«Hiphop-Norge» gir ifølge Holen plass til både pionerer og parenteser, og byr på mye mer stoff om dans og graffiti – som også er viktig i hiphopkulturen – enn i de to foregående bøkene han har skrevet om sjangeren.
Første gang Holen skildret historien til det som for mange i dag først og fremst forbinder med musikken, var i 2004 med utgivelsen «Hiphophoder. Fra Beat Street til bygde-rap», som fikk en oppfølger i 2018.
Motebølge til undergrunn
– Mange ser på historien om norsk hiphop som fortellingen om en smal undergrunnskultur som sakte, men sikkert vokser seg større og større. Men det stemmer ikke, sier hiphopekspert Holen og minner om at USA feiret 50-årsjubileet til hiphop i fjor.
Premieren på «Beat Street» på Colosseum kino i Oslo sommeren 1984 regnes som startskuddet for hiphopkulturen her på berget.
– I Norge i 1984 var hiphopkulturen en massiv og kommersiell motebølge, båret fram av dans, graffiti, musikk og filmer som «Beat Street», sier Holen.
Han har dykket ned i historiene om Norges første og største breakere, som ifølge Holen «var så populære at de ble sponset i huet og ræva av norsk mote- og brusbransje og turnerte land og strand rundt».
Fra kommers til undergrunn
– I boken har jeg også skrevet historien om den amerikanske breakegruppa City Street Rockers, som ankom Norge til karnevalet i Oslo i juni 1984. Det første de gjorde overfor norsk presse var å klage over hvor kommerst hiphop var blitt.
City Street Rockers ble i Norge i tre måneder, turnerte land og strand rundt, frontet et breakekurs i VG – og delte to ganger samme festivalscene som Vazelina Bilopphøggers. Det var først etter dette at hiphop «forsvant» fra mainstreamradaren, ifølge Holen:
– Det var etter at den første hiphopfeberen hadde kjølnet i 1986 at hiphop ble et veldig smalt og sært undergrunnsmiljø, der ulovlig graffiti var drivkraften.
Hvem blir hiphopens Eidsvåg?
Da Holen slapp den første boken, om 20-årsjubileet, sa han til NTB at vi «manglet norsk hiphops DumDum Boys eller Odd Nordstoga». Han nevner bare «så vidt» navn som Karpe Diem, Madcon og låtskriver- og produsentduoen Stargate.
– De slo grusomt tilbake i årene som fulgte, smiler han – og mener at spørsmålet i dag vil være hvilke rappere som vil forbli folkekjære artister utover i 50-, 60- og 70-årene.
– Hvem er hiphops Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg om 20 år? spør han med glimt i øyet.
Ikke ett miljø mer
Holen sier hiphop som musikkform og popmusikk er blitt større og viktigere, mens hiphopmiljøet har vokst seg så stort at det ikke gir mening å snakke om ett miljø lenger.
– Selve hiphopkulturen er imidlertid kanskje blitt mer utydelig. Hiphop i 2024 er ikke like mye en deltakersport som det var i 2004, det er mer eliteidrett, med stjerner på scenen og et hengivent publikum foran. Tidligere var utøvere og publikum i større grad de samme, som sirkulerte opp og ned på scenen.
Han mener også at tanken om at breaking, graffiti, rapping og dj-ing til sammen utgjør én kultur, har slått tydelige sprekker.
– Nå er det mer slik at hiphopens dans, billedkunst og musikk er separate arenaer. Men graffiti og street art har vokst seg mye større på 20 år, det samme har breaking og mer koreografert hiphopdans, mens hiphop som musikkform bare er blitt større og også preger utviklingen av pop, rock, r & b – og til og med country, avrunder journalisten og forfatteren.
Åpner utstilling
Boken «Hiphop i Norge» slippes lørdag 9. november, under åpningen av utstillingen « Hiphop-Norge 40 år » på Grønland Boulebar i Oslo.
Bak står Martin Berdahl Amundsen i Kontur forlag, som satser på bøker om subkulturer så vel som om musikk, kunst, film og mote.
Utstillingen vil vise hvordan hiphopkulturen har utviklet seg i Norge fra 1984 til i dag gjennom en visuell reise – med vekt på hvordan sjangeren har gått fra å være en marginal bevegelse til å dominere popkulturen innen musikk, mote, dans og kunst.
Den byr på innsamlede tekster, graffitiskisser, installasjoner, interaktive elementer, audiovisuelt materiale og intervjuer, som dekker breaking, dj-ing, graffiti og rapping.
