Foto: Wikipedia
- Da nynazismen fikk fotfeste i drabantbyen min - 02.12.2024
- Julekalender luke 1: En «negervits» - 05.12.2023
Jeg oppdaget fort at mange av medlemmene i gruppa var tidligere skolekamerater og andre kjente fra området. Gruppens administrator hadde også et kjent navn. Det er en person som har utsatt meg og flere for gjentatte rasistiske opplevelser på ungdomsskolen.
Etter å ha skrollet litt, oppsummerer jeg de siste 20 innleggene i gruppa som trivielle; med et romantiserende bilde av hvor fantastisk det var å vokse opp i denne drabantbyen. Barndomsminner fra ulike generasjoner, historiske bilder og mimring om lokale møteplasser. Tydeligvis må det ha vært veldig idyllisk både før og etter min ungdomstid, for mine referanser var helt fraværende. Jeg kunne ikke kjenne meg igjen i det hele tatt.
Lukket øynene for faresignalene
Det var ingen innlegg om nynazist-miljøet som vokste frem på 1990-tallet. Alt dette var fortsatt like fraværende som de voksnes innsikt i hva ungdommene holdt på med den gang. Både foreldre og lærere lukket øynene for faresignalene. Kanskje de ikke forstod alvoret, eller ikke orket å forholde seg til ubehaget. Kanskje de ikke visste hvordan de skulle håndtere det høyreekstreme miljøet som var på fremmarsj.
Men, de kan ikke si at de ikke så hva som skjedde. Det var så synlig at selv de minste barna daglig var vitne til «sieg heil»-hilsener i skolegården. Det var hakekors på alle veggene; i skolegården, på T-banestasjonen, på senteret og i trappeoppgangene. Om ikke annet, må i hvert fall kommunen ha registrert hvor mange ganger de fjernet hakekors fra veggflatene i drabantbyen. Spesielt siden de alltid måtte gjenta prosessen, da hakekorsene oftest var tilbake igjen etter kort tid.
Kanskje som et tidlig mangfoldstiltak (husk dette var 1990-tallet), ble veggene på T-banestasjonen dekorert med malerier av ulike mennesketyper. Kvinner, eldre, barn og menn: inkludert en brun mann. Men huden til den brune mannen ble stadig klusset over med hvitmaling. Og gjerne med et hakekors eller teksten «Norge for nordmenn» ved siden av, som en slags signatur på handlingen. Like mange ganger malte kommunen mannen brun igjen, og fjernet hakekorset og de rasistiske tekstene.
Kleskoden for nynazister
Alle så hva som skjedde. Gutter som skallet seg. Gutter som gikk med militærstøvler og militærgrønne pilotjakker. Kleskoden for nynazister den gang. De som spyttet hver gang de gikk forbi noen som ikke var norske nok. De som hilste ved å strekke ut høyre arm til øyenhøyde. Samlingene i skogen bak blokkene, med bål og nazisanger til langt på natt. Hvorfor var det ingen som varslet eller bekymret seg den gang?
Alle fikk på hver sin måte og i ulik grad gjennomgå mobbing, trakassering og diskriminering
«Pakkisvitser», «negervitser» og rasistiske kommentarer var fast underholdning i skolegården. Noen fikk gjennomgå mer enn andre; Sikh-guttene med turban, de pakistanske jentene med sjal og paljettkjoler, de som var for brune, de som snakket «gebrokkent». De få som tok tydelig avstand; «frikerne» og blitzerne. Og «nerdene». Alle fikk på hver sin måte og i ulik grad gjennomgå mobbing, trakassering og diskriminering; bare fordi de ikke var som de populære, tøffe gutta i skolegården – og jentene. Og lærerne gjorde ingenting. Vi som ble utsatt for dette, fikk bare beskjed om å ikke bry oss om dem.
Jeg måtte planlegge hvilken vei jeg skulle ta til skolen, når og hvor jeg kunne gå for å unngå å møte dem. Hvis jeg så dem, gikk jeg saktere, raskere eller en annen vei. For å unngå det jeg opplevede som mobbing den gang. Hadde jeg visst bedre, hadde jeg turt å si ifra og kalle det rasisme – klaget, krevd og anmeldt. Dem. Skolen. Foreldrene. For å ikke ta ansvar.
Fordi nettopp denne stillheten og ansvarsfraskrivelsen fra de voksne, ga det rasistiske og nynazistiske miljøet fotfeste i drabantbyen jeg vokste opp i på 1990-tallet. Jeg lurer på hvordan det er nå, dersom barn og unge opplever dette igjen. Tør lærere og foreldre å si ifra?
Noe har endret seg
Jeg tør i hvert fall å si ifra nå. Og påpeke at det som skjedde da, hadde et politisk bakteppe som minner om det som skjer i dag. I årene etter stortingsvalget i 1989, da Frp gjorde sitt beste valg til da, endret noe seg. Arne Myrdal, slaget om Brumunddal, Carl I. Hagen, Boot Boys, Blitz, SOS Rasisme og gatedemonstrasjoner preget da nyhetsbildet. Nå, i 2024, har noe endret seg igjen. Frp er Norges største parti, og Sylvi Listhaug kan potensielt bli vår neste statsminister.
Det er vår plikt å ikke lukke øynene. Vi må reagere før nynazisme og rasisme blir normalisert i barn og unges oppvekst, og får fotfeste igjen.
Utrop kjenner skribentens identitet. Av hensyn til hennes sikkerhet er hun anonymisert.
