Foto: Privat
Islam Aliev skriver i et leserinnlegg i Utrop at min kritikk av krav om religiøse rom i skolen – og lignende tiltak – marginaliserer ham. Hvordan ordskiftet han selv deltar i kan marginalisere ham, er vanskelig å forstå. Skal jeg være vrangleser, vil jeg si at han kanskje ikke ønsker offentlig debatt og ser det som et hån mot islam. Men jeg velger å ikke tolke hans ord på den måten.
I stedet gleder jeg meg over at Norge er et land med en lang tradisjon for åpne, skarpe debatter om religionens plass. Ateister har i årevis harselert over religion og de troendes tanker. Og slik bør det være – ingen kan diktere hvordan vi kritiserer religion. Det er en grunnleggende del av Norges ytringsfrihet.
Alle som har feiret 17. mai i Norge, vet hvem Arnulf Øverland er. Det håper jeg også Aliev gjør. Han ble i 1933 tiltalt for gudsbespottelse. Blasfemi. Religionen er den niende landeplagen, skrev han. Men ble frikjent fordi grunnlovens paragraf 100 sier klart: «Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet.»
Men la meg legge nå til at Alievs debatteknikk er svak. Han tillegger meg evnen å marginalisere noen, altså at jeg har onde hensikter. Et klassisk retorisk grep som dessverre ofte dukker opp mot slutten av en diskusjon, er å ty til personangrep fremfor å holde seg til sakens kjerne. En slags inkvisisjon der hensikten er å sverte noen som måtte kritisere gudene. I middelalderen torturerte man folk, i enkelte land der islam er rådende, har man harde straffer for frafall og blasfemi. Her i Norge kan man bare forsøke å tillegge meningsmotstandere onde hensikter slik at de skal bli redde. Banale barnestreker, kaller jeg det. På voksenspråket kalles det stråmenn og ad hominem.
Så over fra barneopplæringen til voksenopplæringen. Norsk lov, Opplæringsloven § 2-4, er krystallklar. Grunnskolen er en arena for læring, ikke for religionsutøvelse. Skolen skal gi kunnskap om religioner, men ikke forkynne.
For å være føre var, så kommer det klassiske julegudstjeneste-argumentet ofte opp i denne debatten. Mange spør hvorfor kristendommen skal favoriseres framfor andre religioner. Dette er et betimelig spørsmål, ettersom julegudstjenester i skolen primært handler om å ivareta norsk kristen kulturarv og tradisjon, ikke forkynnelse. Disse gudstjenestene gjenspeiler Norges historiske utvikling og verdigrunnlag, og å fjerne dem ville innebære et brudd med den norske kulturelle plattform. Samtidig er det viktig å balansere tradisjon med inkludering i et mangfoldig samfunn.
Det er verdt å merke seg at mange skoler de siste årene faktisk har valgt å droppe julegudstjenestene helt, noe som viser at denne debatten har reelle konsekvenser for skolenes praksis. Min erfaring er at det ofte er etnisk norske foreldre som er ateister som har protestert mot julegudstjenestene, og ikke foreldre med muslimsk bakgrunn, noe som viser at denne debatten har reelle konsekvenser for skolenes praksis.
Rapporten fra Proba, negativ sosial kontroll på skolen fra 2024 på oppdrag fra IMDi viser tydelig hvordan religiøse krav i skolen fører til økt negativ sosial kontroll. Elever blir presset til å delta i bønn, faste og følge strenge kleskoder. Dette skjer ikke bare fra foreldre, men også fra medelever, som ofte håndhever religiøse normer med en kraft som skaper usikkerhet og ekskludering for de som ikke ønsker å følge med. Mine tidligere mangfoldrådgivere i IMDi underbygger dette i rapporten. Flere av dem, som har jobbet tett med disse problemstillingene, påpeker den samme negative utviklingen. Hvordan passer dette inn i et læringsmiljø?
Som en som har muslimsk bakgrunn, ønsker jeg – og mest sannsynlig mange andre med muslimsk bakgrunn – at Norge forblir sekulært. Jeg ønsker et samfunn hvor det er rom for å praktisere religion i privatlivet, men der det offentlige rom, inkludert skolen, er fritt for religiøs tvang.
Å åpne for bønnerom og andre religiøse praksiser i skolen skaper mer splittelse enn samhold. Det reiser komplekse spørsmål om hvordan ulike religiøse retninger skal sameksistere – for eksempel hvordan shia-, sunni- og ahmadi-muslimer skal forholde seg til hverandre, for ikke å nevne interne konflikter innen sunni-islam. Dette risikerer å utløse sekteriske konflikter som skolene ikke er rustet til å håndtere. Skolens primære funksjon bør være læring, ikke en arena for religiøs rivalisering. Sekularismen, som har muliggjort fredelig sameksistens og beskytter mot at én gruppe dominerer fellesrommet med sine krav, er en fundamental verdi i skolen som må vernes.
