- Narkomane blir kasteballer - 04.11.2004
- De jagede - 04.11.2004
- Store forskjeller - 04.11.2004
Tall fra de siste årene viser en stor inntektsforskjell. De siste 10-15 årene har hovedstaden hatt den høyeste andelen fattige og sterkest økning av forskjeller i inntektsfordelingen. Oslo er i en særstilling blant våre byer. Ikke noe annet sted i landet finner man så store forskjeller i de økonomiske levekårene. Statistikken viser klart at andelen fattige har økt raskere i Oslo enn i Bergen, Stavanger og Trondheim de siste årene. En viktig forklaring på det er den høye andelen med ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med andre storbyer. Mye av den økte innvandringen fra ikke-vestlige land på 1990-tallet havnet i Oslo. Dette kan også skyldes relativ høy tilflytting av ikke-vestlige innvandrere til hovedstaden fra andre steder i Norge. Det er enda ikke foretatt noen analyser av andelen fattige i ulike bydeler i Oslo, men en annen statistikk viser at det gjennomgående er dårlige levekår i bydeler med mange ikke-vestlige innvandrere. Oslo indre øst med bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene er et slikt område, men også bydeler som Romsås, Stovner, Furuset og Søndre Nordstrand kommer dårlig ut på ulike indekser for levekårsproblemer. Disse bydelene har som kjent en høy andel ikke-vestlige innvandere. Betyr dette at innvandrere fra ikke-vestlige land definitivt er Norges nye underklasse; fattigste? – Det er ingen tvil om at en del innvandrere sliter med å bli økonomisk selvhjulpne selv etter å ha bodd i Norge i flere år. Hvis vi ser på de som har såkalt vedvarende lavinntekt, det vil si at de befinner seg blant de fattige flere år på rad, så er det også her en høy andel blant ikke-vestlige innvandrere. Det er likevel såpass mange som etter hvert får gode inntekter og såpass store variasjoner innen gruppen at det ikke er dekning for å kalle dem definitivt Norges nye underklasse selv om sannsynligheten for å være fattig er større blant disse enn blant mange andre grupper, sier Mads Ivar Kirkeberg som er seniorrådgiver ved seksjon for inntekts- og lønnsstatistikk i Statistisk sentralbyrå. Han jobber med inntektsstatistikk, mye innenfor analyse av økonomiske levekår for ulike grupper i samfunnet som blant annet innvandrerbefolkningen. Kirkeberg forteller at det ikke foreligger noen undersøkelser som kan svare på om ikke-vestlige innvandrere med bosted i Oslo er fattigere enn ikke-vestlige innvandrere i resten av landet. Samtidig påpeker han at den høye andelen fattige i Oslo, drøyt åtte prosent i 2002, skyldes i stor grad at Oslo har en sterk konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere. Personer med ikke-vestlig bakgrunn utgjør nå nesten 18 prosent av folkemengden i hovedstaden. Dersom ikke-vestlige personer utelates fra denne beregningen, så faller faktisk andelen fattige i Oslo til det halve, drøyt fire prosent. Det er på nivå med andelen fattige i landet generelt. – Det er godt dokumentert i en rekke analyser at inntektsforskjellene i Norge har økt de siste årene. En sterk økning i kapitalinntektene, og da særlig aksjeutbytte er en viktig forklaring til dette. Aksjeutbytte tilfaller hovedsakelig de som befinner seg øverst i inntektstoppen og bidrar dermed til økt ulikhet. Oslo er i en særstilling siden mange av de største kapitaleierne er bosatt i hovedstaden. I 1986 disponerte de 10 prosent rikeste nesten en femtedel av inntekten i byen. I 2002 disponerte de rikeste nesten en tredel av inntektene. Samtidig har Oslo høyest andel fattige i landet, sier Kirkeberg. Enslige forsørgere, langtidsarbeidsledige, langtidssyke, unge aleneboende og ikke-vestlige innvandrere er sterkt overrepresentert blant de fattige. I tillegg finnes det også en høy andel minstepensjoner i lavinntektsgruppen. Videre legger han til at det er mange forklaringer på hvorfor innvandrere er overrepresentert blant lavinntektsgruppen. – Årsaken er først og fremst at mange har liten eller ingen yrkesinntekt, og er avhengige av ulike typer stønad for å klare seg. Andelen som er sysselsatt er mye lavere og arbeidsledigheten høyere enn i resten av befolkningen. Arbeidsledigheten blant innvandrere med afrikansk bakgrunn er nå nesten 20 prosent, fem ganger så høyt som for befolkningen totalt. Innvandrere med bakgrunn fra Asia eller Øst-Europa har også et ledighetsnivå langt over gjennomsnittet i befolkningen. Manglende norskkunnskaper, manglende utdanning, dårlig nettverk, manglende godkjenning av kvalifikasjoner, men også diskriminering kan være noe av forklaringen. De siste tilgjengelige tallene som Kirkeberg opererer med er fra 2002. Årsaken til dette er at tallgrunnlaget i stor grad hentes fra skatteligningen. Tallene for 2003 vil først være klare til neste år da det endelige skatteoppgjøret for 2003 er ferdig til høsten. Deretter må tallene bearbeides og analyseres før de kan bli publisert. Finnes det noen tall som viser hvilken gruppe blant de ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert blant lavinntektsfamilier, spesifikt land? – Det tallgrunnlaget vi har er ikke stort nok til å gi andelen fattige fra de enkelte land, men annen inntektsstatistikk viser at f. eks somaliere og irakere gjennomsnittlig har meget lave yrkesinntekter, og at særlig somaliere har store husholdninger å forsørge. Det er også viktig å understreke at mange innvandrergrupper har en god tilknytning til arbeidsmarkedet med relativt høye yrkesinntekter. Innvandrere med bakgrunn fra Chile, India, Sri Lanka, Vietnam og Bosnia er eksempler på dette.Når man snakker om fattigdom blant ikke-vestlige innvandrere, er det da snakk om enslige og barnefamilier? Hvordan er situasjonen med tanke på kjønn? – Undersøkelsen viser at i befolkningen generelt er det en større sjanse for å havne i lavinntektsgruppen dersom man er enslig forsørger sammenlignet med å tilhøre en parhusholdning. Men blant ikke-vestlige innvandere er bildet til dels motsatt. Det er mer vanlig at parhusholdninger med barn havner blant de fattige her, enn det er for enslige forsørgere. Dette vil ofte være husholdninger med relativt mange barn. Når det gjelder kjønn, hvis vi ser på befolkningen generelt så viser det seg nok slik at kvinner fremdeles har noe høyere andel med lavinntekt, men at forskjellene mellom kjønnene er mye lavere nå enn for 10-15 år siden.
Ved inngangen til 2004 var tallet på innvandrere i Norge om lag 349 000 personer noe som utgjør 7,6 prosent av hele den bosatte befolkningen (Statistisk sentralbyrå 2004 ). Innvandrere defineres i denne sammenhengen som førstegenerasjonsinnvandrere uten norsk opphav og personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre. 7 av 10 innvandrere har bakgrunn fra ikke-vestlige land. Det vil si bakgrunn fra enten Øst- Europa, Asia, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika eller Tyrkia.
Slik definerer Statistisk sentralbyrå fattigdom:
Fattigdom kan beregnes grovt sett på to måter ut i fra en absolutt eller en relativ fattigdomsdefinisjon. Verdensbanken har en absolutt grense hvor man definerer folk som fattige dersom de har under 1 dollar å leve for om dagen. I USA har man også en slik form for fattigdomsgrense hvor man beregner seg frem til et pengebeløp som kreves for å skaffe seg et utvalg av nødvendige basisvarer. Den mest vanlige metoden i Europa er derimot en relativ tilnærming hvor man benytter det generelle inntektsnivået i landet. Man definerer da fattige som personer som har en inntekt under 50 eller 60 prosent av gjennomsnittet eller medianen i hele befolkningen. Denne metoden benyttes av OECD og EU sitt statistikkbyrå, og er også den metoden vi nå oftest benytter i Norge når vi fastlegger lavinntektsgrensen. Denne inntektsgrensen vil variere etter hvilken metode man velger for å sammenligne inntekten til små og store husholdninger. En husholdning på fire personer trenger ikke fire ganger så høy inntekt som en enslig for å oppnå samme velferdsnivå, fordi det er store driftsfordeler når flere bor sammen og deler på ulike goder. En enslig person må for eksempel ha en inntekt etter skatt på mer enn 86 000 kroner i 2002 for ikke å havne i lavinntektsgruppen. Her benyttes målemetoden til OECD. Mens andre målemetoder vil gi en høyere lavinntektsgrense. Det er viktig å være klar over at OECD sin definisjon gir den laveste grensen og dermed færrest “fattige”.
