er enkelt til utdanningsmyndighetene: Sørg for at språkopplæringa følger alt vi veit fra forskning på hvordan språkinnlæring foregår. Og der veit vi faktisk ganske mye!