Jenter skriver mer om kjærlighet

Omskjæring, sosial kontroll, tvangsekteskap – alle har de siste årene vært typiske temaer i medienes omtaler av innvandrerkvinner.

Vi ser på damene med hijab og vi tenker at hun er sikkert undertrykket. Dersom vi får høre at hun går med hodeplagget frivillig, synes vi hun er fremmed og annerledes.

Men noe er kanskje i ferd med å endre seg i dette bildet.

La oss få flere slike romantiske historier fra våre innvandrerjenter.

For minoritetskvinnene er som majoritetskvinnene – de forelsker seg og er opptatt av kjærlighet. Av sex også. Og de skriver om det selv.

Shazi Majid skriver om kjærlighet i sin nyutgitte bok Ut av skyggene – Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner. Hun skjønte tidlig at forelskelse ikke var noe hun snakket med moren sin om. Tov år gammel, i 1986, sang hun Sissel Kyrkebøs Kjærlighet for full hals på stua. Brått ble hun vár morens olmeste blikk. 

“Hva er dette? Kjærlighet, kjærlighet, kom det foraktelig fra mor.”

“Det ene blikket fra mamma var nok, hun trengte aldri å sette seg ned med oss og ta en alvorsprat om kjærlighet og ekteskap”, skriver Shazia Majid i boken sin. 

De skamløse

2016 var året “de skamløse jentene” ble til en bevegelse mot negativ sosial kontroll. Norsk-somaliske Amina Bile, norsk-libanesiske Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour satte forelskelse og livsutfoldelse på dagsorden i boken Skamløs.

“For hva gjør du når den første forelskelsen fyller deg med skam? Eller når du skjønner at det gjelder andre regler for deg – bare fordi du er jente, og særlig fordi du skal være en ærbar muslimsk jente?” spør de i forordet.

Skam var også tema og navn på tv-serien som gikk som en farsott over landet for et par år siden. Der ble vi kjent med muslimske Sana og hennes venninner på videregående. Blikket under hijaben når hun så på Yousef, var ikke til å misforstå – Sana var forelsket så det holdt!

Hennes utfordring var å stå mellom to ulike kulturer – ikke er hun norsk nok, ikke er hun muslimsk nok. Men først og fremst er hun et menneske som forelsker seg, akkurat som de andre jentene som snart er russ.

Hijab-babe

I Minotenks bok iLove2 – seksuell helse snakker både jenter og gutter om sex, om sex før ekteskapet, om å være homofil, om skjønnhetspress og om god og dårlig sex.

Prosjektlederen bak boka, Julie Ræstad Owe, forteller at det ikke var noe problem å få tak i de unge skribentene, hverken blant norske eller innvandrere. Den eneste som sa nei til å la seg intervjue i boka, var en voksen, norsk komiker. 

Medforfatteren “Hijabsjekker’n” skriver om flørting i den første Minotenk-boken om temaet, iLove – Identitet og kjærlighet. Hun har spottet en kjekk mann på kafé og prøver å få i gang en samtale.

Det går mer enn trått og hun konkluderer: “Det er ikke lett for en hijab-babe å handle uavhengig av sitt ytre, altså bare være en BABE. Uansett hvor mye hun tror det er mulig, så er det til syvende og sist en annen person som forholder seg til det han ser, nemlig hijaben. Og hijaben er fortsatt litt fremmed i Norge. Men uansett; jeg kommer ikke til å slutte å flørte, for kanskje blir det normalt en dag og vi kan ta en kaffe?”

Når er guttene klare?

Kanskje gutta skal kjenne sin besøkelsestid og være med på flørten neste gang ei jente i hijab prøver seg?

Flørting er definitivt ikke et tema i Minotenk-utgitte Kjære bror, som handler om minoritetsmannen. Vi leser om sosial kontroll som også rammer gutter. Men ikke ett ord om kjærlighet og forelskelse. 

Men guttene blir også forelsket.

I kapitlet Bollywood Love i iLove skriver Ayaz Hussain om da forelskelsen rammet ham på det mest filmromantiske: “I et par sekunder så gikk alt i slow motion. Håret hennes blåste sakte i vinden. Hvite duer fløy i bakgrunnen. Det regnet roseblader bak hennes, som formet seg som et hjerte”. 

La oss få flere slike romantiske historier fra våre innvandrerjenter, la oss høre mer om følelsene som forener oss – om kjærlighet, sex og forelskelse.