I avisen Utrop 30. juli har Saara Pakarinen et leserinnlegg angående introduksjonsloven. På vegne av Internasjonal nettverksgruppe i kvinnefronten har hun tatt opp en rekke forhold knyttet til forslaget om obligatorisk opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Men innlegget inneholder faktiske feil, utelatelser og gir et unyansert bilde.
I innlegget sies det blant annet at de som gifter seg med norsk statsborger selv må betale for opplæringen. Det er ikke riktig. Av rundskriv fra Kommunal- og regionaldepartementet (H-32/03) går det fram at personer som får opphold som familiegjenforent til norsk eller nordisk borger, er omfattet av gratis norskopplæring. Dette er videreført i forslaget om endringer i introduksjonsloven, jf. Ot. prp. nr 50 (2003-2004).
Innlegget gir også inntrykk av at det ikke vil bli gitt mer enn 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Regjeringen har imidlertid foreslått at kommunene skal få plikt til å tilby ytterligere 2 700 timer opplæring til dem som har behov for det. Det betyr at de som blir omfattet av rett og plikt til gratis norskopplæring, kan få inntil 3000 – tre tusen – timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Innlegget tar også til orde for at det ikke bør gjelde noen tidsbegrensning for opplæringen. I lovforslaget er det lagt opp til 300 timer opplæring må være gjennomført i løpet av tre år og all opplæring i løpet av fem år. Det er viktig at innvandrere lærer norsk like etter ankomst til Norge. Bakgrunnen for det er at språket er en forutsetning for å kunne delta aktivt i arbeidsliv og samfunnsliv og selvfølgelig nødvendig for å kunne ivareta sine interesser og sine plikter i samfunnet. Regjeringen ønsker derfor at opplæringen i norsk ikke skal utsettes eller bli strukket over svært mange år. Jeg er imidlertid enig i at deltakerne har forskjellig utgangpunkt og forskjellige behov, og at opplæringen derfor må tilrettelegges slik at den passer for den enkelte. Lovforslaget ivaretar dette ved å pålegge kommunene å utarbeide en individuell plan.
