Sannheten om at muslimske kvinner er undertrykt i et muslimske land som Iran, Saudi Arabia, Afghanistan, Pakistan, Somali osv gjør at ofte muslimske menn blir fremstilt som syndebukken og årsaksforklaringen skaper mange myter og usanne fordommer i vestlige land. Selv om Sharialoven er skrevet av menn er det ikke sikkert at det er mannen som er den store vinneren under sharialovene.
Både kvinner og menn er de store tapere under slike islamistiske lovverker. Hverken kvinnenes eller mennenes rettigheter og interesser er ivaretatt ifølge sharialoven og i et muslimsk land da er det kun et fåtall religiøse makthavere som drar nytte ut av disse menneskefiendtlige regelverk. I følgende vil jeg ta opp en av disse religiøstpregede lovene som er nedverdigende for kvinner og fiendtlig mot mannen. Medgift er noe som er obligatorisk å betale ved inngåelsen av giftermål. Sharialovgiverne mener denne loven er preget av Islam og vil ivareta kvinnens rettigheter og interesser mens det i praktisk reduserer denne loven kvinnens posisjon til en «vare» og mannen til en «kjøper».
Høye medgift
Ifølge sharialoven i Iran skal mannen i et giftemål inngå avtale om medgift som skal ifølge landets lovverk kunne innfris og utbetalt til kvinnen når hun skulle kreve den. Det avtalte beløpet er ofte skyhøy summer og urealistisk og nesten umulig å innfri dersom det skulle vært innkrevd av kvinnen.
Praktisering av dette lovverket i Iran gjorde at mange menn etter skilsmisse sitter i fengsel grunnet ikke innfridd kravet til medgiften.
Generalisering fra storsamfunnet
I stedet for å ta en riktig stilling og omtale disse sharialovene som menneskefiendtlige, tar vi det letteste valget og fremstiller muslimske menn som hovedårsaken til uretten. Denne innstillingen og fordommene medfører uheldige konsekvenser for mennene som selv er ofre under sharilover og flyktet fra muslimske land til de vestlige demokratiet.
Er du en mann med ikke- vestlig bakgrunn, et muslimsk navn (for eks. Yusuf), mørkhudet med utseende som tyder på at du er fra et muslimsk land, gitt at du er «muslim» selv om du har flyktet fra islamistiske grupper og sharialover under islamske regimer. Du blir møtt med en generaliserende holdning fra storsamfunnet hvor man skjærer alle over en og samme kam. Tydeligvis er du, hva samfunnet og mennesker rundt deg tilskriver deg som identitet, en kvinnemishandler som kom fra et mannsdominert samfunn.
Jeg selv blir ofte spurt om jeg spiser svinekjøtt altså, halalmat. Mest sannsynlig på grunn av utseende mitt som tyder på at jeg er fra et muslimsk land i Midt- Østen.
Yusuf reiser til hjemlandet og gifter seg med ei jente fra sitt opprinnelsesland hvor landets regler sier at han må inngå en avtale om medgift til kona når de gifter seg og summen er skyhøyt som er nesten umulig å innfri. Yusuf gjør dette med glede og i god tro og tenker aldri at dette vil koste ham dyrt senere og brukes mot han.
Du er den slemme, kontrollerende konemishandler og kvinneundertrykker hvor motparten er den stakkars kvinne fra et muslimske land hvor hun ble undertrykt av mennene.
Er du uheldig og livets utfordringer førte deg til en av norske offentlige instanser sammen med din kone da er du forhåndsdømt. Du er den slemme, kontrollerende konemishandler og kvinneundertrykker hvor motparten er den stakkars kvinne fra et muslimske land hvor hun ble undertrykt av mennene.
Det er her alle kortene spilles mot deg og alt du har gjort med god hensikt blir brukt som bevis mot deg. Alle de gangene du har ventet utenfor jobben for å hente kona og alle de gangene du ble med henne på Nav kontoret for at hun skal ikke føle seg alene blir brukt mot deg som en dominerende ektemann som ikke tillater kona å bestemme over sitt eget liv i et demokratisk samfunn!
Hun får råd og veiledning og informeres om sine rettigheter og muligheter for veien videre i et liv uten deg mens du blir møtt med kalde blikk som om du er en medfødt kriminell. I prosessen rundt skilsmisse får kvinner langt flere fordeler og ekstra «bonus» bare pga av bakgrunnen fra et muslimsk land mens mannen må betale for synden han har aldri begått.
Gjennom en lang og krevende prosess i rettssystemet i Norge blir de endelig erklært skilt og partene går hver for sin vei. Selv om mannen tapte på de fleste punktene i retten er marerittet endelig over – tror mannen i hvert fall.
Mannens serie-ulykker fortsetter da han også blir utsatt for trussel og æresvold for at en skilsmisse bringer skam over konas familie og mannen skal bøte med livet sitt dersom skilsmisse fullbyrdes.
Mannen reiser til Iran med god tro på å ordne opp i forholdet mellom familiene etter skilsmisse og for å sette en strek over konflikten. Men ifølge landets lov er mannen fortsatt pliktig til å innfri kravet om medgift til kona, hvor ekskona har sendt kravet gjennom landets ambassade i Norge.
Mannen har tapt saken i Norge etter norsk. Når mannen er på besøk i Iran og siden lovverket sier at han må betale medgift blir han dømt og mannens pass blir inndratt inntil betalingen har skjedd. Og mannen får ikke lov til å forlate Iran. Ingen rettshjelp fra Norge sin side i Iran da Iran ikke anerkjenner dobbelt statsborgerskap som viser at mannen er norsk statsborger. En sterk håpløs situasjon hvor mannen føler seg hjelpeløse og fanget i to systemer som hans rettigheter ikke er ivaretatt.
I en desperat situasjon tar mannen et enda mer desperat valg og krysser grensen ulovlig til Tyrkia fordi passet er inndratt av Iranske myndigheter i påventet til utbetaling av medgiften. Mannen krysser grensen til Tyrkia ulovlig og kommer seg til norske ambassade i Ankara og endelig etter en nervepirrende periode og et mareritt i Iran, klarer å komme seg tilbake til Norge.
I Norge er han fortsatt samme Yusuf fra Midtøsten som møter de skeptiske blikkene fra mennesker rundt som om han har virkelig mishandlet sin kona og barn, noe som ikke stemmer i mange tilfeller.
Kanskje vår hypotetiske person “Yusuf” burde bare være glad for at han ikke må sitte i fengsel i Iran på grunn av ubetalte medgift…
