Utfordringene med integrering, og det overhengende fokuset på innvandreren og ikke samfunnet som mottar, avleder oss bort fra det intrikate spørsmålet innvandring fremskynder. Etnisitet veves tett med identitet på måter som reduserer kriminalitet, atferdsproblematikk og ekskludering til et spørsmål om kultur. Dette er ikke en bærekraftig utvikling for et samfunn og verdensbilde som stadig globaliseres.
I partiprogrammet til fremskrittspartiet står det relativt ubehøvlet at ikke-vestlige innvandrere skal integreres, og at «overføringsflyktninger skal signere en kontrakt der man aksepterer norske lover og verdier knyttet til likestilling, barneoppdragelse, demokrati, ytringsfrihet og religionsfrihet». Partiet tror at løsningen på integrering ligger i «integreringsvilje hos dem som overføres til Norge» og at norske myndigheter må aksentuere individets evne til tilpasning i utvelgelsen av flyktninger. I tillegg står det overraskende utilslørt at «kristne minoriteter» bør prioriteres ovenfor andre ikke-vestlige. Slike kategoriseringer skaper unødige polemikker og spenningsforhold i en kamp som først og fremst omhandler liv og død. Den såkalte frp-modellen, som sikter på å hjelpe mennesker i nærområdet, er heller intet annet enn bunnløs likegyldighet pakket inn i politisk innspill. Det som presumptivt skal være et integreringsprogram, og som attpåtil skal «bidra til trygghet til langt flere mennesker», tjener heller til å utvaske det kulturelle mangfoldet Norge består av. Dette er ikke integrering, men bevisst assimilasjon.
På den ene siden etterstreber politikerne et beriket, mangefasettert sosialt fellesskap. På den andre siden pålegges individet betydelig ansvar i skapelsen og fremskyndelsen av denne. I tillegg til en streng statlig innvandringspolitikk, ønsker frp nemlig å gi privatpersoner mulighet til individuell oppfølging av foreldreløse flyktninger. Således blir staten frigjort en betydelig økonomisk belastning mens viktige og livsbetingede arbeidsoppgaver med kraft til å utjevne forskjeller pålegges individets skuldre. Å kunngjøre integrering som et individuelt prosjekt skaper problematiske forskyvninger i vårt kollektive bistandsprosjekt, og bidrar til en lukket og avgrenset arena hvor enkelte har rettslig tilhørighet mens andre er til bonus for samfunnet. Misforstå meg rett, frivillige organisasjoner er viktige supplementer i en global krise. Men når disse erstatter, heller enn kompletterer, statlige insentiver blir løsningen bitter og uklar. Integrering kan ikke overlates til individet alene. Dette er informasjon som burde, men som enda ikke er innprentet i det norske partilandskap.
Fremskrittspartiet handler etter et vrangforestilt superlativ om at manglende integrering og eksklusjon skyldes individets svekkede evne til tilpasning. Dette spirer ut av en bevisst uvitenhet og mangel på kunnskap om ikke-vestlige idealer og kultur. De forventninger, normer og til tider motstridende forhold som belaster individet som innvandrer til det norske samfunnet, må tillegges beviselig forrang i spørsmål om innvandring. For at innvandring skal kunne tjene Norge som helhet, er det essensielt at de politiske løsningene også innbefatter hvordan samfunnet kan tilpasse og imøtekomme de som innvandrer. Skal vi navigere Norge mot mål som fremmer integrering, solidaritet og tilhørighet, trengs et mer inkluderende fellesskap.
Jeg er lei av at politikere på høyresiden, men også i andre partier, unnasluntrer med problematiske holdninger under dekke av «ytringsfrihet» når slike påstander bidrar regressivt til integreringen vi politisk etterstreber. Antropologen i meg blir nedslått av den subtile, men notoriske marginaliseringen høyresiden praktiserer når krig, sult og globale kriser påtvinger humanitær global bistand. Det indre samholdet og fellesskapet reduseres til et spørsmål om etnisitet og ytre trekk mens ikke-vestlige stilles ovenfor vestlige. At streng innvandring skal virke «preventivt og hindre at flyktninger legger ut på livsfarlige reiser» er beskrivelser som minner om de desperate unnskyldningene et barn gir når de ikke ønsker å dele. Vi trenger ikke flere skillelinjer; vi trenger solidaritet. Selv om denne artikkelen er enda et forsøk (blant mange) på klisjefylt samhold, er det nettopp den grunnløse, diskriminerende og ekskluderende politikken som gjør dette motmælet viktig.
