- Ungdom med innvandrerbakgrunn - 10.05.2004
Åpningstale på Forskningsrådets og NOVAs konferanse om Ungdom med innvandrerbakgrunn, Drammen 29. og 30. april 2004.
Jeg takker for invitasjonen til å komme til denne store og viktige konferansen om ungdom med innvandrerbakgrunn. For regjeringen er det å få til en god politikk i forhold til barn og unge et prioritert område. Vi ser det derfor som både nyttig og nødvendig å lage slike møteplasser hvor politikere og beslutningstakere i sentral og lokal forvaltning kan møte forskere og praktikere. Og med så mange oppmøtte er det tydeligvis ikke bare jeg som tror det blir en interessant og inspirerende konferanse.
Som statssekretær med ansvar for migrasjon og integrasjon har jeg et ansvar for å sørge for å framskaffe nødvendig kunnskap på dette området slik at den politikken som føres kan være basert på kunnskap. Blant annet har Kommunal- og regionaldepartementet vært den største økonomiske bidragsyteren til Forskningsrådets IMER program. Til denne konferansen har Kommunal- og regionaldepartementet bedt Statistisk Sentralbyrå om å lage en ny status om Barn og unge med innvandrerbakgrunn på områdene demografi, utdanning og barnevern, lik den som ble laget i 2000. I 2003 har vi særlig satset på utviklingsprosjekter om enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, prosjekter som Utlendingsdirektoratet holder i.
Bakgrunnen for denne konferansen er at NOVA avslutter sitt strategiske instituttprogram ”På terskelen til det flerkulturelle Norge” I Kommunaldepartementet er vi nå i gang med å lage en stortingsmelding som omhandler det flerkulturelle Norge, og som har de unge som vokser opp i Norge som hovedfokus. Meldingen skal legges fram til høsten. I denne prosessen har vi hatt stor nytte av den forskningen som er gjort både i IMER-programmet, og de undersøkelsene som Nova har utført om innvandrerungdom. Meldingen omhandler i stor grad de samme områdene som denne konferansen setter søkelyset på
- Skole og arbeid
- Identitet og deltagelse
- Familie og generasjonsrelasjoner
- Konflikt og problemadferd.
I tillegg til å si noe om hva regjeringen er opptatt av må gjøres på disse områdene, har jeg lyst til å lede oppmerksomheten deres inn på en rekke utfordringer som jeg tror vi alle i større eller mindre grad må forholde oss, og som stortingsmeldingen tar opp til drøfting. Men aller først skal jeg si litt om hva tallene forteller om hvem innvandrerungdommen er.
Det bor i dag til sammen 333 000 personer med innvandrerbakgrunn i Norge, dvs. personer som har to utenlandsfødte foreldre. Disse utgjør 7,3 prosent av Norges befolkning. Regner man i tillegg med de som har én utenlandsfødt forelder, kommer tallet på personer med innvandrerbakgrunn opp i 11 prosent. Dette innebærer at en av ni innbyggere i Norge har enten mor eller far, eller begge, som er født i utlandet.
Siden 1990 har innvandrerbefolkningen fordoblet seg. Gruppen av ikke-vestlige innvandrere har økt mest, og utgjør nå 70 prosent av alle innvandrere. Rundt to av fem ikke-vestlige innvandrere har flyktningbakgrunn. Innvandrerbefolkningen rommer folk fra mer enn 200 land.
Et nytt utviklingstrekk er at de som er født av innvandrere i Norge, dvs til sammen 55 000 personer, nå begynner å bli voksne selv. Imidlertid er etterkommer-generasjonen svært ung fremdeles. Bare fire prosent er over 30 år, og nesten alle de eldste har foreldre fra Vest-Europa. Etterkommerne av de første arbeidsinnvandrerne fra ikke-vestlige land er i tyveårene eller yngre. Hele 65 prosent av de ikke-vestlige etterkommerne er under ti år. Regjeringen ser det slik at siden etterkommergenera-sjonen nå er i ferd med å vokse opp, er tidspunktet velegnet for å utforme en politikk som tar særlig hensyn til de unge og deres framtid.
Regjeringen mener at disse endringene i befolkningen beriker Norge og gjør samfunnet mer variert og spennende. Det nye mangfoldet skaper grobunn for at det kan være flere måter å være norsk på. Mangfoldet betyr at vi oftere i det daglige konfronteres med at det blir flere meninger om hvordan det er godt og riktig å leve. Dette er synlig i nærmiljøene, på skolen og på arbeidsplassene, og gjelder spørsmål om bl.a. barneoppdragelse, familieforhold, kjønnsrollemønstre og religionens plass i folks dagligliv. Temaene utfordrer toleransegrensene, og setter følelser i sving. De samme spørsmål blir debattert i andre europeiske land. Mange bekymrer seg for kultur- og religionskonflikter, og er redde for utviklingen. Fra en demokratisk og menneskerettslig vinkel er spørsmålet hvordan flertallshensyn skal avveies mot mindretallshensyn, og hvordan vi kan verne om enkeltmenneskets friheter og samtidig styrke familien og samfunnsinteressene.
Spørsmålene er blant annet:
- I hvor stor grad skal man stille krav om at nyere etniske minoriteter og innvandrere skal tilpasse seg rådende normer, skikker og regler i Norge?
- På hvilke områder er ulikhet ønskelig og uproblematisk, og på hvilke områder bør vi etterstrebe likhet?
- I hvor stor grad skal samfunnets offentlige tjenester tilrettelegges og tilpasses en befolkning som består av mennesker med ulik etnisk og religiøs bakgrunn, for eksempel i forhold til skole, helsesektor og barnevern?
- Hva er et privat anliggende, hva bør løses innfor familien og hva kan og bør styres av det offentlige?
- Hva er det offentlige myndigheter bør ordne opp i, og hva bør være opp til frivillige organisasjoner og enkeltpersoner?
- Hva bør man kreve av majoritetsbefolkningen i møte med minoriteter?
Dette er kompliserte problemstillinger som forskere har arbeidet med, men hvor vi fortsatt har behov for mye mer kunnskap. Det som er utgangspunktet for hva regjeringen mener i viktige verdispørsmål, er skissert i Sem-erklæringen. I tillegg kan jeg si følgende om hva regjeringen legger vekt på når ulike politiske hensyn må veies mot hverandre i utformingen av det flerkulturelle Norge:
- Innvandring er en følge av Norges plass i verdenssamfunnet, og den gir et viktig bidrag til økonomisk og kulturell utvikling.
- Alle som bor i Norge, må sette seg inn i grunnlaget for norsk demokrati, samfunnsliv og politikk. Alle må følge Norges lover og respektere menneskerettighetene. Dette er plikter som påligger alle. Vi kan ikke ta for gitt at grunnleggende verdier som demokrati, individuelle rettigheter og kjønnslikestilling deles av alle. Disse verdiene må vedlikeholdes og understrekes kontinuerlig, og gjøres kjent for alle som skal inkluderes i samfunnsfellesskapet.
- Regjeringen vil verne om respekten for å være annerledes. Alle må akseptere at andre har rett til å foreta selvstendige valg av meninger, verdier, religion og levemåte.
- Respekten for andres valgfrihet gjelder også når unge mennesker vil velge annerledes enn foreldrene. Norske myndigheter er i større grad enn myndighetene i de fleste andre land, opptatt av å prioritere barns rettigheter. Regjeringen vil derfor i gitte situasjoner tillegge hensynet til barns rettigheter og muligheter større vekt enn rettigheter for voksne.
- Noen skikker, tradisjoner og handlinger harmonerer dårlig med prinsippene foran, selv om de ikke rammes av norsk lov. Regjeringen vil søke å påvirke holdninger og handlemåter som den mener er uheldige eller uønskete. Dette vil vi gjøre ved å innta klare standpunkt, føre dialog, drive holdningsskapende arbeid og bruke demokratiske virkemidler.
- Staten og samfunnet må tilpasse seg mangfoldet i befolkningen, og tilpasse tjenestetilbudet etter dette. Regjeringen ønsker likeverd – ikke likhet.
- Regjeringen vil aktivt motarbeide rasisme og diskriminering, og arbeide for at det ikke utvikler seg uønskete levekårsforskjeller som følger etniske skillelinjer.
- Alle må lære seg tilstrekkelig norsk til å kunne være aktivt med i samfunnslivet. Norsk er viktig i arbeid og utdanning, og for å ha mulighet til å forstå samfunnet rundt seg og samhandle med omgivelsene. Å kunne norsk er viktig for å være en god forelder i Norge.
Regjeringen mener at utdanning er det viktigste enkeltstående innsatsområdet overfor barn og unge for å forebygge et etnisk og sosialt delt samfunn i fremtiden. Utdanning styrker barn og unges muligheter til å få innpass og gjøre karriere i arbeidslivet, og til å bli aktive deltakere på andre samfunnsområder. Skolen som møteplass gir i tillegg felles erfaringer på tvers av elevenes familiebakgrunn. Skolen åpner for å knytte sosiale kontakter og vennskap langt inn i voksenalder.
Dagens skole kan på mange måter sies å være tilpasset en gjennomsnittselevs behov og forutsetninger. Denne gjennomsnittseleven eksisterer ikke. Dette har blitt enda mer synlig gjennom nyere innvandring, i det økte mangfoldet når det gjelder språk, hjemmeforhold, religion og kultur blant elevene. Det er derfor behov for en bred satsing for å sikre alle elever, og særlig elever ved innvandrerbakgrunn en mer tilpasset opplæring.
I dag er det betydelige forskjeller mellom elever med innvandrerbakgrunn og øvrige elever, både med hensyn til læringsutbytte og deltakelse i grunnopplæringen i Norge.
Som Anders Bakken ved NOVA har vist, er prestasjonsgapet større på videregående skole enn på ungdomstrinnet. Og forskjellene har dessuten økt de siste årene. Det er særlig grunn til bekymring for innvandrere fra ikke-vestlige land, selv om det også her er forskjeller mellom gruppene. Spesielle utfordringer gjelder for elever som innvandrer til Norge noen år etter skolestart.
Samtidig ser vi at unge med innvandrerbakgrunn som fullfører videregående opplæring i like stor grad som andre elever går videre til høyere utdanning.
Studenter med innvandrerbakgrunn har dessuten ofte høyere yrkesambisjoner enn øvrige studenter.
Utdannings- og forskningsdepartementet la i desember 2003 fram en tiltaksplan med en helhetlig strategi for bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning 2004-2009. Strategiplanen har fem hovedmål rettet mot minoritetsspråklige:
- bedre språkforståelse blant barn i førskolealder
- bedre skoleprestasjoner
- økt andel elever og lærlinger som påbegynner og fullfører videregående opplæring
- økt andel minoritetsspråklige studenter i høyere utdanning
- bedre norskferdigheter blant de voksne.
Det som i tillegg er en stor utfordring, er det som en ny rapport fra Norsk Institutt for studier av Forskning og Utdanning (NIFU) viser, nemlig at ikke-vestlige innvandrere med høy utdanning har opptil dobbelt så stor sjanse for å bli arbeidsledig etter uteksaminering ved universitet eller høyskole, sammenlignet med etniske nordmenn.
Mye tyder på at fordommer gjør seg gjeldende. En særlig innsats for å bekjempe diskriminering i arbeidslivet er nødvendig. Regjeringen tar sikte på å legge fram en ny lov innen utgangen av året som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering. Loven skal gjelde generelt i samfunnet. Mange innvandrergrupper rapporterer at diskriminering på grunnlag av religion har blitt et økende problem, og den nye loven vil derfor også forby diskriminering på grunnlag av religion og livssyn.
Å øke deltagelsen på arbeidsmarkedet både for de unge og for foreldregenerasjonen er et av de viktigste målene i arbeidet med å sikre de med innvandrebakgrunn deltagelse i samfunnet. På generelt grunnlag vet vi at foreldrenes situasjon og levekår betyr mye for barnas muligheter. Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere, som blir obligatorisk fra 1. september 2004, og en ordning med rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, som regjeringen legger opp til at skal gjelde fra 1. januar 2005, er viktige tiltak på denne veien. At innvandrere lærer norsk og får kjennskap til hvordan det norske samfunnet fungerer, er viktig for at foreldre skal kunne følge opp skolegangen til barna og fylle rollen som foreldre i Norge. At foreldrene får kjennskap til hvordan det er for et barn med innvandrerbakgrunn å vokse opp i Norge, kan være avgjørende for generasjonsrelasjoner. Siden ungdom ikke alltid synes det er enkelt eller naturlig å drøfte personlige problemer i identitetsutviklingen med sine foreldre, er foreldrene avhengige av å ha et voksennettverk hvor slik informasjon kan utvikles. Dette kan både myndigheter legge til rette for gjennom foreldreveiledningsgrupper, og innvandrere bidra til gjennom naturlige hjelpere og religiøse møteplasser.
Om en stund skal vi høre på Tormod Øia fra NOVA, som skal snakke om oppvekst og risikofaktorer, og om det er slik at man finner de samme årsakene til at norsk ungdom utvikler problemadferd som at innvandrerungdommer gjør det. Og er det egentlig slik at etterkommere av innvandrere har spesielt lett for å komme i opposisjon til og konflikt med sine foreldre, med jevnaldrende, skole, politi og samfunn? I sin doktoravhandling konkluderer han med at det ikke er nok å forklare asosial adferd blant innvandrerungdom med det at de befinner seg i et krysspress mellom flere kulturer. Han mener at slik adferd ganske enkelt uttrykker et ungdomsproblem som springer ut av hvordan man skal takle den moderne, vestlige ungdomsrollen. Jeg tror at han har helt rett når han sier at det som har betydning er individuelle egenskaper, fravær av formell og uformell sosial kontroll, kommunikasjon og samhandling i familien og subkulturelle verdier med utspring i ungdomsmiljøene.
Øias analyse er basert på ungdomsundersøkelsen i Oslo i 1996. Dersom vi skal få en god politikk i forhold til barn og unge er det avgjørende å spørre ungdommen selv om hva de mener er viktig å få gjort noe med. Kommunalministeren har derfor tatt initiativ til en prosess hvor ungdom med innvandrerbakgrunn i hele landet skal kunne komme til orde med sine synspunkter på hvordan det er å vokse opp i Norge i dag.
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) skal drive denne prosessen. De vil i løpet av sommeren og høsten iverksette ulike aktiviteter som vil gjøre det mulig for minoritetsungdom å komme med sin egen beskrivelse av hvordan de har det. Hovedmålgruppen for prosjektet er aldersgruppen 14-18 år, men også ungdom mellom 18-25 vil bli involvert. Identitet og tilhørighet er viktige stikkord som vi ønsker at ungdommen skal reflektere rundt.
Startskuddet for prosessen gikk i forrige uke da LNU hadde invitert ungdom til en idémyldring, slik at ungdom blir med på å forme prosessen fra første stund.
Prosjektet er en kommunikasjonsprosess, mer enn forskning, som skal stimulere til debatt og refleksjon på ulike arenaer og i ulike grupper – ikke minst hos oss som tilhører majoritetsbefolkningen. Muligens vil den resultere i en NOU eller en utredning skrevet av ungdom selv. Uansett vil prosessen bli dokumentert og brukt som innspill til politikkutviklingen.
Til slutt vil jeg igjen takke Forskningsrådet for at de har laget denne møteplassen hvor vi kan lytte, diskutere og la oss inspirere.
