Foto: Anna Aronsen Oftedal
Hver gang jeg lukker øynene møter jeg på en blodig sekvens av drap på uskyldige barn, kvinner som har mistet sine nære, eldre som har blitt fordrevet fra sine hjem og mennesker som blir straffet uten å begå et lovbrudd. Stemmen føles tung etter å ha kjempet lenge, men en indre kraft forteller meg at det er bedre å tenne et lys enn å fordømme mørket.
Som pedagog jobber jeg ganske tett med barn og ungdom. Jeg har blitt fortalt flere historier av elever som er bekymret over sine familier både i Palestina og Libanon. Samtalene med elevene blir preget av mange følelser, og jeg kjenner at det kribler i magen. Smerteterskelen øker gradvis og følelsene blander seg. Jeg kjenner at pulsen blir høyere og kroppen stivner hver gang jeg lytter til en ny historie. Jeg sitter med en klump i halsen hver gang og tenker på hvordan jeg skal svare.
7. oktober
På mandag markeres det 12 måneder og 76 år med folkemord og krigsforbrytelse. Vi har vært vitne til grusomme bilder og uforglemmelige momenter. Grufulle bilder som har festet seg i hjernen, lyder av smertefulle skrik, lyder av bomber som piper i ørene, lyder av fallende bygninger og ikke minst et barn med en bristet stemme som bønnfaller verden om å stanse folkemordet.
Israel har i de siste 12 månedene begått et internasjonalt lovbrudd på sivile mennesker. De har medført til drap på flere tusen mennesker. Israel har krevd 41.689 palestinske liv og 3000 libanesiske liv. Disse er ikke kun tall, de var mennesker som kun ønsket å leve, gå på skole, jobbe og oppnå sine mål.
Flere sykehus har blitt bombet ned, og mange leger, journalister og sykepleiere har mistet sine liv. Mange bygninger er lagt i grus, og flere millioner mennesker er på flukt. Det er stor matmangel og ingen tilgang til rent vann. Israel har de siste måneder blokkert innførsel av mat, rent vann og medisiner. Vi har sett barn spise blader, søppel, og drikke urent vann.
En parallell verden
Det er to liv på jord. I lille Norge er vi omringet av trygghet, vi har rettigheter, vi går på skole, jobber og reiser trygt hjem til vår familie. Vi har et tak over oss og mat av forskjellige varianter som blir servert på middagsbordet. Vi går på tur, trener og finner på noe sosialt sammen med venner. Alt i alt lever vi et godt liv i lille Norge.
Både i Palestina og Libanon derimot står livet på spill. Mennesker har måtte evakuere fra sin hjem, begrave deres barn, fedre, mødre og bli slaktet av IDF. I 12 måneder har spedbarn og nyfødte barn som ikke har rukket å si et ord blitt myrdet av bomber som veier flere tonn. Det har vært svært lite tilgang for mat, medisiner og rent vann.
Deres rettigheter har blitt frarøvet. Okkupant-staten har forvandlet landene til en gravplass. Familier er omfavnet av redsel og kan i løpet av noen sekunder miste alt av det de eier. Det er mødre som hyler, fedre som kjenner på maktløshet og barn som ikke kan leve som barn lenger. Det er uten tvil er dette tegn på at okkupasjons-staten Israel utfører en krigsforbrytelse og brudd på menneskerettigheter med mål om å invadere landene.
Preger hverdagen
Som pedagog har hendelsen preget min hverdag. Hver gang jeg skrur på telefonen møter jeg på ubeskrivelige øyeblikk. Kroppen kjenner på en stor smerte, og hjernen klarer ikke å akseptere det som skjer. Til tider kobles hjernen av, og tenker på de stakkars barna som må være vitne til en grusom hverdag.
Som pedagog har hendelsen preget min hverdag. Hver gang jeg skrur på telefonen møter jeg på ubeskrivelige øyeblikk.
Jeg jobber på skolen og tenker på hvor heldige mine elever er. De opplever en normal hverdag, spiser lunsj, har tilgang til hjelp, omsorg og ikke minst kjærlighet. De har rettigheter, som barn i andre land ikke har tilgang til. Dessuten kan barn og unge oppsøke hjelp, få medisiner når de blir syke og planlegge sin fremtid. De har evnene til å utøve sine rettigheter uten problemer. De leker, blir kjent med nye folk og lærer av sine feil. Dessverre er dette «normale livet» ikke tilstrekkelig for andre barn og unge.
Mens barna leker i Norge, blir andre drept av en nådeløs okkupant-stat. Disse er barn på samme alder og bærer på det samme uskyldige smilet. Tårene renner hver gang tanken treffer. Pusten blir tung og hendene begynne å skjelve. På jobb er kroppen fysisk til stede, men psyken er skjermet av det øynene er vitne til hverdag.
Dessuten er det svært mange elever som er også preget av det som foregår. Dette omfatter elever som har familier i både Libanon og Palestina. Noen har ikke hatt kontakt med sine nære i flere måneder, mens andre har mistet store deler av deres slekt. Mange av de bærer på en stor sorg, og lengter etter fred ovenfor sitt hjemland.
Verden må gjøre mer
Over hele verden omtrent har det vært arrangert store demonstrasjoner. Flere tusen mennesker har møtt opp for å vise sin solidaritet og kjærlighet. Folket har kjempet i flere måneder, hevet deres stemmer, og delt mange vonde øyeblikk på sosiale medier. Til tross for bevis som har blitt dokumentert av journalister, foregår det fortsatt et folkemord på sivile mennesker. Det er mange med makt som fortsatt bestemmer seg for å være stille og ikke strekke ut en hjelpende hånd. Det er helt uakseptabelt at ingen kan stanse dette marerittet. Det har gått alt for langt, og nå er det på tide at verden gjør noe mer. IDF fortsetter med å okkupere, stjele andres land og drepe sivile mennesker. Hvor mange mennesker må dø før dette folkemordet stanses? Hvor mange mennesker må lide før verden gjør noe? Hvor mange stemmer må heves før det innføres en endring?
Din stemme er mye verdt
Til tross for de forkastelige hendelsene, og smerten mange av oss bærer på, må vi ikke gi opp. Vi må fortsette å kjempe. Vi må være en stemme for de som ikke har en stemme. La oss alle sammen ha et håp om en verden fri for urettferdighet. Sammen kan vi skape en endring. La oss ikke gi opp nå. Vi knebles ikke og kampen skal fortsette. Ingen fred med urettferdighet.
