- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
I en tidligere artikkel fortalte jeg om faren min som hadde kommet på besøk til Oslo, og som fikk seg en stor overraskelse da jeg forklarte for ham at skiboksene, som mange biler har på taket om vinteren, ikke var likkister slik han hadde forestilt seg. Han ankom Norge midt i det harde, nordiske vinterhalvåret; med grusom kulde, få timer dagslys og masse snø. Flertallet av oss som opprinnelig kommer fra land lenger syd er mest plaget av mangelen på solenergi, mangelen på lys. Den polare kulden og de lave temperaturene er fenomener vi kan holde ut uten større problemer, men det som bokstavelig talt nesten tar livet av oss er at det er så få timer med sollys. Kanskje det var nettopp på grunn av denne situasjonen at faren min så for seg at folk i Norge døde som fluer om vinteren. Og kanskje hadde jeg ikke forklart ham godt nok hvor perfekt organiserte de nordiske samfunnene er, og om eksistensen av den berømte velferdsstaten som forebygger problemer i vanskelige situasjoner, som vinteren.
Uansett, både han og jeg var svært glade i snøen, og det året han var her snødde det omtrent i ett fra oktober til mars. Det var en flott vinter. Snø er ett av disse ekstraordinære fenomenene som gjør det litt lettere å komme seg gjennom de nordiske vintermånedene. Den flotte glansen den gir i de mørke vinternettene lyser opp skogsveiene, mørke stier, husene våre, blikkene våre og i siste instants; hjertene våre. Og når millioner av snøfnugg daler stille, lette som fjær, ser det ut som det går i sakte film, det er som om de nesten ikke er der men likevel håndgripelige. I disse øyeblikkene kan man kjenne på en fred og ro som man ikke finner i andre deler av året eller på andre steder.
De årene det ikke faller så mye snø føler vi oss ofte trøttere, bortkomne, fanget i vintermørket. Det er grusomme vintre, som det året vi måtte tilbringe desember og julefeiringen uten snø. Det var forferdelig. Snøen kom riktignok i januar, men da var skaden allerede skjedd.
Min far fant seg godt til rette med snøen og han spurte meg om jeg gikk på tur eller trente i snøen og om jeg hadde lært å gå på ski. Jeg må si han traff et ømt punkt hos meg der, nemlig at en uheldig konsekvens av lange vinternetter for oss som ikke er vokst opp i en vinterkultur er mangel på trening denne delen av året. Vi tilbringer tre eller fire måneder innestengt i husene våre, drikker te og kaffe foran TV’en eller PC`en. For oss som ikke kjenner til vintertradisjonene kan det være vanskelig å komme seg ut denne årstiden. Svært mange har rett og slett ikke den typisk nordiske vinteraktiviteten i kroppen: skigåing. Og vi har dessverre heller ingen tradisjon for å gå på tur i skogen om vinteren. Og denne mangelen får fatale konsekvenser hvis man ikke kjenner nordmenn som kan ta med seg nylig ankomne landsmenn ut på tur.
Så, jeg ble pent nødt til å fortelle min far sannheten: til tross for alle årene vi hadde bodd her og trass i at vi mange ganger hadde prøvd eller tenkt å dra på skitur, hadde vi aldri stått på ski.
Og dette gjelder ikke bare oss, svært mange familier befinner seg i samme situasjon.
Derfor håper jeg hver vinter at noen av vennene mine eller andre jeg kjenner i Norge, at en eller annen barmhjertig samaritan skal si: “Alfredo, vi drar på skitur!!!!” Ikke det at vi aldri har fått en eneste invitasjon eller løfter om skigåing, men det har alltid, av en eller annen grunn, blitt utsatt. Og på slutten av hver vinter, det nærmer seg et 10-talls for min del nå, sier jeg til meg selv: “Neste vinter skal jeg lære å gå på ski. ” Og sånn har årene gått. “Neste år skal jeg lære å gå på ski.”
Når jeg nå sitter og skriver dette gjør jeg det med håp. Håpet er det siste vi burde miste, om at en barmhjertig leser skal skrive til meg og si: “Alfredo, vi drar på skitur!!”
Kanskje jeg ved slutten av vinteren som kommer nå ikke trenger å gjenta det jeg nå har sagt til meg selv alle disse årene: “Neste vinter….”
