- Se mulighetene! - 25.10.2004
Det er en svært engasjert og tydelig dame som nå tar over ledelsen av Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG). Oppgaven med å tale foreldrenes sak i forhold til skolen passer henne godt, både faglig og personlig. Og, om noen skulle være i tvil, hun representererALLE foreldre, ikke bare foreldrene til elever med innvandrerbakgrunn, som hun selv.– Det å vokse opp med to kulturer gjelder jo ikke bare Ali, men også Ola. De har begge én kultur hjemme og én på skolen, sier Loveleen Rihel Brenna. Respekt og dialog Med bakgrunn innenfor pedagogikk og psykologi er Loveleen ikke uventet opptatt av hvilke holdninger som ligger bak kommunikasjonen mellom skole og hjem. – En del elever kan dessverre oppleve å møte holdninger hos læreren som er belastende sett i forhold til den viktige rollen skolen spiller for elevenes fremtid. I forholdet mellom skolen og foreldre som har liten kulturell ballast, oppstår det dessverre ofte en «oss og dem»- tenkning. Men en dialog forutsetter likverdige parter. Vi ønsker et samarbeid med skoleledere og lærere basert på dialog og likeverd. For eksempel bør skolen legge opp til foreldremøter med toveiskommunikasjon i stedet for den dessverre så vanlige og ensidige formidlingen av informasjon fra skolen til foreldrene. På den måten kan skolen fokusere på ting som er viktige for den enkelte klasse og foreldregruppe. NOVA-forsker Thomas Nordahl har gjort undersøkelser som viser at et godt samarbeid mellom skole og hjem forutsetter at skolen har et positivt forhold til foreldrene som ressurs i skolearbeidet. Det handler om respekt for den enkelte eleven som har sin helt egne kulturelle ballast. Skolen bør møte elevene og foreldrene på deres premisser, sier FUG-lederen.Vil mobilisereSom nyutnevnt leder må Loveleen finne seg i å svare på hva hun vil gi størst prioritet fremover.– Min viktigste utfordring er å mobilisere flest mulig foreldre. Det er en verdi i seg selv at foreldre engasjerer seg i barnas opplæring, både fysisk, pedagogisk og psykisk. Jeg ønsker også å bidra til at foreldre bruker tid på å lese for barna sine, å formidle kunnskap til dem som de kan ha nytte av. For å kunne gjøre det trenger ikke foreldrene være noen spesielt gode lesere. Ta for eksempel min bestemor: Hun kunne ikke lese, men fortalte likevel oss barn en masse spennende eventyr, som stimulerte vår fantasi og kreativitet. Et annet eksempel er at mange innvandrerforeldre som selv ikke har noen utdanning, er flittige bibliotek- brukere. Selv om de ikke kan lese, tar de barna med seg til biblioteket for at de skal få kunnskap og kulturinntrykk. Foreldrenes innsats for å stimulere barns læring kan ikke overvurderes. Selv om foreldrene for eksempel har dysleksi, kan de stimulere ungenes læring på mange ulike måter. Ingen trenger akademisk utdanning for å være en ressurs for sitt barns læring, sier Loveleen.BekymretDe fleste foreldre som kontakter FUG direkte på eget initiativ, gjør det fordi de trenger støtte i forhold til problematiske forhold på skolen som påvirker deres barn. Ofte tyr foreldrene til FUG fordi de føler at de ikke blir møtt skikkelig av skolens ledelse.– Derfor er jeg bekymret når den nye stortingsmeldingen, «Kultur for læring», sier at det nå blir opp til skolen å avgjøre hvordan samarbeidet mellom skole og hjem skal foregå. Jeg er redd for foreldreutvalgenes fremtid når dagens bestemmelser om samarbeidsutvalg erstattes med bestemmelser om at skolen selv lokalt skal organisere skole-hjem-samarbeidet. Hva med foreldreinnflytelsen når det blir opp til den enkelte skolelederen å bestemme? Jeg er urolig for at uten foreldredemokrati og foreldreorganisering kan eleven og hennes foreldre komme til å stille svakt overfor skolens ledelse for eksempel i tilfeller der elever blir mobbet av lærere. Og jeg stiller meg undrende til hvorfor departementet nå vil ta bort det som eksisterer og fungerer på en god måte ved å fjerne foreldreutvalgene.
Jeg mener vi i stedet burde beholde dem og få noe i tillegg. Hvis ikke, kan foreldresamarbeidet smuldre opp, sier LoveleenSer muligheterFUGs nye leder er opptatt av å se på mulighetene til å forebygge problemer i forholdet mellom skole og hjem. – Da utdanningsminister Kristin Clemet ringte og spurte om jeg ville ta vervet som leder for FUG, bad jeg først om en dags betenkningstid. Men det tok meg ikke lang tid å finne ut at jeg med dette vervet ville få mulighet til å bygge den broen mellom hjem og skole som jeg selv savnet i oppveksten. Jeg ønsker å skape en felles verdiplattform mellom nordmenn og innvandrere og styrke tillitsforholdet mellom hjem og skole. Jeg vil fokusere på mulighetene og skape møteplasser. Som jeg ser det, er det tre ting som er sentrale når det gjelder forholdet mellom Norge og de ulike minoritetsgruppene. Den første er å motvirke «oss og dem»-tenkningen som hindrer allianser på tvers av gruppene.
For det andre må vi se på hva som er de uønskede uttrykkene i majoritets- og minoritetsgruppene, som diskriminering, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, rasisme, nynazisme og ulike typer kriminalitet. Ved å bringe på det rene at det er et fåtall personer som står bak disse uttrykkene, kan vi bidra til å skape grunnlag for et positivt flerkulturelt mangfold. For det tredje må vi gi folk frihet i og mellom båsene! De må selv definere hva som er positivt, og hva som er negativt.StøtteSom barn av foreldre med annen kulturbakgrunn enn det samfunnet hun er vokst opp i, har Loveleen verdifull innsikt i hvilke problemstillinger barn kan bli stilt overfor når de opplever at det er store kulturforskjeller mellom skole og hjem. – Ingen spurte hvordan det var å være Loveleen når det som var riktig på skolen, var galt hjemme. For eksempel var definisjonen av det å vise respekt veldig forskjellig hjemme og på skolen. Hjemme gjaldt det å senke blikket for å vise at jeg respekterte foreldrene mine. På skolen sa læreren: «Se meg i øynene!» Gjør man ikke det i Norge, blir det fort tolket negativt. I en rettssal vil for eksempel det å senke blikket kunne tolkes som tegn på at den tiltalte innrømmer skyld. Barn trenger forutsigbarhet og faste rammer for å lære og trives. Opplever de derimot at det som er positivt på skolen, er negativt hjemme, blir situasjonen kritisk for dem. Dette kan også gjelde norske barn. Men om de to sentrale autoritetene i barnas liv, skole og hjem, klarer å samarbeide med utgangspunkt i ståstedet til barna det gjelder, vil det være en viktig støtte for dem. Derfor er jeg glad for at jeg som leder av FUG nå har mulighet til å sette fokus på kvaliteten i samarbeidet mellom hjem og skole. BegrepsavklaringIntegrering er et ord som går igjen når norsk offentlighet befatter seg med innvandrere.
Oppvokst som bindestreksjente er det kanskje ikke så rart at Loveleen har en kritisk tilnærming til begrepet. Hennes nye bok Sangam har fått undertittelen «Integrering og inkludering». I boka siterer hun en stortingsmelding for å definere integrering: «Begrepet betegner målet om likestilling gjennom like muligheter, rettigheter og plikter til deltakelse for alle, uansett opprinnelse.» Hennes poeng er at denne positive definisjonen av begrepet står i kontrast til måten det ofte blir brukt på i det offentlige rom, om en persons ensidige tilpasning til det store fellesskapets verdigrunnlag.– Integreringens pris kan være å bli ekskludert.
Når innvandrerbarn blir integrert i det norske samfunnet, åpner vi opp og sier de er en del av det norske samfunnet. Men det betyr ikke at de er inkludert. Å bli inkludert betyr å bli en del av et fellesskap som den man er, ikke på betingelse av å gi avkall på noe for å passe inn i fellesskapets norm. Jeg ønsker å spørre: Hva betyr det å være norsk? Den enkelte skal ha frihet til å være den han eller hun ønsker. Da først vil lojaliteten til fellesskapet begynne å blomstre. Og uten lojalitet vil vi
