Han ropte ikke «Allah ho Akbar», men ”Ni ska bort från Europa!”

Mediebildet preges ikke av overskrifter om ideologi og terror, og ei heller ingen krav om oppgjør med svensk kultur eller våpenpolitikk. «Terrorist»? Nei, nå heter det «ensom ulv» og «einstøing». 

Hvem skal ta avstand? 

Koranbrenneren ble drept, og på autopilot kom anklagene om at islamister sto bak. Det kan selvsagt være tilfelle – men ingen er siktet ennå. Likevel var dommen klar fra første sekund, og det samme var kravene om at muslimer må ta avstand. Slik var det også da Matapour og Aouissaoui begikk sine ugjerninger i henholdsvis Oslo og Nice. Få tok seg bryet med å utforske deres psykiske helse og om deres personlige historie tilsa at de var religiøse aktivister: Nærmest umiddelbart ble det slått fast at de var islamistiske terrorister.

Dette står i kontrast til forsiktigheten med å fastslå motiv når hvite menn med kristne/europeiske navn begår ugjerninger. Da en rystet Irfan Mushtaq 10.august 2019 forklarte mediene at en islamofob Breivik-type hadde gått til angrep i Al-Noor moskeen, ble han irettesatt av en TV-reporter som påpekte at motiv var ukjent. Da Darren Osborne kjørte en bil inn i muslimer utenfor Finsbury moské i 2017 og ropte “alle muslimer må dø”, gav medieoverskrifter først inntrykk av at det hadde skjedd et bilkræsj og søkelys ble rettet mot Osbornes mentale helse. NRK tilslørte hvem som var ekstremist i denne terrorhendelsen, blant annet ved å gi den islamofobe  “terrorforskeren” Magnus Ranstorp, som selv bestrider at islamofobi finnes, talerør til å problemdefinere moskeen snarere enn terroristen.

Humaniseringen av hvite menn  

Nå har det skjedd en massakre i Sverige, rettet mot et voksenopplæringssenter hvor det også pågikk språkkurs for innvandrere. Fire av seks sårede har tilknytning til moskeen i Örebro, og flere av de drepte har syrisk herkomst. Lyd fra hendelsen levner liten tvil om at gjerningspersonen – en hvit svensk mann ved navn Rickard Andersson – ropte “Ni skal bort från Europa”.

Likevel rapporterer media og politi at det ikke er mistanke om terror og at motiv er ukjent. Istedenfor å rette fokus på ofrene for skytingen, skapes nærhet til terroristen gjennom portrettering av han som barn og hans livssituasjon.  Vi får vite at han var ensom, gikk i hettegenser, hadde med kinaputter på skolen, var glad i hunder, feiret jul med familien, gav folk bilskyss og ikke minst slet psykisk og med utdanning.

Begrepsbruk har betydning for vår oppfattelse 

Mediebildet preges ikke av overskrifter om ideologi og terror, og ei heller ingen krav om oppgjør med svensk kultur eller våpenpolitikk. «Terrorist»? Nei, nå heter det «ensom ulv» og «einstøing».

Mediedekningen har likhetstrekk med hvordan familiedrap blant hvite majoritetsfolk omtales kontra familiedrap blant minoriteter.

Mediedekningen har likhetstrekk med hvordan familiedrap blant hvite majoritetsfolk omtales kontra familiedrap blant minoriteter. Førstnevnte er angivelig et resultat av psykiske og økonomiske livskriser, mens sistnevnte er et produkt av en farlig æreskultur.

Hvite voldsutøvere blir humanisert og deres historier fremstilles som enkeltstående avvik fra normen. Vi sykemelder dem og friskmelder storsamfunnet  de tilhører. Når det gjelder muslimske gjerningspersoner, reduseres de til hatefull ideologi og kultur, og alle andre forklaringer havner i skyggen.

Rasismeforskeren Mattias Gardell problematiserer slik forskjellsbehandling av voldsutøvere. Han påpeker at det er lettere å se folk med en annen hudfarge enn hvit som terrorister fordi vi har en lang rasistisk idétradisjon hvor hvite fremstilles som autonome subjekter med selvstendig beslutningsevne, mens fargede og muslimer er sine kollektiver og styres av sin religiøse og kulturelle identitet. Gardell fremholder også terrorisme er ment å skape frykt i befolkningsgrupper, og når en unnlater å bruke terrorbegrepet om vold rettet mot en minoritet sier man i realiteten at de ikke er en del av befolkningen.

I forlengelsen av dette er det oppsiktsvekkende at vi omtaler høyreekstreme indoktrinerings- og treningsarenaer som aktivklubber snarere enn terrorceller. Her forbereder rasister seg til voldelig kamp mot mørkhudete, muslimer og sosialister. Om islamister hadde møttes for å fysisk forbedre seg til kamp mot sine ikke-muslimske medmennesker, ville nok både begrepsbruken og alarmberedskapen vært en annen.

De svenske tilstandene vi ikke hører om 

Örebro-terroren inngår i en serie av høyreekstreme skoleangrep i Sverige. Denne formen for “svenske tilstander” nedtones i det norske ordskiftet og er derfor ukjent for mange: I 2021 knivstakk en høyreekstrem sin lærer i Eslöv, og det påfølgende året drepte en ideologisk meningsfelle og venn av gjerningspersonen en lærer og en elev på en videregående skole i Kristanstad. Anton Lundin Petersson sverddrap på en elev, en skoleassistent og en lærer (samtlige med minoritetsbakgrunn) i Trollhätten i 2016 kalles ikke engang et terrorangrep. Påstanden er at det politiske motivet ikke var tydelig nok. Dette til tross for at Petersson etterlot seg et avskjedsbrev hvor han tilkjennegav sin rasistiske ideologi, og var åpen om at han mente “det svenske” er truet av ikke-vestlige innvandrere.

De ensomme ulvene inngår i ulveflokker 

Sakene over illustrerer at hvite voldelige menn ikke nødvendigvis er ensomme ulver, de inngår i ulveflokker: Som all annen vold, oppstår ikke volden deres i ideologiske, kulturelle, samfunnsmessige eller organisatoriske vakuum. I det svenske samfunnet har anti-muslimsk rasisme blitt normalisert. Sverigedemokratene er nest største parti og proklamerer offentlig at praktiserende muslimer ikke er svenske.

I det svenske samfunnet har anti-muslimsk rasisme blitt normalisert.

I tiden fremover er det av avgjørende betydning at vi tar til motmæle mot dem som har bygget karriere og politisk makt på å trusseldefinere folk med andre kulturelle og religiøse røtter enn majoriteten.  Hvis vi aksepterer ideen om at innvandrere er en belastning og ikke hører hjemme i Europa, bygger vi våre kollektive fortellinger rundt noen svært farlige forestillinger.