To hvite menn om svart musikk

Øyafestivalen 2004: Jeg satt inntil en lagervegg ved Sjøsiden, den mellomstore scenen. Anledningen var The National Bank, en mye omtalt “supergruppe” bestående av Thomas Dybdahl, brødrene Horntvedt og medlemmer fra Big Bang. Sola strålte, mange smilende mennesker vugget i takt med musikken, og ølet gjorde sitt til at stemningen var på topp. Men fra der jeg satt med ganske god oversikt over området foran scenen, kunne jeg ikke se en eneste farget publikummer.

Hip-hop festival for multikulturelle ungdommer

 

Samtidig som Øyafestivalen, gikk Interstate av stabelen på Grünerløkka. Hip-hop festivalen ble arrangert for første gang i år, og 7000 publikummere kom for å se storheter som 50-cent og gutta i G-unit, Ken og Tommy Tee, Paperboys og Equicez. Mine venner som var tilstede på Interstate kunne rapportere at her besto publikum stort sett av ungdommer, og en god del av dem hadde innvandrerbakgrunn.

 

Rock og hip-hop, forskjellige uttrykksformer

 

Øyafestivalen er ganske hvit. For all del, vi lever i Norge og Norge er som kjent et hvitt land. Men Interstate hadde et er mye mer variert utvalg av befolkningen. Det er ikke lett å snakke om “hvit musikk” og “svart musikk” uten å være generaliserende, men det er et klart skille mellom tradisjonelle svarte musikkformer som for eksempel rap, og hvit rock. For å tyde skillelinjene mellom disse to uttrykksformene spurte jeg Tommy Tee og Harald Are Lund til råds.

Har fargede mennesker snevrere øreganger?

Jeg har egentlig ingen formening om slike fysiske forskjeller finnes. Jeg er halvt vietnamesisk og hører ganske bra. Sannsynligvis ville en abnormal øregang føre til at hele hørselsevnen blir endret, ikke bare mottageligheten for en spesiell type musikk. Så dette er nok heller et spørsmål av sosiologisk karakter: Hvorfor er det så få innvandrere på rockekonserter, mens publikum er mer blandet på hip-hop konserter?

Tommy Tee prater i et hektisk tempo. Han er på farten med slipp av sin nye plate “2 Legender utan penger”, et samarbeid med den svenske rapperen Ken Ring. Men først flirer han litt av spørsmålet mitt.

– Hvis du går på konsert i Norge vil vel de fleste være hvite uansett, mens på en rap-konsert i USA foreksempel, fordeler det seg veldig etter hvilken artist som spiller. Jeg har vært på konserter i USA og opplevd å nesten være den eneste hvite publikummeren!

 

Hip-hop er svart musikk!

 

– Men det er ingen overraskelse at det finnes et slikt skille, fortsetter Tommy Tee. Tradisjonene tilsier at hip-hop ligger nærmere innvandrerbefolkningen. Sannheten er at hip-hop er svart musikk. Jeg tror kanskje man får mer ut av musikken dersom man er innvandrer, dessuten er det jo slik at ungdommer med innvandrerbakgrunn gjerne søker sammen og deler musikken med hverandre. Derfor er det mange som hører på hip-hop og rap selv om de ikke nødvendigvis ville gjort de om de bodde et annet sted enn Norge.

Noe av det samme sier Harald Are Lund. Han er på telefonen fra sitt nye hjemsted i Hedmark, hvor han flyttet for å få plass til alle platene, bøkene og tegneseriene sine.

-Det er vel bare naturlig. Hip-hop oppstod blandt afro-amerikanske ungdommer fra lavere middelklasse eller arbeiderklasse, og det er muligens snakk om et slags klasseskille her, men innvandrere har rett og slett bedre forutsetninger for å skjønne hip-hop’ens innhold, eller dens politiske formulering, kan vi kalle det. I begynnelsen var den en undergrunnsbevegelse, så det hadde både med forståelse og tilgang å gjøre.

 

Sultne kunstnere og nyrike kommersialister?

 

Men nå til de ytre forskjellene mellom rock og hip-hop. Er du rocker skal du helst være veldig dedikert og desto fattig, og etter at du har slått gjennom bør du fortsette å fremstå slik, for ingen liker rockere som skryter av pengene de har tjent. Mens skillet mellom idealistisk og kommersielt er langt tydeligere innen hip-hop. Dersom du tilhører den siste fløyen og gjør det stort på rap, er det helt legalt å vise frem platina-smykker, dyre biler og tjukke bunker av sedler. Dette gjelder vel og merke kun én retning av hip-hop, men den blir også oftest eksponert i media, for eksempel på MTV. Men hvorfor finnes denne aksepten for å glimre og glitre innen hip-hop?

Harald Are Lund fnyser litt synes fort det kan bli latterlig.

– Det der handler mye om merkvevarbygging, og vi lever i en overfladisk tid. Men generelt sett har svarte artister fått mye bedre kår i musikkbransjen. På 50 og 60-tallet var det også mye kokkelimonke med kontraktene!

Det er et helt annet musikkmarked nå. Gangsta-rap topper hitlistene, og slikt blir det mye penger av. Dessuten er det en slags macho-kultur for gutta innen hip-hop. Store, dyre biler, ekstravagant livsførsel og mange damer. Rocken har også hatt sin periode av det, men macho-oppførsel som KISS og Motley Crue drev med blir jo veldig fort avslørt i dag.

 

Heller platekontrakt enn jobb på McDonalds

 

Tommy Tee blir riktig engasjert nå.

– Hip-hop hadde som kjent sitt utspring i urbane bydeler i New York og enkelte andre byer, og folk hadde lite penger. Etterhvert som det ble industri ut av det, så mange på rap som en vei ut av fattigdommen. Hvis du ikke var så flink på skolen og ville bort fra jobben på McDonalds kunne du enten gjøre det godt i underholdningsbransjen eller i sport, altså enten hip-hop eller basket. For den hvite middelklassen som har det ganske greit fra før av er det enkelt å glorifisere den sultne kunstneren, det er nesten “imponerende” at folk er fattige. Motivasjonen er litt annerledes blandt mange rappere, de synes ikke det er så rart å vise frem pengene du har tjent på å lage musikk.

 

Rapping på norsk

 

Dersom du skrur på radioen er det ganske store sjanser for at du hører hip-hop på norsk. Onkl P & Jaa9, Tungvann og Gatas Parlament for eksempel, er ofte spilt og mye hørt. Musikk på norsk har ikke vært like populært siden De Fire Store: Dum Dum Boys, Raga Rockers, Jokke og Valentinerne og De Lillos. Likevel synes det ofte som om rap kun er en veldig liten del av det norske musikklandskapet, hip-hop har kanskje ikke fått den anerkjennelsen den er berettiget. Enkelte mener at det kan ha sammenheng med at norske musikkjournalister stort sett er middelaldrene menn som ikke forstår seg på hip-hop. Jeg spurte to hvite menn om dette: Hvorfor blir ikke hip-hop sett på som like kunstnerisk og seriøst som rock?

 

– Må kunne synges i dusjen

 

Harald Are Lund mener at det handler om både kunst og masseappell.

-Du må ha et innhold som treffer folk, for eksempel kjærlighet. Det har som oftest både rock og rap, men du må også ha masseappell i form av noe fengende som gjør at mange kan ta del i musikken. De låtene som blir hit’er i dag er jo sånne som man kan gaule med på i bilen eller synge i dusjen, og det er ikke like mange rap-låter man kan ha med inn i dusjen.

Det skal en generasjon til mellom hver musikkform. Tommy Tee mener det er et spørsmål om tilvenning.

– Da Elvis kom ble foreldregenerasjonen forskrekket mens ungdommen digget ham, og det samme skjedde da Beatles ble store. I Norge har man i tjue år forsøkt å minimere hip-hop til en forbigående trend, men egentlig er det ikke stort annerledes enn rocken inntog. Selvsagt er det ekstra provoserende for enkelte foreldre at ungen deres digger en feit neger med digre gull-lenker rundt halsen, og som attpåtil sier stygge ord inn i mikrofonen, men det er mye mer ved hip-hopen som gjør at den er kommet for å bli. Dessuten går det en generasjon med hver musikkform før den blir godtatt.

– Når det gjelder det å rappe i dusjen så er det faktisk grusomt enkelt, det er ikke vanskeligere å rappe enn å synge, men det er jo sang vi har lært fra vi var små. – Vi har bare ikke lært å rappe ennå.