Foto: Claudio Castello
For nesten 40 år siden samlet tyske, franske og luxemburgske grensekontrollører og grensemyndigheter seg i grensebyen Schengen for å prøve ut et nytt og radikalt forslag: At folk kunne krysse fellesgrensen mellom landene uten pass.
Konseptet passfrihet er ikke nytt. Storbritannia og Irland hadde flere tiår i forveien hatt “Common Travel Area”, mens her hjemme i Skandinavia ble nordisk passfrihet også praktisert.
Schengen var noe nytt og banebrytende i sin tid. Flesteparten av norske Syden-turister kan jo huske at man på 80- og langt ut på 90-tallet måtte vise frem pass når man skulle ned til Gran Canaria eller Kreta. Først med EUs prosess med de fire friheter, blant annet retten til bevegelsesfrihet, så ble passfriheten innenfor Schengen-området et allemannseie.
EU-utvidelsen i 2004 var også et gulrot for de nye landene i den tidligere østblokken, som blant annet Ungarn og Polen, siden deres borgere også nå kunne reise visumfritt til Vest-Europa.
Integreringsutfordringer og grensekontroll
Samtidig har også Schengen et forbehold når det gjelder pass- og bevegelsesfriheten. Spesielt gjelder det jurdiske forbehold, som tillater på nytt styrkede grensekontroller “hvis situasjonen påkrever”.
Et eksempel var fluktbølgen i 2015, hvor Europa ble todelt: Land som på den ene siden innførte styrket grensekontroll, som overnevnte Ungarn, Nord-Makedonia og Danmark, og land som åpnet grensene, som Tyskland og Sverige.
Under Merkels regjeringstid slapp tyskerne flere hundretusener inn i landet. Stadig flere tyskere, som i 2015 var positive til åpne grenser-politikken anerkjenner nå at ting skulle kanskje blitt gjort annerledes. Landet sliter med integreringsutfordringer, og etter flere voldsepisoder, terrorangrep og knivdrap, blant annet i Solingen tidligere i høst, har den sittende regjeringen strammet inn.
Også valgsuksessen til det høyreradikale og innvandringsrestriktive Afd (Alternativ for Tyskland) spiller inn. Folk flest vil ha grenserestriksjoner og sikkerhet, om enn for en kort periode.
Tidenes mest omfattende
I september innførte tyskerne den mest omfattende grensekontrollen på flere år, en grensekontroll som nærmest suspenderer Schengens fri bevegelse mellom landegrensene.
Flere nyhetssaker rapporterer om migranter som ikke kommer seg videre fra naboland som Tsjekkia, Østerrike og Polen. Tyskland, grunnet den tradisjonelt sterke økonomien, og stor andel flerkulturell befolkning, spesielt fra landene i Nord-Afrika og Midtøsten, har blitt sett på som en yndet destinasjon.
Nå vil migrasjonen mest sannsynligvis gå andre veier. Etter tyskernes styrking av grensekontrollen kan land som Frankrike og Storbritannia bli mer aktuelle. Spesielt Storbritannia, som er utenfor EU og Schengen, men som paradoksalt nok ikke i nærheten har den samme grensekontrollen som tyskerne i praksis, selv om den nye Labour-regjeringen også har lovet tøffe tak på innvandring. Norske borgere må blant annet fra og med neste vår ha elektronisk reiseregistrering hvis man skal på fotballtur til Manchester, eller shopping i London.
Hva med resten?
Spørsmålet man nå stiller seg er hvordan de tyske innstramningene, som etter planen skal vare frem til mars neste år, vil virke inn på resten av EU og Schengen-statene.
Flere jurister i Brussel har allerede kommet med innvendninger på tyskernes innstramninger, og vil utfordre grensekontrollen om den skulle utvides. Så foreløpig ligger det an til en juridisk og politisk kamp mellom EU-rettsvesenet, EUs institusjoner og de ulike nasjonale myndigheter.
For det er fullt mulig at grensekontrollen ikke bare blir et tysk unntak. Nabolandene har allerede begynt med egne utvidede kontroller. Og om østerrikere, polakker, dansker og tsjekkere begynner med samme innstramningspolitikk kan dette få store konsekvenser for Schengen-vedtakene. Vi må regne med enten å få et nedgradert Schengen, med periodisk utvidede grensekontroller. Alternativet er at hele Schengen tar permanent ferie, og at man er tilbake til 80-tallets passregime. Slik situasjonen er, kan denne midlertidigheten bli noe man vil bli nødt til venne seg til.
Også her hjemme i Norden øker grensekontrollene grunnet kriminalitetsbølgen i Sverige. Danske tollere og grensevakter får stadig mer å gjøre, i likhet med tyske kolleger, mens våre hjemlige politikere går for å stramme inn.
Uansett er dette et tilbakeslag for bevegelsefriheten, og ikke minst en påminnelse om hva åpne grensers-politikken i 2015 har ført til. Hvordan ukontrollert innvandring (og i Tysklands tifelle med mangelfull integreringspolitikk) vil paradoksalt nok føre til stengte landegrenser. Og mest sannsynligvis, i hele Europa.
