- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Hvordan kan dette henge sammen? Hvordan kan den norske stat trekke opp stigen, samtidig som alle eksperter er enige om at det vil bli mangel på arbeidskraft? Det er mulig at det foreligger planer om å hente arbeidskraft fra naboland som Polen; mer sannsynlig er det at nåværende politikk rett og slett er lite gjennomtenkt. Norge har ganske enkelt ingen innvandringspolitikk.
Hvert år kommer kvoteflyktninger og andre seilende som julekvelden på kjerringa. De blir nok møtt med velvilje og en ikke ubetydelig generøsitet fra det offentlige, men uten noen plan for hvordan de raskt skal kunne bli fullverdige deltagere i det norske samfunnet. Så blir en del av dem arbeidsledige og trygdede, de mister kanskje selvrespekten og føler seg mislykkede og ulykkelige, og deres blotte nærvær som uproduktive trygdede gir vann på mølla til høyrepopulistene. Det er ingen ideell situasjon.
En god innvandringspolitikk må være helhetlig, den må være globalt orientert og må dessuten prioritere tiltak som gjør det mulig for innvandrere å klare seg selv kort etter ankomst. La meg prøve å skissere noen mulige trekk ved en slik politikk.
• Den er globalt orientert. Den må altså ikke se innvandringen som en bilateral relasjon mellom Norge og andre land. Det bør ikke være slik at det eneste Norge har å tilby er enten opphold eller ingenting. Det er nemlig ikke alle som får et bedre liv i Norge. Noen ville hatt lettere for å klare seg økonomisk og trives sosialt i et kulturelt miljø som har mer felles med opprinnelseslandet. Derfor ville en komplett innvandrings- og flyktningpolitikk også se på mulighetene for at flyktninger kan få støtte i naboland – og jeg tenker her ikke på flyktningleirer, men reell utviklingsbistand som kan gjøre det mulig for dem å klare seg selv på en verdig måte (det var på denne bakgrunn at jeg nylig, og feilaktig, ble forstått i retning av at jeg gikk inn for å flytte asylmottakene til Afrika!)
• Den erkjenner følgelig at innvandring og bistand er to sider av samme sak, og bør knyttes tettere sammen. Dette er også en konsekvens av en global tenkning. Hittil har norsk utviklingshjelp vært konsentrert om andre land enn dem vi mottar mange innvandrere fra. I fremtiden bør det også satses på disse landene. Dersom innvandrere fra disse landene ble ansatt som rådgivere på utviklingsprosjekter i hjemlandet, øker også sjansen for at prosjektene kan bli vellykkede.
• Den aksepterer at innvandrere er
transnasjonale mennesker. De har to, ofte tre hjemland. I stedet for å se dette som et problem, bør myndighetene se de positive mulighetene i transnasjonale liv. Overføringer av penger fra migranter til familie i hjemlandet er en effektiv type bistand, som ofte fører til økt verdiskapning der. Disse overføringene kan ses i sammenheng med annen utviklingsbistand. Man skal heller ikke se bort fra at den jevnlige kontakten mellom Oslo og en del landsbyer mellom Lahore og Islamabad fører til kulturelle endringer der, altså en eksport av ”norske verdier” utført av pakistanske innvandrere. Tokulturelle mennesker kan ofte fungere som kulturambassadører i begge land; de gjør Norge kjent der ute, og gjør andre kulturtradisjoner kjent her – det mest spektakulære eksempelet er Mela-festivalen, men det finnes også andre. For min egen del vet jeg dessuten med 110% sikkerhet at ingen av mine bøker ville ha utkommet på albansk hvis det ikke hadde vært albanske asylsøkere i Norge.
• Den innser at innvandringen gir økonomiske muligheter for Norge, og at politikkens oppgave blant annet består i å gjøre det mulig å realisere noen av dem. I dag importeres billige klær og andre produkter fra lavkostnadsland som Bangladesh. Sett at vi i stedet satte opp noen klesfabrikker, bemannet av f.eks. innvandrede bangladeshere, på Hurumlandet? Klærne ville bli dyrere, men til gjengjeld ville de bli produsert under mer humane forhold (basert på norsk lovgivning), og transporten ville bli kortere og mer miljøvennlig. Slik det er i dag, prøver vel de fleste nordmenn å glemme hvordan de fine, billige klærne fra kjedebutikkene blir produsert. Generelt må en reell innvandringspolitikk gjøre det lettere å etablere ny næringsvirksomhet. Regler kan forenkles, og støtteordninger utvides.
• Den aksepterer at hvis innvandringen medfører økonomiske forskjeller i Norge på kort sikt, mellom majoritet og minoriteter, er det likevel bedre enn om migrasjonen ikke hadde funnet sted. En bengaler i London som tjener 30% mindre enn en innfødt engelskmann som gjør den samme jobben, blir selvfølgelig diskriminert, men han har det sannsynligvis likevel bedre enn om han var blitt hjemme. Det er nesten helt sikkert at barna hans får muligheter de ikke ville ha fått hjemme. Dette er i seg selv grunn god nok til å gå inn for økt innvandring.
• Den legger dessuten vekt på arbeid, utdannelse og bolig som nøkkelfaktorer. Spørsmål som har å gjøre med kultur og religion er mindre viktige.
• Den gir et forbedret tilbud i språkopplæring. For å beherske et land er det nødvendig å beherske språket. Det vil alltid finnes innvandrere som klarer seg godt uten å snakke vertslandets språk, men det store flertallet av dem som bor i Norge trenger å kunne uttrykke seg godt på norsk.
Det er nødvendig å tenke globalt og helhetlig om både migrasjon og bistand. Det finnes nå skoler for norske barn i Spania. Er det ikke på tide at man vurderer muligheten av å opprette tilsvarende skoler i Pakistan, med tanke på norskpakistanske barn som tilbringer måneder av gangen i familiens hjemland? Og likeledes: Er det ikke på tide at vi erkjenner at flyktningproblematikken er global, at det er lenge siden det var meningsfylt å si at fenomenet ”Norge” slutter ved landets grenser, og at en offensiv migrasjonspolitikk ikke bare interesserer seg for ”integrering” i Norge, men også for regionene innvandrerne kommer fra?
Forskningen har også langt på vei neglisjert denne dimensjonen. Faktum er at nesten all forskning om innvandrere i Norge, begrenser seg til studier av Norge; det har så langt bare unntaksvis forekommet at forskere som studerer minoriteter, lærer seg språket og gjør langvarige studier i opprinnelseslandet. I det nye forskningsprogrammet ved Universitetet i Oslo, ”Kulturell kompleksitet i det nye Norge”, skal vi blant annet bidra til å øke kunnskapen om migrasjon – ikke bare som et norsk integrasjonsproblem, men som et transnasjonalt og globalt fenomen. Det er kort sagt på tide å begynne å tenke globalt og offensivt om innvandringen. Den er ikke først og fremst bekymringsfull og problematisk, men en kilde til mange former for berikelse. Glasset er halvfullt, ikke halvtomt.
