- Bare 0,2 % av utslippene - 24.03.2007
- Ikke bra for helsa - 22.03.2007
- Climate Justice - 21.03.2007
Roy, født i Kerala i Sør-India, er nå bosatt i New Delhi. Hennes første politiske essays er utgitt i Norge under tittelen Livets pris. Siden har Roy skrevet mange artikler og essays, om krig, om miljøet, om fattigdom, om globaliseringen som ’mutert variant av kolonialismen’. Sydneys Peace Foundation fortalte at hun ble valgt for prisen blant annet fordi hun kjemper mot fattigdommens vold i India, hun kjemper for fred — en kamp hun mener er uatskillelig fra kampen for rettferdighet.
Her vil vi bruke anledningen til å høre på hennes stemme, gjennom en rekke sitater fra hennes artikler og intervjuer. Noe av dette ble skrevet for en stund siden, for eksempel rett før krigen i Afghanistan startet, og mange lesere har lest noe av dette før. Les igjen — hun fortjener det — og kanskje vil leseren være enige med meg at ingenting av det hun skriver mister styrke, og dessverre heller ikke aktualitet. Da Roy ble spurt av en vestlig avis om hvordan hun så for seg verden om femti år, svarte hun: «India produserer tyve ganger mer elektrisitet enn for femti år siden, men de forteller dere ikke at 80% av husholdningene ikke har strøm, at 90% av dalitene og urfolkene ikke har strøm: Det er bare folk på toppen som stadig forbruker mer. Forbruket blir selve målestokken for utvikling, ikke fordelingen men forbruket. Hvis 10% av befolkningen forbruker mer, blir konklusjonen at landet utvikler seg.Vi har bare en begrenset mengde skog, vann, jord. Om dere forvandler alt til airconditioningsanlegg, til pommes frites, til biler, vil det komme en tid hvor dere ikke vil ha noe igjen. Dere vil produsere penger, men det vil ikke være noe igjen å kjøpe: dere kan ikke kjøpe luft, dere kan ikke kjøpe vann. Jeg har bodd i New Delhi i tyve år, folk har blitt rikere, bilene kraftigere, husene større, men lufta er nå svart, og de fattige presser seg i alle byens hjørner.(…)I går satt jeg i en gate i New Delhi sammen med fem tusen mennesker som var flyttet fra sine hjem i området hvor Narmada-dammen skal bygges. Vi ville få svar fra presidenten av Verdensbanken, som støtter denne utbyggingen. Presidenten kom ut, akkurat som en hvit konge, og sa: ’Jeg skal studere deres tilfelle på individuell basis’. Diskusjonen satte i gang: ’Men hvem er De? Hvorfor kontrollerer De vår skjebne? Hvorfor har De rett til å bestemme hva som vil skje med vår jord og våre elver?’ Hykleri — vestlig og ikke-vestlig Roy skiller ikke mellom sine roller som forfatter, essayist og aktivist.«Mye av det jeg skriver, fiksjon eller essay, handler om forholdet mellom makt og avmakt og den endeløse konflikten dem imellom. Om maktens paranoia og hensynsløshet», skriver hun. Å skrive om makt er å også å skrive om løgn og hykleri. Roys første politiske essay tok utgangspunkt i Indias atombombe — som hun, som indisk borger og verdensborger, er totalt motstander av — og gikk til frontalt angrep mot hykleri, vestlig og ikke-vestlig. «… Og den tredje Offisielle Grunnen (til at India skal ha atomvåpen): Å avdekke vestlig hykleri — hvor mye mer avdekket kan det bli? Hvilket anstendig menneske på denne jord nærer fortsatt illusjoner om Vesten? Disse folkenes historie er gjennomtrukket av andres blod. Kolonialisme, apartheid, slaveri, etnisk rensing, biologisk krigføring, kjemiske våpen — de har mer eller mindre funnet opp alt sammen. De har plyndret nasjoner, utslettet sivilisasjoner, utryddet hele folkeslag. De står på verdens scene splitter nakne men helt usjenerte, fordi de vet at de har mer penger, mer mat og større bomber enn noen andre. De vet at de kan utrydde oss i løpet av en vanlig arbeidsdag.
Selv vil jeg heller kalle det arroganse enn hykleri.Vi har mindre penger, mindre mat og mindre bomber. Men vi har, eller hadde, all slags annen rikdom. Gledesfylt og umålelig. Det vi har gjort med den, er det motsatte av hva vi tror vi har gjort. Vi har pantsatt alt sammen. Vi har byttet det vekk for å kunne slutte kontrakter med de samme menneskene vi sier vi forakter.
I det bredere bildet har vi akseptert å spille deres spill, og spille det på deres måte.Alt i alt jeg synes jeg det er mer rettferdig å si at vi er hyklerne. Det er vi som har forlatt det som kunne forsvares som et moralsk standpunkt, det vil si: Vi har teknologien, vi kan lage bomber hvis vi vil, men vi vil ikke. Vi tror ikke på dem». (I en artikkel i The Guardian bemerket hun senere: «Det er merkelig hvordan de som avviser fredsbevegelsen som utopisk, ikke nøler med å tilby de mest absurde virkelighetsfjerne grunner for å gå til krig: utrydde terrorismen, installere demokratiet, eliminere fascismen, og mest underholdende «å rense verden for de onde»). De bombene som virkelig faltMen det var i Afghanistan og Irak at bomber falt. «Da han annonserte luftangrepene, sa President George Bush: ’Vi er en fredelig nasjon’. Amerikas favorittambassadør, Tony Blair (som også innehar posten som statsminister i Storbritannia), kom med et ekko: ’Vi er et fredelig folk’. Så nå vet vi det. Svin er hester. Jenter er gutter. Krig er fred. Da han snakket i FBIs hovedkvarter noen dager senere, sa President Bush: ’Dette er vårt kall. Dette er de Forente Staters kall. Den mest frie nasjon i verden. En nasjon bygget på fundamentale verdier som avviser hat, avviser vold, avviser mordere og avviser det onde. Vi vil ikke gi opp.Her er en liste over landene Amerika har vært i krig med — og bombet — siden annen verdenskrig: Kina (1945-46, 1950-53); Korea (1950-53); Guatemala (1954, 1967-69); Indonesia (1958); Cuba (1959-60); Belgisk Kongo (1964); Peru (1965); Laos (1964-73); Vietnam (1961-73); Kambodsja (1969-70); Grenada (1983); Libya (1986); El Salvador (1980s); Nicaragua (1980s); Panama (1989), Irak (1991-99), Bosnia (1995), Sudan (1998); Jugoslavia (1999). Og nå Afghanistan.(…)
Løgn, brutalitet og peanøttsmør
Å snu et scenario på hodet for å kommunisere bedre er en teknikk som Roy bruker effektivt, for eksempel om matpakkene som de amerikanske flyene slapp over Afghanistan:«Innholdet var listet opp i de store avisene. Det var vegetarisk, ble vi fortalt, i samsvar med muslimske kostholdsregler(!). Hver gule pakke, pyntet med det amerikanske flagget, inneholdt ris, peanøttsmør, bønnesalat, jordbærsyltetøy, kjeks, rosiner, flatbrød, en eplestang, krydder, fyrstikker, et sett med plastbestikk, en serviett og en illustrert bruksanvisning.
Etter tre års nådeløs tørke, luftlevert flymat i Jalalabad! Denne avgrunnen av kulturell uvitenhet og totale mangel på forståelse for hva måneder med nådeløs sult og knusende fattigdom virkelig betyr, og den amerikanske regjeringens forsøk på å utnytte selv denne bunnløse elendigheten for å blåse opp sitt eget image, er hinsides enhver beskrivelse.Snu scenariet et øyeblikk. Forestill deg at Taliban-regjeringen bomber New York City, samtidig som den hele tiden sier at dens egentlige mål er den amerikanske regjeringen og dens politikk. Og forestill deg at Taliban, i pausene mellom bombetoktene, slipper noen tusen matpakker med nan-brød og kebab spiddet på et afghansk flagg. Ville de gode menneskene i New York noensinne tilgi den afghanske regjeringen? Selv om de var sultne, selv om de trengte maten, selv om de spiste, hvordan vil de noensinne glemme ydmykelsen, nedlatenheten?Og hva med oss andre, vi lamslåtte mottakere av disse anfallene av det vi vet er gyselig propaganda? Vi daglige forbrukere av løgnene og brutaliteten som smøres inn med peanøttsmør og jordbærsyltetøy for å slippes ned i våre hjerner, akkurat som disse gule matpakkene.
Skal vi se bort og spise fordi vi er sultne, eller skal vi stirre uten å blunke på dette makabre teatret som utspilles i Afghanistan inntil vi kollektivt spyr og sier, med en stemme, at vi har fått nok?» Spør Arundhati Roy. Kan vi bombe oss fram til et feministisk paradis? Husker dere afghanske kvinner i burqa fylte avisene? Det er fremdeles krig i Afghanistan, men afghanske kvinner er ikke godt stoff lenger. Rett før krigen skrev Roy:«Ingenting kan rettferdiggjøre en terroristhandling — om den begås av religiøse fundamentalister, private militser, folkelige motstandsbevegelser — eller om den pyntes opp som represaliekrig av en anerkjent regjering». Men hver dag blir jeg overrasket over hvor mange mennesker som tror at å gjøre motstand mot krigen i Afghanistan er det samme som å støtte terrorismen, eller stemme for Taliban. Nå som krigens opprinnelige målsetting (å fange Osama bin Laden død eller levende) har rent bort i sanden, har målstanga blitt flyttet. Nå er det slik at hele poenget med krigen var å velte Taliban-regimet og fri de afghanske kvinnene fra burqaene sine. Vi blir bedt om å tro at US Marines faktisk er ute på et feministisk oppdrag. (I så fall blir vel deres neste stopp Amerikas allierte, Saudi-Arabia?)(…) Kan vi bombe oss fram til et feministisk paradis?» Målstanga ble flyttet en gang til. Gjennom en av historiens største PR-triks greide Bush-mafiaen å skifte amerikanernes raseri fra å være rettet mot bin Laden til Saddam Hussein, og få halvparten av amerikanerne til å tro at Saddam Hussein sto bak angrepet mot World Trade Center.
Kort tid etter terrorist-angrepet på World Trade Center snakket Roy til et amerikansk publikum: «Fremst i alles tanker er selvfølgelig, særlig her i Amerika, den grufulle hendelsen som har blitt kjent som 9/11. (…) Sorgen er fremdeles dyp. Sinnet fremdeles skarpt. Tårene har ikke tørket. Og en merkelig, dødelig krig raser rundt om i verden. Likevel vet enhver som har mistet noen de elsker, hemmelig, innerst inne, at ingen krig, ingen hevnakt, ingen klasebomber sluppet på noen andres elskede eller noen andres barn, kan mykne deres smerte eller bringe tilbake deres kjære. Krig kan ikke hevne de døde. Krig er bare en brutal vanhelligelse av deres minne.
Å fyre opp under enda en krig – denne gangen mot Irak – gjennom kynisk manipulering av menneskers sorg, innpakket i TV-programmer sponset av selskap som selger vaskepulver eller joggesko, er å forsimple sorgen, legge den ut på billigsalg og tømme den for mening (…) Det vi ser nå er en vulgær fremsvisning av sorg–kommersialisme, sorghandel, plyndring av de mest private menneskelige følelser for å nå politiske mål. Det er en forferdelig, voldelig ting for en stat å gjøre mot sitt folk. Som tema er dette ikke kult nok til å ta opp fra et offentlig podium, men det jeg virkelig ville snakke til dere om, er tap. Tap, og det å miste noe. Sorg, nederlag, skamslåtthet; lammelse, usikkerhet, frykt, følelsenes død, drømmenes død. Den absolutte, ubønnhørlige, endeløse, dagligdagse urettferdigheten i verden. Hva betyr tap for individer? Hva betyr det for hele kulturer, hele folk som har lært å leve med det som sin stadige følgesvenn?»
First Let me Break Your Knees
Det ble altså krig. «Etter å ha bruk FNs «gode diplomatiske tjenester» (økonomiske sanksjoner og våpeninspeksjoner) for å sikre at Irak ble brakt ned på knærne, deres folk utsultet, en halv million av deres barn drept, deres infrastruktur alvorlig skadet, etter å ha forsikret seg at de fleste av deres våpen var ødelagt, og med en uovertruffen feighet, sendte de «alliertes» «Koalisjon av de villige» (best kjent som Koalisjonen av de som er mobbet og kjøpt) en hær til å invadere! Operasjon Iraqi Freedom? Jeg tror ikke det. Det er mer som «Operasjon La Oss Kappløpe, men Først Skal Vi Knuse Knærne På Dere» (Let’s Run a Race, but First Let Me Break Your Knees).
Roy skriver nå om det hun kaller New Racism: «I vår tid har apartheid som en formalisert politikk blitt avleggs og unødvendig. Internasjonale instrumenter for handel og finans overvåker et komplekst system av multilaterale handelslover og finansielle avtaler som holder de fattige i sine Bantustans uansett. Hele målet med det er å institusjonalisere urettferdighet. Hvorfor ellers skulle det være slik at USA beskatter et klesplagg laget av en produsent fra Bangladesh 20 ganger mer enn det beskatter et klesplagg laget i Storbritannia? Hvorfor ellers skulle land som produserer 90 prosent av verdens kakaobønner fremstiller bare 5 prosent av verdens sjokolade? Hvorfor ellers skulle det være slik at rike land som bruker mer enn en milliard dollar hver dag på landbrukssubsidier, krever at fattige land som India avskaffer alle sine egne subsidier til landbruk, inkludert dem til strøm?»
Mot rasistisk anti-amerikanisme
«I størstedelen av verden er invasjonen av Irak sett på som en rasistisk krig. Den virkelige faren ved en rasistisk krig er at den avler rasisme hos alle – gjerningsmennene, ofrene, publikum. Det etablerer premisser for debatten, det legger opp et mønster for en bestemt måte å tenke på.» Roy forteller om den tidevannsbølgen av hat for USA som hun møter hver dag, noen ganger fra de meste usannsynlige kildene: konservative, antiliberale businessmen og yuppie studenter, som bringer med dem «denne absurde mangelen på evne til å skille mellom regjeringer fra folkene: Amerika er en nasjon av idioter, en nasjon av mordere, sier de (like skjødesløst som de sier ’alle muslimer er terrorister’)».
Plutselig befinner jeg meg, jeg som har vært beskyldt for å være «anti-amerikansk» og «anti-vestlig», i den utrolige situasjonen å ta folk i Amerika i forsvar. Og Storbritannia.
De som så lett faller ned i et avgrunn av rasistisk utskjelling, skulle helst huske de hundre av tusener av amerikanske og britiske borgere som protesterte mot deres lands lagre av atomvåpen. (::J De skulle vite at den mest lærde, løssluppent, hudflettende kritikk av den amerikanske regjeringen og tre «American way of life» kommer fra amerikanske borgere. (::.) Koalisjonen av de Mobbet og de Kjøpte består av regjeringer, ikke mennesker».
Bli den globale motstanden
I sine siste artikler skriver Arundhati Roy om det nylige valget i India, og om krigen i Irak. Hennes standpunkt er klart: USA må trekke seg ut av Irak, og betale erstatninger til det irakiske folk for krigens ødeleggelser.
“Det handler ikke om å støtte motstandsfolka i Irak. (…) Vi må bli den globale motstand til okkupasjonen. Vårt motstand må begynne at vi nekte å akseptere at USAs okkupasjon av Irak skule være legitim. Det betyr å handle for å gjøre det praktisk umulig for Empire å nå sine mål. Det betyr at soldater skulle nekte å slåss, reservister skulle nekte å tjene, arbeidere skulle nekte å lesse skip og fly med våpen. Det betyr sikkert at i land so India og Pakistan vi bør stoppe den amerikanske regjeringens planer for å ha indiske og pakistanske soldater sendt til Irak for å rydde etter dem.»
«Vi trenger ikke å velge mellom Imperialisme og Terrorisme, vi må velge hvilken form for motstand kan kvitte oss med begge. Hva vil vi velge? Vold eller ikke-vold? … Vi må velge velvitende at når vi er voldelig mot våre fiender, utøver vi vold mot oss selv. Når vi brutaliserer andre brutaliserer vi oss selv. Og omsider risikerer vi å bli våre undertrykkere».
Den uendelige rettferdighets matematikk (The Algebra of Infinite Justice) skal utgis av Pax Forlag før slutten av året.
Ellers har Roy blant annet skrevet Power Politics i 2002, War Talk i 2003, og i år en rekke samtaler med David Barsamian, kalt The Checkbook and the Cruise Missile: Conversations with Arundhati Roy.
