S ITUASJONEN FOR ENSLIGE MINDREÅRIGE asylsøkere har stått i fokus i en rekke aviser denne sommeren. Fremstillingene kan gi inntrykk av at barna ikke blir godt nok ivaretatt og at Norge bryter FNs barnekonvensjon. Dette er ikke riktig – rettssikkerhet ivaretas, og mye gjøres for å bedre disse barnas situasjon. For Utlendingsdirektoratet (UDI) gjelder at barn skal behandles som barn, og voksne behandles som voksne.
I 2002 oppga 894 å være enslige mindreårige ved ankomst til Norge. Dette er rekord både hos oss og i Norden. Den viktigste årsaken er sannsynligvis at vi, i motsetning til Sverige og Danmark, ikke har hatt et system for aldersfastsetting i saker der man er i tvil om alder. Mange oppgir dessverre uriktig alder fordi det er lettere å få oppholdstillatelse som mindreårig.
UDI har derfor innført et nytt system for å fastsette alder på asylsøkere, ut fra tannundersøkelser og håndrotrøntgen. Det legges samtidig stor vekt på den enkeltes rettssikkerhet – tvil om alder vil komme søkeren til gode. Resultatene så langt viser at godt over halvparten av de undersøkte er voksne.
Det må imidlertid understrekes at uavhengig av om en person er over eller under 18 år, vil det bli gitt oppholdstillatelse dersom det er grunnlag for asyl eller opphold på humanitært grunnlag.
T IL NÅ HAR ALLE asylsøkere under 18 år ved ankomst til Norge fått oppholdstillatelse hvis vi ikke finner omsorgspersoner de kan reise tilbake til, selv om de har fylt 18 år i mellomtiden. Dette har skapt problemer i forhold til bosetting i kommunene. Staten appellerer sterkt til kommunene om å engasjere seg i bosetting av enslige mindreårige, samtidig som relativt mange av dem som kommunene har tatt imot i denne kategorien, faktisk har vært voksne.
Når en person er 18 år og voksen, er det ikke av betydning om omsorgspersoner kan oppspores eller ikke. Norge legger seg derfor nå på samme praksis som bl.a. Sverige. Vedtakstidspunktet legges til grunn. Er søkeren over 18 år når vedtaket fattes, skal han eller hun vurderes og behandles som voksen. UDI innfører samtidig særlige ordninger som sikrer at disse sakene gis topp prioritet i saksbehandlingen.
Denne oppryddingen i forhold til en problematisk gråsone endrer på ingen måte den kjensgjerning at de som faktisk er enslige mindreårige asylsøkere uten omsorgspersoner, er en særlig sårbar gruppe. UDI har fått oppgaven å ivareta denne gruppen av asylsøkere med nødvendig omsorg inntil det er klart om de kan bli i Norge og bosettes i en kommune. De fleste er i 17-årsalderen. De har behov for tilpassede tilbud, der omsorg, skole og fritid ses som en helhet. Fra 1. juni og i ett år er Redd Barna på oppdrag fra UDI gitt oppgaven å gjennomføre tilsyn med den enkelte mindreårige i et utvalg asylmottak samt å foreslå fremtidig tilsynsordning.
E T SPESIELT PROBLEM , også internasjonalt, er enslige mindreårige som forlater mottak uten å oppgi hvor de drar. I Norge er det heldigvis en nedgang i antall enslige barn som forlater mottakene.
UDI har i samarbeid med politi og barnevern utviklet melderutiner for oppfølging og samarbeid i disse sakene. Av dem som har forlatt mottakene i år, er det ingen som vurderes som særlige “bekymringssaker”. De fleste er antatt å være reelle voksne over 18 år med et svakt asylgrunnlag fra tidligere Øst-Europa og Nord-Afrika. For mange er det bekreftet at de er registrert under annen identitet og som voksne i andre europeiske land.
Hele vergeordningen, blant annet for enslige mindreårige asylsøkere, er for tiden gjenstand for en total gjennomgåelse i det regjeringsoppnevnte Vergemålsutvalget, som vil legge frem sin innstilling til høsten. UDI har lenge argumentert for at vergenes oppgave er så viktig at den ikke kun kan tuftes på frivillighet, og at vergene bør motta en standardlønn. Det må være et landsdekkende system for rekruttering og kompetanseutvikling av verger.
I påvente av en ny og forbedret vergeordning har Regjeringen i år stilt til rådighet 1,8 millioner kroner for å bedre rekruttering og kompetanseutvikling av verger. Dersom barnets vilje og behov skal komme frem, er det viktig at folk omkring dem har tilstrekkelig kompetanse til å kunne samtale med barn og unge. Det krever spesiell kunnskap, og UDI mener at slik kunnskap bør finnes i alle situasjoner som enslige mindreårige møter. Kravet gjelder både helsepersonell, mottakspersonell og UDIs asylsaksintervjuere. De som gjennomfører asylintervjuer av enslige mindreårige asylsøkere, har fått spesiell opplæring i å samtale med barn. Mottaksansatte som arbeider med denne gruppen, har både barnefaglig og flyktningfaglig kompetanse.
D ET ER MED UNGE ASYLSØKERE som med andre viktig å unngå unødvendig klientifisering. UDI ønsker derfor så langt det er mulig å behandle enslige mindreårige asylsøkende barn og unge på samme måte som man gjør med norske barn der foreldrene av ulike grunner ikke kan utøve foreldrerollen.Den enkelte må gis tilfredsstillende omsorg ut fra sin bakgrunn og sine individuelle behov. Men det er ikke umiddelbart gitt at deres behov er identiske med behovene til norske barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjoner. Kompetente fagpersoner må sørge for at rettssikkerheten ivaretas.
Redd Barna vil i år og neste år gjennomføre et utviklingsprosjekt med individuelle tilsyn med hvert enkelt barn i to regioner. De individuelle tilsynene kommer i tillegg til de to årlige tilsyn som UDI har med alle avdelinger for enslige mindreårige.
Retten til nødvendig vern skal ivaretas ved gjennomgående og fortløpende vurdering av hva som til enhver tid er barnets beste, jfr. artikkel 3 i Barnekonvensjonen. Vi vet at mange barn kommer til Norge og til andre land fordi “noen” har bestemt det, ikke ut fra et eget valg. Fordi det er vanskelig å oppspore foreldre til enslige mindreårige, har de fleste fått bli i Norge til tross for at de ikke har et særskilt beskyttelsesbehov i henhold til Flyktningkonvensjonen. Ingen enslige barn blir returnert til hjemlandet uten at omsorgspersoner er identifisert og kan ta imot barna ved retur til hjemlandet, eller at hjemlandets myndigheter kan sørge for at den nødvendige omsorg blir gitt.
B ARNS RETT TIL GJENFORENING med foreldre er omtalt i Barnekonvensjonen artikkel 22, men det gir ingen automatisk rett til gjenforening i et annet land. Når et barn eller en ungdom har fått opphold i Norge fordi man ikke kan finne vedkommendes foreldre, faller grunnlaget for opphold i Norge bort dersom foreldrene oppspores i hjemlandet. I særskilte saker kan familiegjenforening innvilges og gjenforening skje i Norge.
UDI mener at det ikke nødvendigvis vil være til barnets beste at en familiegjenforening skjer i Norge. Det arbeides derfor for å få til samarbeid med myndigheter og frivillige organisasjoner med nettverk i asylsøkerbarns hjemland, slik at flere barn og unge kan gjenforenes med sine foreldre i hjemlandet.
Viktigere enn forholdene som er drøftet ovenfor når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, er ensomhet og manglende mulighet for deltagelse på ulike arenaer der nordmenn møtes. Den virkelig store utfordringen er derfor å ta godt imot enslige mindreårige flyktninger og inkludere dem på alle områder, slik at de kan få utnytte sitt potensial og bidra i det norske samfunnet.
