Foto: Geir Owe Fredheim
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Totalt 1261 medlemmer i norsk idrett i alderen 18-30 år svarte på den anonyme undersøkelsen om omfanget av krenkelser, hvem som har utført dem, hvor det har skjedd og om disse hendelsene ble rapportert inn.
Undersøkelsen viser at 56 prosent har opplevd en eller annen form for krenkelse minimum «en eller to ganger» sist år.
I alt hadde 47 prosent opplevd psykiske krenkelser, 25 prosent hadde vært utsatt for seksuell trakassering, og 21 prosent hadde opplevd fysiske krenkelser.
– For alle tre formene for krenkelser fant vi at yngre hadde opplevd flere krenkelser enn eldre. Den største risikofaktoren for å ha blitt utsatt for psykiske krenkelser var å bruke 11 timer eller mer per uke på sin hovedidrett. For fysiske krenkelser var det å bruke mest tid i en lagidrett, og for seksuell trakassering var det å være kvinne den største risikofaktoren, sier professor Kari Fasting.
Innvandrergutter opplevde oftere psykiske krenkelser
34 prosent av kvinnene, og 19 prosent av menn, rapporterer om seksuell trakassering. Nesten ingen har svart at de har vært utsatt for seksuelt press og/eller overgrep.
Videre viser undersøkelsen at personer med innvandrerbakgrunn har opplevd flere psykiske krenkelser (60 prosent) enn den øvrige norske befolkningen (45 prosent), noe som spesielt gjaldt for menn.
Ifølge rapporten skjer krenkelsene på trening og konkurranser i regi av sitt idrettslag, idrettskrets eller særforbund. Mannlige trenere, instruktører og utøvere er de som oftest utsetter andre for krenkelser. Konkurranseidrettsutøvere rapporterer oftere om krenkelser enn de som ikke deltar i konkurranser.
Foreslår tiltak
Følgende fire anbefalinger foreslås i rapporten:
– Vi foreslår et større fokus på forebygging av psykiske krenkelser. Det bør utarbeides felles retningslinjer for forebygging av alle typer krenkelser. Det bør gjennomføres større omfangsundersøkelser og samtidig bør man søke mer kunnskap om spesielle grupper; kvinnelige toppidrettsutøvere, trenere, dommere, ikke-heterofile, innvandrere, personer med funksjonsnedsettelse. Sist, men ikke minst, bør man satse mer på bevisstgjøring og utdanning spesielt av trenere og utøvere, og disse gruppene bør trekkes mer inn i det forebyggende arbeidet, sier Fasting.
