Foto: Claudio Castello
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Utrop møtte henne nylig til intervju mens hun var på plass under årets Oslo Freedom Forum.
Norsk-iranske Bai er utdannet IT-ingeniør, og jobbet innenfor dette feltet, før langvarig sykdom gjorde at hun måtte ta mye fri.
Sykemeldingstiden brukte Bai til å reflektere over hjemlandet og menneskerettighetssituasjonen på verdensbasis, og hun gled over til en karriere som skribent, blogger og samfunnsdebattant.
Vi trenger å snakke faktabasert og ta tilbake debatten fra ytterpunktene.
– Fra før av har jeg alltid vært samfunnspolitisk interessert, sier Bai.
Kvinneengasjement
I de siste årene har Bai engasjert seg særlig for kvinners situasjon i fødelandet Iran, og tatt til motmæle på sosiale medier både mot ytre høyre og islamister.
Bai mener begge har den samme formen for forakt som fellesreferanse.
– Som norsk-iraner er jeg etterhvert blitt veldig opptatt av både menneske- og kvinnerettigheter. Jeg vil at folk i Iran skal nyte de samme demoktatiske godene som vi har i Norge. Krefter som overnevnte er med på å sette kampen for anti-diskriminering, humanisme og menneskerettigheter langt tilbake.
– Hva tenker du om narrativet om “en kommende islamisering av Norge”, som er veldig brukt blant høyreradikalere?
– Ytterpunktene har fått lov til å prege innvandringsdebatten. Vi trenger å snakke faktabasert og ta tilbake debatten fra ytterpunktene. Særlig er dette viktig i en tid hvor det har kommet mange til et demokratisk land som Norge med andre trosretninger og verdisett. Man må på den ene siden ikke være naiv, og gi etter for alle mulige særkrav, men snakke sammen og finne løsninger. Uten dette vil ikke flerkultur fungere.
Studentaktivist
Forfatteren kom til Norge som flyktning i 1992, og kjenner seg ofte igjen i det hun kaller “totalitær retorikk”.
– Jeg drev med politisk arbeid i Iran mens jeg var student. Jeg hadde familiemedlemmer som var i opposisjon til prestestyret i landet som kom etter revolusjonen i 1979, men også slekt som sympatiserte og samarbeidet med regimet. Jeg husket spesielt måten man omtalte meningsmotstandere på. Og det har nok ført til at jeg i dag kjemper for det frie ord og for en mest mulig åpen offentlighet, 26 år etter i eksil i Norge.
Kaotisk situasjon
Som aktivist følger Bai situasjonen fra Iran daglig, både fra nyhetspresse og spesielt sosiale medier. Særlig viktig er det å ha sosiale medier, for da omgår man nyhetssensuren vanlige iranere og iranere i utlendighet utsettes for.
– Situasjonen i Iran er nå heller kaotisk. Sanksjonene fra USA og andre land i Vesten får økonomiske konsekvenser for vanlige innbyggere, noe som skaper misnøye. Men misnøyen rettes i større grad mot regimet selv, og det har vært anspredte protester den siste tiden.
Samfunnsendringer innenfra
– Har du tro på et fremtidig demokratisk Iran?
– 40 år har gått siden den islamske revolusjonen, men samtidig har man klart å vedlikeholde et sivilt samfunn, noe som er viktig. Skal vi få samfunnspolitiske endringer i Iran, så må de komme innenfra og være skapt av iranere selv.
Hun har særlig tro på de unge, som hun kaller for “sosiale-medier-generasjonen”.
– Jeg ser ofte at myndighetsovergrep og aksjoner for sivil ulydighet, blant annet med jentene som tar av hijab, legges ut på Facebook og Instagram, tross sterk nettsensur. Ungdommene er i mindre grad preget av redselen som min generasjon og andre vokste opp med.
– Folk som går i demonstrasjon risikerer liv og lemmer, og kan bli arrestert, torturert eller forsvunnet. For man kan ikke unngå å bli redd etter 40 år med diktatur. Men man kan ta små skritt hele veien mot et bedre samfunn, mener hun.
