EUs toppledere vedtok 5. november 2004 et nytt flerårig program for justis-, innenriks- og sikkerhetspolitikk (Haag-programmet). Dette avløser det første femårige programmet som løp fra 1999 til 2004 (det såkalte Tampere-programmet). Programmet vil løpe fram til 2010, og omfatter feltene asyl, innvandring og migrasjon, sikkerhet (blant annet kampen mot terrorisme og politisamarbeid) og rettferdighet (videreutvikle juridisk samarbeid i kriminalsaker og gjensidig anerkjennelse av dommer for eksempel i familiesaker).
Et meget sentralt område i programmets asyl- og innvandringspolitiske del, gjelder den utenrikspolitiske siden. Dette dreier seg om EUs partnerskap med tredjeland i forbindelse med håndtering av migrasjon. Dette partnerskapet henvender seg både til de landene som er opphav til migrasjonsstrømmer (opprinnelsesland), og til de land som migrasjonsstrømmene beveger seg gjennom (transittland) på sin vei til EU.
Partnerskapet med opprinnelseslandene vil dreie seg om å utvikle regionale beskyttelsesprogrammer i samarbeide med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), blant annet med utgangspunkt i flyktningtiltak som allerede eksisterer i disse landene. Intensjonen er å styrke den humanitære innsatsen for å forebygge behov for ytterligere migrasjon vekk fra nærområdene hvor flyktningstrømmene har oppstått. Samspillet mellom migrasjon, utviklingshjelp og humanitær innsats vil bli satt høyere på dagsorden i EUs utenrikspolitiske bånd med disse landene.
Partnerskapet med transittlandene vil konsentrere seg om å styrke disse landenes kapasitet til å gi beskyttelse til flyktninger og styrke deres kapasitet til å få kontroll over migrasjonsstrømmene gjennom deres land. Dette vil rette seg mot både standard og omfang av kapasiteten. Disse landene vil, for å få bistand fra EU, måtte oppfylle de krav Genève-konvensjonen stiller til behandling av flyktninger.
I tillegg til dette partnerskapet vil EU bygge opp en egen politikk for retur av personer som har fått avslag på sine søknader om asyl i EU-landene. Denne politikken vil bli bygget opp rundt tilbaketakelsesavtaler med aktuelle opprinnelsesland. Slike avtaler vil inngå som en viktig del av EUs utenrikspolitiske samarbeid med opprinnelseslandene.
Et av de mer kontroversielle forslagene forut for etableringen av programmet, dreide seg om å etablere sentre i aktuelle transittland for behandling av søknader om asyl i EU-landene. Dette forslaget, som opprinnelig ble lansert av Storbritannia, og senere fulgt opp i noe endret form av Tyskland med støtte fra Italia, er ikke tatt inn i programmet. Av de største medlemslandene var Frankrike og Spania sterke motstandere av dette, og saken ble ikke ført videre.
