Foto: Privat
- En mors fortvilelse og Norges ansvar - 29.07.2024
Jeg måtte reise tilbake til Norge da min manns helse sviktet, og jeg sto overfor et umulig valg: å ofre alt for å bli hos mine barn eller å forsøke å sikre en vei ut av Gaza.
Tilbake i Norge ble våre hjerter knust av bekymring for barnas skjebne i det krigsherjede Gaza. Tre dager etter at vi ankom, døde min mann. Sorgen over å ikke kunne beskytte våre barn fra krigen var overveldende, og vi følte oss overlatt til vår skjebne.
Jeg henvendte meg til norske myndigheter, UDI og Utenriksdepartementet for å be om hjelp. Svaret var nedslående. Jeg ble fortalt at reglene for asyl og familiegjenforening var ufravikelige, uten hensyn til den humanitære katastrofen i Gaza.
Utenriksministeren skrev at det var viktig å huske på at Egypt og Israel som vi samarbeider med, har klare regler for hvem som skal få slippe ut. Han skrev også at det er viktig å huske at verken palestinerne eller egypterne ønsker en allmenn exodus av palestinere fra Gaza.
Men nå er realiteten slik at familier til norske statsborgere blir drept fordi de ikke kan bli hentet ut.
Er dette noe den norske regjeringen kan leve med?
Den norske regjeringen er nødt til å legge press på Egyptiske og israelske myndigheter for å få ut familier til norske statsborgere. De må få komme til Norge.
Når krigen tar slutt, vil de vende tilbake. De har ikke noe ønske om å bli asylsøkere.
Min sønn ble drept av Israel i en av de mange massakrene de utfører daglig i Gaza.
Om Palestina var fritt, ville ingen av oss palestinere vært tvunget til å søke ly i Norge. Alle ønsker å forbli i sitt eget hjemland, for meg er det Palestina.
Norge er medskyldig i okkupasjonen av Palestina ved å fortsette støtten til Israel med våpen og investeringer. Sønnen min kunne kanskje fortsatt vært i live hvis Norge hadde valgt en annen vei.
Den uendelige sorgen jeg føler, er en bør som alle mødre i min situasjon bærer og skyldfølelsen er uutholdelig. Min sønn ville kanskje vært i live om jeg ikke dro. Liket hans hadde kanskje unngått å bli fraktet av esel på kjerre til sykehuset? Disse spørsmålene hjemsøker meg hver dag, og det gjør meg sint og fortvilet.
Jeg er sint på krigens parter som har tvunget oss inn i en konflikt som ikke angår oss. En urettferdig krig der en stat støttet av verdens stormakter undertrykker et folk og nå er i ferd med å utrydde dem.
Palestinere åpnet sine hjem for jøder som ble forfulgt og drept i sine europeiske land. Gjestfriheten den gangen straffer oss fortsatt, 76 år etter Nakbaen.
Jeg vet at jeg ikke kan få sønnen min tilbake, men jeg har fortsatt håp om å få min datter og barnebarn ut av Gaza. Det ser ikke ut til å bli noen våpenhvile snart, og derfor må norske myndigheter forstå at situasjonen er så prekær at det kreves endringer i regelverket for å utføre de rette humanitære handlingene.
