- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Fot noen dager siden var det klart at mangemilliardæren igjen inntar presidentstolen, etter å ha vunnet klart mot utfordreren Kamala Harris, fire år etter at han tapte mot Joe Biden.
For mange har resultatet kommet som en overraskelse. Forståsegpåere som norsk-amerikaneren Thomas Seltzer og Hans Geelmuyden spådde seier til Harris, i likhet med flere andre. Tiden var løpt fra gamle hvite (og privilgerte) menn, var gjennomgangstonen. Nå skulle omsider en kvinne bli president. Og attpåtil en med etnisk minoritetsbakgrunn.
Utnevnt etterfølger
Lenge lå det i kortene at Harris, som Joe Biden utpekte som visepresidentkandidat i 2020, skulle følge etter ham på et senere tidspunkt. Hans høye alder var lenge ansett som en utfordring i 2020. Og under årets valgkamp måtte han vike plass etter en skrekkelig debatt med Trump, hvor Bidens kognitive svakheter kom tydelig frem.
USA var i sommeren 2020 også et annet land, fortsatt sterkt preget av BLM-protestene som kom i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i 2020. Ukesvis med opptøyer førte også til krav om mer politisk representasjon for minoriteter, blant annet svarte amerikanere, for å håndtere systemisk rasisme. Innad i Demokratene var det et krav om at visepresidentkandidaten til Joe Biden måtte være afro-amerikaner.
Samtidig herjet også pandemien i USA (og verden). Trump-administrasjonen ble blant annet kritisert for slapphendt håndtering. Glemt var de første årene med økonomisk vekst, og et USA som knapt gikk til krig. I en slik setting var momentumet på Demokratenes side. En enorm stemmemobilisering, særlig blant grupper som svarte og kvinner, førte til at Biden/Harris-kombinasjonen gikk seirende ut.
Latter og ydmykelse i krig
Så har vi i de siste fire årene hatt en Biden/Harris-administrasjon som har måttet håndtere et komplisert scenario i USA. Økonomien har vært ustabil, og preget av post-pandemien.
Utenrikspolitisk opplevde denne administrasjonen sitt første og eneste krigsnederlag i 2021, med Talibans fremrykking og maktovertakelse, 20 år etter at USA og en internasjonal koalisjon invaderte Afghanistan. Fotoene av de amerikanske soldatene, som nærmest måtte flykte hals over hode fra Kabul flyplass, bar følelsen av nasjonal ydmykelse.
Saken har blitt brukt av Trump-kampanjen for all det er verdt. At denne administrasjonen egentlig ikke har brydd seg om krigsveteranene. Og videre klart å fremheve et narrativ om at Biden egentlig ikke har regjert, siden han er senildement, og at Harris` eneste bidrag har vært hennes karakteristiske latter.
Kvinne- og manneskille i stemmegivningen
Som alle andre sentrum-venstre orienterte regjeringer i Vesten, har Biden/Harris endt opp i kulturkrigen. Administrasjonen har fokusert på minoriteter og underrepresenterte grupper, som kvinner, lhbt+ og etniske minoriteter.
Samtidig har ikke denne nå avgående administrasjonen levert godt nok på områder som økonomi, kriminalitet og innvandring.
I Vesten, også i USA er dette temaer som sees som “mannetemaer” i valgpolitikken. Under årets presidentvalg har også en ny skillelinje dukket opp: kjønn. Særlig i de yngste generasjonen, hvor flere unge kvinner enn menn tar opp høyere utdanning. Universiteter og høyskoler regnes som steder hvor venstreorienterte og liberale verdier står høyt, blant annet fokus på kvinners og minoritetsgruppers rettigheter. Og at unge kvinner, uansett etnisitet, stemmer deretter. I USA var også abortrettighetene et viktig tema i valget.
Samtidig er det et aldri så lite paradoks at en større andel av de unge mennene som stemte for Trump er fra minoritetsgrupper. Særlig blant unge afro-amerikanere og latinoer har Trump økt stemmeandelen på nesten 20 til 30 prosent. De valgte heller en hvit eldre mann som Trump, fremfor mangfoldskandidaten Harris.
Ny koalisjon, og omvendt identitetspolitikk
Nesten ubevisst har Trump bygget opp en ny velgerkoalisjon, av både hvite og etnisk mangfoldige velgere. Unge amerikanere med mexicansk bakgrunn er mer bekymret for kriminaliteten som kommer i kjølvannet av den kaotiske situasjonen på grensen, enn hva som skjer i Gaza eller Ukraina.
Felles for disse er at de unge, som oftest menn (men også en del kvinner), fra arbeiderklassen, og sinte på “status-quo”. Trump ble, som i 2016, et uttrykk for denne misnøyen med en svekket økonomi, en usikker verden og usikre fremtidsutsikter. Unge svarte og latinoer stiller også bakerst i jobbkøen. Jobbene deres forsvinner ofte til irregulære migranter som jobber for sultelønn.
I tillegg kommer også kjønnsaspektet rundt kulturkrigen, hvor det å være mann, og spesielt hvit og heterofil mann, blitt et “hakkebegrep” hos den mest radikale venstresiden, med begreper som “giftig maskulinitet”. Identitetspolitikken, som inntil nå har vært et virkemiddel hos den radikale venstresiden, begynner også å brukes av høyrepopulismen.
Trumps fremtidige team er også mangfoldig. Hans visepresident J.D. Vance kommer fra den fattige hvite underklassen, hans sannsynlige helseminister, Robert F. Kennedy Jr., fra den tradisjonelle hvite overklassen. Han har også støttespillere som eks-soldaten Tulsi Gabbard, som er hawaiianer, Tesla-grunderen Elon Musk, hvit sør-afrikaner, og den svarte komikeren Eddie Griffin.
Skal Demokratene, og andre progressive krefter i Vesten vinne tilbake de unge mennene, er man nødt til å ta en selvransakelse, og så handle deretter. I USA har man først tapt en stor andel av de eldre hvite mennene, så hos de yngre mennene, og etterhvert hos de yngre unge minoritetsmennene.
Skal man vinne valg, sier matematikken i dette at det kan bli utfordrende i årene som kommer. Og at andre Trump-kopier kan få lettere vei til makten.
