- Arbeiderpartiets utenrikspolitikk er ikke irrasjonell - 07.12.2024
- BRICS samarbeidet: Noe mere enn et økonomisk samarbeid? - 12.11.2024
- Det blir verre før det blir bedre for palestinerne - 03.10.2024
Nylig skrev Torkel Brekke og Skjalg Stokke Hougen fra tenketanken Civita at Arbeiderpartiet (AP), og utenriksminister Espen Barth Eide sin politikk er irrasjonell. Begrunnelsen for utsagnet, er ifølge forfatterne fordi ‘Arbeiderpartiets tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk har brutt sammen’. Som medlem av internasjonalt utvalg i Arbeiderpartiet, der utenriksministeren er med, vil jeg belyse saken:
De skriver at ‘Norge har signert et brev til FN med flere udemokratiske regimer for å stanse våpensalg til Israel. Regimer som Russland, Kina, Venezuela og Tyrkia er med. Videre, at det er naivt å tro at landenes statsledere ønsker å redusere palestinernes lidelser’.
Civita sine ansatte mener at norsk utenrikspolitikk har avsporet, fordi vi beskytter Palestina altfor mye. Først og fremst er politikk aldri helt etisk god eller dårlig, for alle politiske aktører har baktanker og andre motiver, enn det som fremstilles for folket og velgerne. Noen ganger er dette åpenbart, og andre ganger må man analysere politikken nærmere for at man ser de reelle motivene. Motivene til de 52 landene som har skrevet under kan selvsagt ikke tydes fra en tenketank i Norge, og Arbeiderparties motiver for palestina-støtten skal sees naermere på:
Partiets røde tråd overfor Palestina
Når Espen Barth Eide og AP skriver under på et slikt brev, følger de kun partiets røde tråd hva gjelder Norges Palestina-politikk, fullt ut. Å ikke gjøre det, vil sees på som svakt og selvmotsigende og en form for ‘backtracking’ av egen politikk, kun måneder etter at Norge anerkjenner Palestina som stat. Det å skrive under på et brev til FN for å stanse våpensalg til Israel er derfor viktig og helt naturlig, da Norge er et av få land i verden som har anerkjent Palestina som en egen stat og som har tatt ledelsen politisk. Videre er det viktig at Norge – som ligger langt unna verdens maktsentre i 2024, får en ‘fot inn i regionen’.
Jeg tror svært få i Norge har sett det helt innlysende og åpenbare: Verdensmakten har flyttet seg fra vesten til østen – nærmere bestemt, til deler av verden som skaper sine egne allianser og assosiasjoner, og som ikke venter eller bryr seg om vest-Europa er enig eller uenig.
Hvem er demokratisk i 2024?
Neste argument, er at Norge går på akkord med egne prinsipper og verdier. Fordi vi skriver under på et brev der mange andre ‘autoritaere land også er med’.
Listen over de 52 landene som har skrevet under brevet til FN, inneholder flere ‘blandede politiske ideologier’ og langt ifra bare autoriære land
Men i 2024 vet alle at det ikke er mulig å skille mellom ‘godt og elendig’ slik Brekke og Stokke skriver de kan, det vil si, demokratiske versus autoritære land: Nesten ingen land i verden kan sees på som fult ut liberal-demokratiske. Alle land er blandinger. Realiteten er – og i motsetning til det Brekke og Stokke skriver, at listen over de 52 landene som har skrevet under brevet til FN, inneholder flere ‘blandede politiske ideologier’ og langt ifra bare autoriære land. Flere av landene har Norge et veldig godt forhold til, slik som Sør- Afrika, Namibia, Senegal, eller Malaysia. De landene er i seg selv demokratiske republikker. Kritikken rundt at Russland skrev under, kan dog virke selvmotsigende, da vi i større eller i mindre grad, er i krig mot Russland, med tanke på Ukraina.Men vi må heller ikke glemme at internasjonal politikk ikke er svart hvitt, for flere land i Europa har kontakt, og handel med Russland, i dag. Hva angår Kina dog, som pekes ut som en fiende, er argumentet ulogisk, for Kina er Europa og USA sin viktigste handelspartner.
Neste punkt, minner heller om noe fra en Youtube konspirasjonsteori video
«Mange av landene vi har signert med, er aktører i en global konflikt mot vesten der målet er å destabilisere og ødelegge dagens regelbaserte verdensorden». Skal man komme med ideer rundt det internasjonale politiske systemet, må man kunne ha bevis og begrunne disse punktene. Hvis ikke, virker argumentet definitivt ulogisk. Det å si at Kina, Iran og Russland bruker krigen i Gaza for å fjerne oppmerksomhet fra egne ugjerninger – er muligens et tenkelig politisk instrument de har, men jeg vil heller påstå at de bruker langt flere og tyngre metoder for å fjerne oppmerksomhet fra egne ugjerninger – slik som dype og effektive handelsavtaler, med andre land.
Hvor stor påvirkning har et slikt brev?
Verden har endret seg drastisk de siste årene, sidne covid, og hvis FN sine avgjørelser i det hele tatt respekteres lenger, vil et slikt brev kun lede til positiv oppmerksomhet på vegne av palestinerne. Samt forhindre at Israel får mer makt, gjennom våpensalg. Brevet hjelper derfor palestinerne og libaneserne, uten at det har påvirkning utover. For Israel finner sine maskingaever uansett hva.
Det er tydelig at skribentene er pro-Israel, og at deres tekst er et forsøk på å endre Israel sitt katastrofale omdømme nasjonalt. Og med tanke på norsk salg av våpen til Israel, som nevnes i artikkelen, skjer dette uheldigvis og til tider gjennom datterselskaper andre steder i verden, eller delvis gjennom at elementer brukt til å lage våpen finner veien til Israel. Arbeiderpartiet har selv ingen politikk for å selge våpen til Israel og er imot slikt salg.
Eide sin politikk i midtøsten, og norsk utenrikspolitikk det siste året er smart
Men det er vanskelig å se, sett fra Norge. Det andre vil si er politikk som kun har ledet til en ‘isolering’ av Norge, vil jeg si er politikk som blir veldig viktig fremover. Verden har endret seg dramatisk, og skal Norge ha en sjanse til å være med i det internasjonale spillet, og ikke kun bli en brikke som dyttes rundt av andre, så må vi ha gode og sterke allianser, der vi også har handlingsrom.
Men dette handlingsrommet trenger vi ikke be om fra Israel, fordi Israel sine handlinger er uakseptable hele veien. Plus at Israel, ikke egentlig er noen sterk politisk aktør utenom ved hjelp av USA. Norges forhold til USA, og Trump, er sterkt hvis vi klarer å tenke mer strategisk.
Palestina er en skillelinje i regionen
Det svaert få ikke ser – eller nevner, er at Palestina som kampsak, og regjeringens midtøsten politikk, er viktig fordi andre aktører internasjonalt bryr seg mye om Palestina.
Slik som Saudi-Arabia og gulf-landene. Eller flere av BRICS landene. Disse har i sin tur stor påvirkning på politikken til USA, da Trump vil samarbeide med de oljerike landene fremover, og med BRICS landene. Husk, at han ‘ikke skal starte kriger’ men ende dem.
Videre har Eide den siste tiden fokusert mye på landene i sør. Disse er voksende økonomier med mye politisk og økonomisk makt fremover, som deltar i sterke internasjonale allianser – og handel. De vil eie en stor andel av verdensmakten fremover, og Norge må slutte seg til denne – samt opprettholde gode allianser, med landene.
Spesielt blir dette viktig, slik at vi nettopp ikke trenger å bryte, eller handle, på bekostning av egne verdier.