Foto: StockPack
Loven om rituell omskjæring ble innført i 2015. Hensikten var å få på plass et forsvarlig offentlig tilbud fordi det skulle sikre barnets beste.
Men da loven ble evaluert fem år senere, var det nesten ingen foreldre som kjente til det statlige tilbudet. Forskerne kalte derfor rapporten En godt bevart statshemmelighet.
De kom også med en rekke forbedringspunkter til myndighetene.
Nå har Monica Five Aarset og Ada Engebrigtsen ved Oslo Met brukt det samme datagrunnlaget til en større analyse. Forskningen tar ikke stilling til selve praksisen med rituell omskjæring av gutter. Men ser på hvordan den påvirker forholdet mellom staten, deriblant helsevesenet, og minoritetsbefolkningen.
Kontinuerlig forhandling om grenser
Aarset sier til Utrop at rituell omskjæring av gutter er et eksempel på noe som er grunnleggende for enkelte minoritetsgrupper. Men som bryter med oppfatninger om hva som er rett og galt i majoritetsbefolkningen.
Og i forbindelse med slike omstridte praksiser foregår det en kontinuerlig forhandling om hva som er innenfor og utenfor grensene av det akseptable.
– I forlengelsen av dette forhandles det også om hvem som tilhører vi-et og fellesskapet og hva som er utenfor, sier Aarset
Hun påpeker at det er en økende tendens i moderne liberale stater som Norge at slike forhandlinger skal løses gjennom innføring av lover.
– Men vi ser at noen ganger er ikke problemet løst likevel, sier Aarset.
Og legger til:
– Det som er bekymringsfullt er hva gjør det med tilliten til det offentlige systemet.
Forskerne fant blant annet at foreldre opplevde en så sterk motstand i helsevesenet at de følte at loven bare gjaldt på papiret.
Flere av de som ble intervjuet fortalte at de ikke turte å snakke med legen eller helsestasjonen om rituell omskjæring. De fant heller ikke informasjon om hvor inngrepet kunne utføres. De følte at systemet kom med vikarierende argumenter som aldersgrenser og ventelister. Og ingen kjente noen som hadde fått utført inngrepet i det offentlige helsevesenet.
Det anslås at ca. 37–39 prosent av verdens mannlige befolkning er omskåret. Det er en viktig del av religionsutøvelsen innen jødedommen og islam, og debatten i Norge har vært knyttet til disse to guppene.
Men praksisen er også vanlig blant grupper av afrikanske kristne. I flere vestlige land er også dette knyttet til tradisjon og kultur, og ikke religion. Eksempelvis er 26,6 prosent av menn i Australia omskåret, og i USA hele 71,2 prosent.
Ifølge et anslag fra før loven ble innført, er det to tusen guttebabyer foreldre ønsker å få omskåret hvert år.
Fungerer for jøder, men ikke muslimer og kristne
Forskerne intervjuet rundt ett hundre foreldre i flere deler av landet. I hovedsak muslimske og jødiske foreldre, men også noen kristne. I tillegg snakket de med religiøse ledere, fagdirektørene i helseregionene, leger ved private klinikker og ansatte ved helsestasjoner i Oslo.
De fant da at det var ganske stor forskjell mellom gruppene. Mens den jødiske minoriteten syntes loven fungerte greit, var ikke dette tilfellet for kristne og muslimer.
Aarset mener dette skyldes at den jødiske befolkningen har tradisjon for å organisere rituell omskjæring gjennom trossamfunnet. Hun mener også loven ble utformet slik at de stort sett kunne fortsette med den praksisen de allerede hadde.
– Den jødiske minoriteten var klare på at et forbud ville gjøre et jødisk liv i Norge umulig. Og da fryktet myndighetene hvilket signal man sendte ut hvis et forbud ble innført, sier hun.
Tradisjonelt blir rituell omskjæring i jødedommen organisert via trossamfunnet, og foretas av en religiøs spesialist, en mohel, når gutten er åtte dager.
Det som ble endret i loven var kravet om å ha en lege til stede og spesifikasjon i forhold til smertelindring.
Flere av de muslimske religiøse lederne og foreldrene mente også at det er takket være jødene at loven ble innført, og at Norge ikke har et forbud mot praksisen.
– De sa at den jødiske befolkningen i Norge har en sterkere posisjon i det norske samfunnet. Dersom det var muslimer som truet med å flytte fra Norge, ville ikke virkningen vært den samme, mente de.
Den muslimske minoriteten er mye større og har ikke den samme organiserte praksisen. Tidligere ble det ofte gjort på sykehus i forbindelse med fødsel. Men da motstanden mot dette økte, ble dette tilbudet stort sett borte.
– De var usikre på hvor de skulle henvende seg for å få vite hvor de kunne få det gjort. De opplevde at helsevesenet la opp til at de ikke skulle gjøre det. Og det var noen som trodde at fordi det er så lite informasjon om det, så er praksisen ulovlig, sier Aarset.
Snakker ikke om det av frykt for forbud
– Følte foreldrene at det blir påført skam fra helsevesenet?
– Ja, særlig blant foreldre som har innvandrerbakgrunn, men som er oppvokst i Norge, beskrev enkelte at de følte at de gjorde noe som var ulovlig, noe de snek seg til å gjøre.
De turte nesten ikke ta det opp med helsestasjonen eller legen. Og da satt de med inntrykket av å være dårlige foreldre.
– De beskrev dette som sterkt problematisk, sier Aarset.
– Hvilken type informasjon savnet de?
– Det er noen som mener det bør finnes synlig informasjon over alt, som på helsestasjoner og på sykehus når en føder barn.
Men samtidig fryktet særlig de muslimske foreldrene at mer synlig informasjon og oppmerksomhet rundt praksisen, kunne føre til at det bli ulovlig.
– Flere mente det var nødvendig «å sitte stille i båten» for ikke å risikere at økt negativ oppmerksomhet og eventuelt et forbud mot praksisen, sier Aarset.
Helseetaten i Oslo: – ansvaret ligger i bydelene
Utrop har besøkt fire av Oslos femten helsestasjoner. Bydelene de tilhører har en en innvandrerandel på mellom 28 prosent og 55 prosent. Dette inkluderer personer født i Norge.
Vi spurte hvilken informasjon som er tilgjengelig om omskjæring av gutter. Vi snakket både med førstelinjetjenesten og flere andre ansatte.
Det var ingen som ga oss skriftlig informasjon eller opplyste hvor denne er tilgjengelig. Noen visste ikke at det fantes offentlig informasjon. Vi ble også henvist til til kommunikasjonsavdelingen.
Utrop tar kontakt med Helseetaten i Oslo kommune og påpeker at ingen av helsestasjonene vi besøkte hadde informasjon tilgjengelig på forespørsel.
Helseetaten viser innledningsvis til at det er bydelene som driver helsestasjonene. Hvordan dette faktisk praktiseres på den enkelte helsestasjon kan de ikke si sikkert, opplyser etaten i en e-post.
– Er det å informere om rituell omskjæring av gutter en del av helsestasjonenes oppgave?
– Helsestasjonen gir på forespørsel informasjon om rituell omskjæring av gutter. Informasjonen gis med bakgrunn i Helsedirektoratets nettsider om temaet, svarer kommuneoverlege Synne Schou Øhrberg.
– Hvilken informasjon er da tilgjengelig for foreldre som ber om det?
– Informasjonen gis muntlig fra helsestasjonens ansatte, og da med utgangspunkt i nettsiden nevnt over. I tillegg finnes skriftlig informasjon til utdeling, se nettsiden til Helsedirektoratet med informasjonsskriv til foreldre, sier Øhrberg.
I tillegg viser etaten også til at mer informasjon til foreldrene er tilgjengelig på helsenorge.
40 inngrep foretatt i offentlig helsevesen
Utrop spør om Helsedirektoratet har oversikt over hvor mange rituelle omskjæringer som skjer i Norge.
– Ut fra registrerte koder finner Helsedirektoratet førti episoder hvor det er skjedd rituell omskjæring i offentlig helsetjeneste i 2023, skriver avdelingsdirektør Torunn Janbu i en e-post.
Hun opplyser videre at de ikke har oversikt over hvor mange inngrep som er gjort privat.
– Enkelte sykehus har inngått avtaler med andre offentlige sykehus som utfører omskjæringen, eller med private klinikker, sier Janbu.
Direktoratet opplyser videre at de er kjent med at det er lange ventetider. Men presiserer at dette ikke regnes som helsehjelp.
Janbu siterer videre fra loven om rituell omskjæring:
Utrop gjør direktoratet oppmerksom på at barneleger og myndighetene i Nord-Amerika også nevner potensielle helsegevinster ved å omskjære gutter.
Selv om verken American Academy of Pediatrics eller Canadian Paediatric Society anbefaler rutinemessig omskjæring av alle gutter, nevner begge organisasjonene mulige helsegevinster. De amerikanske barnelegene skriver også at forskning tyder på at helsegevinstene oppveier for risikoen. Government of Canada viser også til forskning på mulige helsegevinster.
De nevner blant annet lavere sjanse for å utvikle urinveisinfeksjon i barndommen, redusert risiko for seksuelt overførbare sykdommer og HIV. I tillegg til at monogame kvinnelige partnere har lavere risiko for livmorhalskreft som følge av HPV-virus.
– Hvorfor informerer ikke Norge også om at det også kan være fordeler ved omskjæring av gutter?
– Det er ikke godt dokumentert at omskjæring totalt sett gir helsemessige gevinster, sier Janbu.
Hun viser videre til at flere studier har svakheter, og at Norge også har et vaksinasjonsprogram mot HPV-viruset som er effektivt i å skape flokkimmunitet, samt at viruset kan gi infeksjon andre steder på kroppen.
– Nettsidene fra USA og Canada refererer ikke til oppdatert forskning, så vidt Helsedirektoratet kan se, sier Janbu videre.
Og legger til at spørsmålet vil uansett være om eventuelle gevinster kan rettferdiggjøre å omskjære guttebarn for å forebygge slike infeksjoner hos ungdom eller voksne.
– Alle operasjoner medfører en risiko for komplikasjoner, og det kan være et traume for barnet, selv om risikoen for komplikasjoner er liten dersom inngrepet utføres på en forsvarlig måte.
– Fungerer loven tilstrekkelig? Der intensjonen er barnets beste? Sett i lys av hvor mange inngrep som foretas i det offentlige?
– Om loven fungerer tilstrekkelig, har ikke Helsedirektoratet vurdert, sier Janbu.
Og viser videre til evalueringen fra 2020.
– Helsedirektoratet får imidlertid flere henvendelser fra foreldre som ikke får svar fra helsetjenesten når de spør om hvordan de skal gå frem for å få gjennomført rituell omskjæring og hvor vi gir veiledning om organiseringen av tilbudet.
Detaljert informasjon skal gis av de som utfører inngrepet
– Vurderer helsemyndighetene å utforme mer omfattende informasjon?
Vi nevner eksempelvis hvordan en steller barnet etterpå og når han kan gå i barnehagen.
Her viser Janbu til informasjonsskrivet til foreldrene som finnes på flere språk.
– Den inneholder informasjon om hvor foreldre skal henvende seg, hvem som kan utføre inngrepet, samtykke, om operasjonen og risiko for komplikasjoner. Det ligger også informasjon på Helsenorge.
Og videre:
– Angående mer detaljert informasjon om stell og aktivitet, må det gis i det enkelte tilfellet av de som utfører inngrepet, noe helsetjenesten er forpliktet til. Her kan det også være behov for ulik informasjonen til den enkelte gutt og familie.
Utrop påpeker at foreldre kan stå i krysspress, oppleve sosial kontroll og at det kan være uenighet foreldre mellom.
– Har myndighetene vurdert å informere om eventuelle etiske problemstillinger og dilemmaer? Eller reflektert over dette?
– Dette er krevende tema som Helsedirektoratet har valgt ikke å gå inn i på våre nettsider. Det er likevel viktig at det diskuteres i ulike kulturer og i befolkningen generelt, sier Janbu.
– Hvorfor er det ikke en mer detaljert oversikt over hvor de kan få inngrepet utført? Slik at de slipper å snakke med flere aktører enn nødvendig.
Vi påpeker spesielt at forskningen viser at mange kvier seg for å snakke med lege eller helsestasjonen.
– Helsedirektoratet har forståelse for at dette kan være vanskelige tema å ta opp. Helsedirektoratets har på sine nettsider generell informasjon om hvor foreldre kan henvende seg, noe vi også har opplevd oppleves som nyttig.
Hun siterer videre fra nettsiden:
– Sykehus kan inngå avtaler, også med private, om å tilby omskjæring. Helsedirektoratet vil ikke kunne holde en oppdatert detaljert oversikt over alle tilbydere. Vi informerer imidlertid alle som henvender seg om hvordan de kan gå frem.
– Er det gjort noe i forhold til forskernes anbefalinger fra evalueringen i 2020?
– Anbefalingene retter seg i hovedsak mot helsetjenesten. Helsedirektoratet har informasjon på våre nettsider på flere språk og det er informasjon på helsenorge, sier Janbu avslutningsvis.
