Jeg savner Shabana Rehman, enkelte ganger mer enn andre

Rekk opp hånda, alle som husker Mullaløft, og husker Shabana Rehman? Og savner henne innimellom? Om du svarte du «JA» alle tre ganger, så må du rekke opp begge hendene.

Jeg savner nemlig Shabana Rehman, enkelte ganger mer enn andre. Hvem skal vise oss veien videre nå? Hvem skal ta det første steget, slik at andre lett kan følge etter.

Hun gir meg mot når vinden blåser i motsatt retning, når den biter som hundre bier i ansiktet, som kaldt januar morgenluft i Oslo. Hun tålte mye verre, dette her klarer jeg, i hvert fall.

Jeg er vant til å stå i stormer folkens, i privatlivet, og ikke minst i det offentlige. Jeg har havnet på dokument.no, før jeg selv visste hva den var! En god venninne måtte forklare meg!

Enkelte ganger hagler kritikk fra alle kanter: Fra ekstremhøyre til de mest konservative «sånne som meg». Jeg har lest fra «utenlandske tilstander».  «Alle snakker om sitt hjem» og «du trenger frihet fra Islam». Fra «Du svart maler kulturen vår», til «etniske norske kvinner kan ikke engang stave ordet «ære»».

Når man har provosert begge sider, så har man gjort noe riktig; Jeg sover med en lur smil disse kveldene. Svaret mitt til begge er: Kampen mot ufrihet, Negativ Sosial Kontroll og Vold i nære relasjoner er våre felles kamper, hvor vi bør stå sammen, og ikke mot hverandre. Og da hjelper det ikke å sette opp grupper mot hverandre. Vold mot kvinner skjer i etniske norske hjem også, og de som hevder at vold mot kvinner, og ikke minst voldtekt er et særegent minoritetsproblem, les muslimsk problem, har bommet fullstendig. For det finnes det nemlig tall på! Negativ sosial kontroll skjer også i en del lukkede kristne miljøer, i norske hjem, minnet jeg også flere lesere på nettet om.

Kampen vår er rettet kun mot urett. Det tjener majoriteten på, og det tjener minoriteter på. For ingen er fri før alle er fri. Og det gjelder de mest sårbare blant oss. Målet vårt er felles. Og vi kommer ikke ditt, uten smerte, uten kamp, og uten videre!

På Arendalsuke i år, sa lederen av Muslimsk Nettverk Dialog, Arshad Jamil, i et panel debatt, at «de gode kreftene på begge sider, må samarbeide mer. Imamene i moskeer sitter med kompetansen som det offentlige hjelpeapparatet må bli flinkere til å trekke fra, både når det gjelder NSK eller ungdomsvold. Også både jenter og gutter».

Jeg er enig, for det er nettopp når vi forener de gode kreftene, skjer det magiske ting. Da flytter fjell, da tordner himmelen, og da får vi vinden til å blåse i den andre retningen. Da vinner vi kampen. «Ekte Mullahløft» blir det vel, og Shabana Rehman hadde nok smilt fra himmelen. For dere som husker hennes verdenskjente stunt hvor hun løftet Mullah Krekar opp i løftet, i et forsøk å gjøre ham mer integrert, i det norske samfunnet.

Hva hjelper det å feie problemer under teppet?

Hva hjelper det å feie problemer under teppet? I Shabanas ånd, konfronter den store elefanten i rommet, og vær så snill støtt andre i å gjøre dette. Kall meg for «PR avhengig muslimhater». Hjelper det. Er jeg den første som er blitt kalt dette?

Og i våre kamper som gjelder våre barn, må foreldrene komme mer på banen, Det har jeg skrevet før også, og jeg gir meg ikke på det. Jeg mener ikke å høre ut akkurat som Sylvi Listhaug. Men det er de som har det juridiske, det moralske og det menneskelige ansvaret her. Yes, It takes a village, men foreldrene kommer først!

«Våkn opp, følg med og delta aktivt i  første delen av det forebyggende arbeidet, folkens». Staten tar seg nok av resten.