Dette er den sanne historien om en av Gautengs mest beryktede kriminelle, Siphiwe Mocheku, gal og voldelig i sin jakt på dop. Men dette er også en mann som sier at ordet forvandling har en veldig personlig og spesiell betydning.
For fem år siden drev han som gangster i en bande. Han gikk alltid med livsfarlige våpen. Han kapret biler, trakk pistolen raskt og ga blaffen i om de voldelige handlingene hans kunne ødelegge et annet menneskes liv.
– På den tiden levde jeg under mottoet ”lev raskt, dø ung og bli et vakkert lik,” sier Siphiwe. Han bodde i Soweto og startet sin karriere som gangster fordi han opplevde at det ikke fantes jobber i Sør Afrika. Penger fantes det heller ikke. De hvite og rike hadde tatt alt.
– Politiet slet med å arrestere meg fordi de aldri fikk nok bevis mot meg, sier Siphiwe i dag. – Men etter at jeg stjal en BMW 325 IS ble jeg arrestert. En av vennene mine vitnet mot meg. Jeg satt åtte måneder mens jeg ventet på at saken skulle komme for retten. I fengsel begynte jeg å tenke på de menneskene jeg hadde angrepet og skutt og da jeg sto foran retten var jeg et annet menneske. Saken min ble droppet på grunn av feil i saksbehandlingen og jeg fikk gå fri.
Samvittighet
I fengsel begynte han å tenke på folk han hadde skutt bare for å få tak i bilene deres hevder Siphiwe. – Jeg fikk ikke sove fordi jeg bare drømte om de skrikende ansiktene til folk jeg hadde ranet og skutt. Skyldfølelsen skyllet over meg. Jeg spurte meg selv om de hadde dødd eller overlevd. Mens jeg satt i cella begynte jeg å spørre meg selv om ofrene mine og familiene deres. Hva om noen av dem hadde familier å forsørge? En far med barn som trengte ham. Tenk om en eller annen dame der ute nå var enke på grunn av en forbrytelse som jeg hadde begått? Jeg var en plaget sjel, sier Siphiwe.
Han hevder at det var mens han satt inne at han skjønte at fengsel ikke var noe blivende sted for en ung mann med krefter og pågangsmot. Men han visste ikke hva han skulle gjøre da han slapp ut av fengsel.
75 års fengsel
”Velkommen tilbake, kamerat. Godt å se deg igjen. Vi har hatt store problemer uten deg. Vi har måttet stoppe å dra inn til sentrum av Johannesburg for politiet er så nøye med å patruljere der inne!” Slik ønsket vennene hans Siphiwe velkommen tilbake til friheten. Veien til ny kriminalitet var kort.
– Jeg var under sterkt press fra vennene mine og bestemte meg for å fortsette det gamle livet. Det fikk en brå slutt da en av oss ble dømt til 75 års fengsel. Da skjønte jeg at jeg kunne være nestemann om jeg ikke tok skjeen i en annen hånd, sier Siphiwe.
Vaneforbryter
Det var da han satte foten ned og lovet foreldrene sine at han aldri mer skulle gå tilbake til sitt forrige liv. Men selv om han var rehabilitert var det vanskelig for ham å leve slik at han taklet hverdagslivets utfordringer. Det var vanskelig å ikke skade nærmiljøet. Han opplevde at ærlige mennesker unngikk ham. De var redde. Han hadde ikke en gang ordentlige venner. Ærligheten gjorde Siphiwe ensom.
Enkelte ropte etter ham på gata at de visste hvor han hadde vært og hvor han kom til å ende sine dager. ”Du kommer til å råtne i fengsel,” sa de. Andre hevdet at ”en gang idiot, alltid idiot” og at ”vi kjenner folk som deg, de ender alltid opp i trøbbel!”
Det var ikke sjelden at Siphiwe deltok i gjengoppgjør. Ofte fikk han en pistolmunning mot ansiktet og beskjed om at han var på et territorium hvor han ikke hadde noe å gjøre. – Dine dager er talte, sa de til meg. Jeg ville sloss, men unngikk det. Jeg forsøkte å holde løftet til foreldrene mine. Jeg hadde lovet moren min dyrt og hellig at jeg ikke skulle tilbake til livet som kriminell.
Den indre stemmen
Han klarte å holde det, men opplevde tilværelsen som vanskelig. Han visste ikke hvordan han skulle bearbeide samvittigheten sin og komme over i en positiv utvikling slik at han slapp å plages av den indre stemmen og samvittigheten og kunne satse på en fremtidig utdanning. Det hjalp heller ikke at faren hans døde i begynnelsen av 2003.
– Jeg begynte å tenke på det jeg hadde gjort, at jeg hadde skutt uskyldige mennesker. Og nå mistet jeg min egen far, sier Siphiwe sørgmodig.
– Jeg var 24 år gammel da faren min døde. Da flyttet jeg til Orphanage House i Johannesburg sentrum. Dette er et tilholdssted for ungdom med en trøblete bakgrunn. Stedet drives av en veldedig organisasjon og tilbyr også muligheter til å bearbeide sårene fra fortiden. – Her fikk jeg sjansen til å treffe andre mennesker og fikk også en del arbeidstrening, forklarer Siphiwe.
Vennskap
For Siphiwe kom noe av redningen i form av et vennskap. – Det var mens jeg bodde her at jeg ble kjent med to nordmenn, forklarer han. – De gangene jeg var sammen med dem følte jeg meg akseptert som den jeg var, og klarte å glemme de onde tingene som samvittigheten plaget meg for. Jeg gjorde også en del veldedig arbeid for menneskerettsorganisasjoner blant fattige og eldre i Alexandra. Men det var ikke nok. Jeg følte at gjelden jeg måtte tilbakebetale til samfunnet var for stor.
– Men jeg var ofte sammen med disse utlendingene. Besøkte dem hjemme. De fikk meg til å slappe av, til å glemme og føle meg god nok. De presenterte meg dessuten for en del av sine venner som kom på besøk. De ville gjerne se township som Soweto og Alexandra og jeg fungerte som deres ”turistguide” i disse områdene. Dermed tjente jeg litt penger også. Livet begynte å anta en mer optimistisk tone.
Begravelse
Det skulle imidlertid ikke vare. I desember i fjor ble moren til Siphiwe syk og døde etter kort tid. Jeg var eneste sønnen og alle forventet at jeg skulle sørge for penger til begravelsen. Begravelser i Sør Afrika er kostbare.
Hundrevis av mennesker kommer for å få mat og de døde begraves i dyre kister som kjøres til kirkegården i limousiner. Den døde må gis en verdig overgang til åndeverdenen. Det er tanken bak. Men Siphiwe hadde ikke penger.
– Begravelsen gjorde meg overbevist om at det finnes gode mennesker i verden, sier Siphiwe. – Disse to utlendingene samlet inn penger slik at vi kunne gravlegge min mor i overensstemmelse med tradisjonen. Det var en stor lettelse.
I dag er Siphiwe alene med lillesøsteren Lebohang (som betyr takk). Hun er ti år og forstår ikke alltid hvorfor menneskene hun er glad i ikke er der og tar seg av henne slik hun er vant til. Forklaringene om at mor og far er døde gjør henne forvirret og av og til har hun problemer med å konsentrere seg på skolen.
– Men en av de norske jeg har vært guide for i Sør Afrika fikk høre om problemene våre og hun tilbød seg å hjelpe Lebohang med penger til skolen hver eneste måned. Måtte Gud gi henne og hennes familie styrke og et langt liv, sier Siphiwe høytidelig.
Alexandra
For å unngå stempelet som ungdomskriminell valgte Siphiwe å flytte fra Soweto til Alexandra i mars i år. Dette er det eldste townshippet i Gauteng og preget av fattigdom, men også av stolthet over townshippets historie i kampen mot apartheid. Mellom 350 000 (som er det offisielle tallet) og en million mennesker bor stuet sammen på to kvadratkilometer. De sosiale problemene er enorme, arbeidsløsheten ligger på 70 prosent og hiv/aids herjer.
Her har Siphiwe blant annet jobbet som frivillig i eldreomsorgen. Han er oppsatt på å forsøke å betale tilbake noe av det han føler han skylder samfunnet på grunn av sitt tideligere kriminelle liv.
I dag er Siphiwe student og har en fremtid, mener han selv. – Takket være disse to nordmennene kan jeg nå gå på business college og studere IKT. De har betalt utdannelsen min og gir meg også litt lommepenger, sier han glad. – Det har gitt meg en fremtid!
En jobb å gjøre
Han er imidlertid helt på det rene med at det er han som må gjøre jobben. Bare hardt arbeid med studiene kan gi ham den fremtiden han ønsker seg. Han har fått en sjanse. Resten må han gjøre selv.
– Jeg ønsker å få dette til slik at jeg får et godt liv. Jeg ber til Gud om at folk som begår kriminelle handlinger slutter med det. Jeg er også veldig stolt av å ha venner i Norge. Jeg håper at jeg kan flytte dit og stifte familie der en gang, sier han
drømmende.
