- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
”Kjære landsmenn, hvem hadde trodd for noen år siden at en kvinne skulle innta setet på La Moneda?”, spurte den nyvalgte presidenten retorisk og noe ironisk i sin seierstale foran hundretusenvis av jublende tilhengere i Santiago i Chile.
Hun siktet til chilenernes evne til ”å forbløffe verden”, slik man har gjort i løpet av de siste 16 årene. Og forbløffende er det, når en kvinne i en verdens bastioner for konservatisme og kvinnesyn langt fra det norske likestillingsidealet blir landets nye president.
Blikket er fast og bestemt. Chiles nye ”jernkvinne light” snakker ut om mulighetene som ligger i den nye globaliserte hverdagen samtidig som hun peker ut utfordringen som er å bygge opp ”et Chile for alle og enhver, hvor vekst og velstand ikke skal gå ut på bekostning av sosial rettferdighet”. Folket jubler utover den varme sommernatten og jenter og kvinner i alle aldre går rundt med det tradisjonelle presidentbåndet.
Michelles historie er på mange måter også Chiles egen. Født Michelle Bachelet Jeria 29. september 1951 i en høy utdannet middelklassefamilie hvor det hersket sosial samvittighet, slik det var tilfelle hos mange slike den gang. Hennes mor, og nåværende støttepilar under valgkampen, Angela Jeria, var i sin arkeolog. Faren, Alberto Bachelet, var general i det chilenske luftvåpenet.
Unge Michelle ble politisk involvert under Folkefronten. Faren var rådgiver i Allendes regjering, en post som kom til å koste ham dyrt etter statskuppet i 1973.
Alberto Bachelet ble fengslet, ydmyket og torturert av de han trodde var venner til det ikke var noe liv igjen i ham. Under Pinochets terrorvelde ble så hun og moren to år senere tatt i forvaring av sikkerhetspolitiet og sendt til fryktede Villa Grimaldi, tortursenteret som skulle bli selve skampletten i landets historie. Skamslått og brutalisert, så hun ingen annen utvei enn å flykte.
Unge Michelle ble til en voksen kvinne i eksil. I disse årene, først i Australia og senere i Øst-Tyskland, fortsatte hun å være politisk aktiv ved siden av legeutdanningen. Hun hadde den gang som nå, en visjon om å kurere Chile fra hatet og urettferdigheten som rådde. Hun fikk komme tilbake til Chile under spesialamnestien som juntaen utstedte ”for alle andre enn terrorister” i 1979.
Det neste tiåret skulle bli vanskelig for landet. Kaos i økonomien, større klasseskille og fortsatt undertrykkelse gjorde folket utålmodig. En stadig mer samlet opposisjon og økt internasjonal press gjorde sitt til at Pinochet etter hvert måtte gi slipp på makten. Folkeavstemningen i 1988, som endte med nei-sidens seier, ble første skritt på veien tilbake til folkestyret. Blant mange unge talentfulle politikere i Sosialist-partiet, jublet lokallagsmedlemmet Bachelet. Hun var nå gift, med en sønn og en datter. Hun skulle skille seg, få en datter til, bli singel igjen og bli rikspolitiker på heltid.
Veien til La Moneda har vært lang og krokete for henne. Først gjennom parti-lederskapet, så helsedepartementet og til slutt forsvarsministeriet. 15. januar 2006 ble hennes og mange chileneres merkedag, når hun som første kvinne i historien inntar frigjøreren O`Higgins stol i presidentpalasset.
Grensesprenger
I et land hvor mannsjåvinisme og langvarig intoleranse har vært rådende, er Bachelet en personlighet og en politiker som stadig sprenger grenser. For mange år siden ville hennes sivilstatus alene vært grunn nok til å gjøre henne ikke-valgbar, og mange ville ha knurret over det faktum at hun faktisk er singel og fraskilt mor til tre barn. Ting har imidlertid endret seg i det sterkt konservative og religiøse Chile. Høyresidens kandidat gratulerte henne etter valgtriumfen, og snakker varmt om å fortsette” i forbrødringens sti”. Valganalytikerne snakker om ”gil poler” på chilensk, hvor selv enkelte kvinner i de høyere samfunnslag stemte på en farge de aldri ville gjort, alt for å gi en Evadatter sjansen til å utøve lederskap og makt.
La Doctora (legen), som hun kalles, er sterkt opptatt av det som nettopp er hennes hovedbeskjeftigelse. I et Chile som ennå slikker sårene etter 17 år med særdeles brutal militærregime han hun fortsatt mye jobb igjen. Folk er en del skuffet med sentrum-venstrekoalisjonens styre, hvor mange profilerte politikere har latt seg lokke av makten og tatt fra folket. Rikfolk er fortsatt rikfolk, og vanlige chilenere sliter for å få endene til å møtes. Folket har imidlertid kjøpt Bachelets budskap og valgt å tro på hennes ambisiøse sosialprosjekt, hvor hun sverger å bli ”alle chileneres president`.
Bachelets regjering skal bli skal stå ”i nyskapelsens tegn”. Hun lover at dette skal bli de unge talentenes sjanse til å gjøre noe stort ut av landet. Undertegnede mener dette vil være et sårt tiltrengt initiativ, ettersom sentrum-venstrekoalisjonen har i løpet av de siste årene kommet i maktslitasje og aldri har høyresidens prosjekt for mange, spesielt de i alderen 18-30, vært mer attraktiv enn akkurat ved dette valget. Her i Chile snakker mange om en ”innvendig maktrevolusjon i koalisjonen” scenesatt av Bachelet selv.
Selv velger undertegnede å tro at en slik omveltning vil berøre det politiske apparatet i størst grad . Chiles nye president er en lydhør kvinne, opptatt av å høre flere sider før hun tar en beslutning. Høyresiden har ofte under valgkampen anklaget henne for å være for lite bestemt, og vil seile opp som et formidabelt kontraalternativ. Her vil tilliten fra regjeringshold, og innad i partiene som hører under koalisjonen, være av enorm betydning for henne. Utfordringene står i kø, og ikke alle innad i en av koalisjonens største partier, kristeligdemokratene, vil gi henne like uforbeholden støtte som under valgkampen. Her blir hun nok nødt til å bruke lederskapskvalitetene som hun i sin tid lærte av faren, mannen Bachelet utelukkende beskriver som ”lederstjernen sin”.
Rødgrønn kontinentallianse?
Hugo Chavez i Venezuela, Nestor Kirchner i Argentina, Lula da Silva i Brasil, Evo Morales i Bolivia og nå Bachelet i Chile. Venstresiden, i mer eller mindre moderate utgaver overtar makten i en kontinent som ikke har kjent annet enn utnyttelse. Først av Spanias koloniherrer, for så i det siste århundre å falle i amerikanernes favn.
Latin-Amerikas velgermasser slår utvilsomt tilbake mot et samfunnsmodell som har skuffet de fleste. Som i nabolandene står også et relativt ”velstående” Chile foran et viktig veiskille, i det et rødgrønt kontinent skaper egne ideer og prosjekter, frie for påvirkning fra IMF og den vanlige agendaen i amerikansk utenrikspolitikk.
For Bush har dette kontinentets ”rødgrønne revolusjon” blitt en hodepine. USAs interesser blir utfordret, Bolivias veivalg kom alene etter flere tiår med en økonomisk modell som ikke var til beste for landets majoritet. Kontinentet krever stadig større egenprotagonisme, og gasslinjen som Venezuelas leder Chavez planlegger fra Caracas og nedover til Cono Sur-området (Argentina, Chile, Bolivia) er første skritt i en prosess hvor større samhandling landene imellom blir hovedprioritet. Ting skjer når Chiles avtroppende president Lagos reiste til La Paz nylig for å overvære indianeren Evo Morales innsettelse som Bolivias leder. Lagos besøk var en chilensk statsoverhodes første siden 1958 for vanligvis har forholdet de to landene imellom oftest vært spent.
Bachelet har på sin side uttalt hun vil følge ”samarbeidslinjen”. Et klokt valg fra hennes side, ettersom Chile må løse problemene med nabolandene i nord, særlig når det gjelder havkonflikten med bolivianerne og i tillegg fortsette det gode forholdet til storebrødrene Argentina og Brasil. Hun har og gitt uttrykk for at Chiles økonomiske interesser ligger i et sunt forhold til USA, hvor landet sees på som en partner for investeringer fremfor en enveisforhold hvor den ene får gevinsten.
