For å besøke Markus må vi gå fra Grünerløkka til Bergstien på St.Hanshaugen. Vi passerer burkaer og barnevogner, kebabsjapper og taxisjåfører med langt mullah-skjegg. En gang før krigen var det jødene som satte preg på denne bydelen. Grünerløkka var bebodd med svarte hatter og krøllete kinnskjegg. Det er fortsatt mellom 1 500 og 2 000 jøder i Norge, men de er ikke lenger så synlige. Likevel, noen meter opp i Waldemar Thranesgate får vi faktisk øye på to menn med hver sin kipa festet til bakhodet.
Nærmer vi oss Oslos eneste jødiske bydel, hvis man kan snakke om noe sånt? Vi runder hjørnet til Bergstien. Utenfor synagogen snakker to damer høyt sammen. Det høres ut som tysk med tjukk aksent. Kan det være jiddisch? Vi ringer på døren til det jødiske aldershjemmet som ligger vegg i vegg med synagogen. En dame ber oss vente i vestibylen. Markus kommer ned og møter dere, forklarer hun. Vi sitter forventningsfulle og ser oss omkring. Fotografen er overbevist om at vi kommer til å få se mange gamle bilder.
– Gamle folk viser alltid masse gamle bilder, jeg lover deg, sier han.
Så kommer Markus. Strålende blid og uten en eneste rynke i ansiktet. At det går an. Vi tar heisen opp til leiligheten hans i femte etasje. Der har vi god utsikt til Grünerløkka, bydelen han vokste opp i. Han ber oss sette oss ned. Vi har vett nok til ikke å ta godstolen hans. Noen privilegier må man ha når man er blitt 88 år. Han spør om Grünerløkka. Han spør om Iran, hvor fotografen kommer fra, om hvordan det går med foreldrene hans. Vi reiser i tiden, men vi holder oss i Oslo. Vi holder oss til området vi ser utenfor vinduet.
– Jøde, jøde, spare penger, kjøpe fruktbutikk!
– Sånn sa de, ler Markus.
Han er en ekte gategutt, oppvokst nederst i Markveien da jødiske innvandrere fra Polen, Baltikum og Russland drev fruktbutikkene. Akerselva var nærmeste nabo, og blodigler og rotter spredte humør og spenning i kameratflokken.
– Vi var ganske blodtørste, blodiglene og oss. Vi festet dem på armen og lot dem suge seg fulle av blod før vi knuste dem, ler Markus.
– Men rottene var jeg redd. Hver gang jeg skulle på do måtte jeg passe på at de ikke kom og bet meg. De beit en annen dame i gården, forteller han.
Fattig og trangt
Miljøet Markus vokste opp i er et lite stykke flerkulturelt Norge som er i ferd med å gå i glemmeboken. Foreldrene hans kom fra Polen i 1905, bosatte seg i Markveien 61, fikk jobb en kort spasertur unna, i Moritz Gloths tobakksfabrikk i Torggata. Et kvartal unna lå det en synagoge, i Calmeyersgate 15. Det var mange jøder som bodde i dette området den gangen.
– Nærheten til synagogen var viktig. Vi bodde tett, akkurat som de nye innvandrerne. Vi holdt sammen og søkte sammen til andre med felles kultur, forteller han.
– De fleste jødene som kom hit på begynnelsen av 1900-tallet var fattige. De drev med frukt og grønnsaker eller konfeksjon. Mange drev også med det vi kalte for omførselshandel. De reiste rundt på bygdene og solgte ting. De var sparsommelige og arbeidssomme og slet hardt, både sent og tidlig, mimrer Markus og legger til
– De nye som kommer er også veldig arbeidssomme. Mange har både to og tre jobber. Før jobbet jeg i et firma hvor vi hadde flere nyankomne pakistanere. Mange av dem hadde to jobber. Det var veldig kjekke mennesker.
Lærde analfabeter
Fotografen spør etter gamle bilder, men Markus må skuffe oss. De forsvant under krigen. Vi aner en dramatisk historie, men den får vente så lenge. Nå forteller han om faren sin.
– Han snakket ikke hebraisk, men han kunne lese det.
Som de fleste andre ortodokse jøder hadde herr Sender fått opplæring i den hebraiske hellige skriften, Torahen. Det muntlige språket, det de snakket hjemme, var jiddisch. I farens fødeby Bialistock i Polen ble det snakket veldig mange språk; polsk, tysk, jiddisch:
– Det er nok ikke tilfeldig at han som oppfant verdensspråket Esperanto kom nettopp fra den byen, forteller Markus, som selv er en esperantoentusiast.
Til tross for språkkunnskapene var foreldrene analfabeter, de kunne hverken lese eller skrive annet enn de hellige hebraiske skriftene. De måtte også Markus lære seg.
– Tre ganger i uken var det religionsskole, Cheider. Der lærte vi å lese fra Torahen og å lese bønner.
Markus har gode minner fra religionsundervisningen. Kantoren var en god mann. De fikk et nært forhold.
– Vi trente sammen fram mot konfirmasjonen. Da måtte vi stå foran alteret og lese en bønn. Eller det vil si, vi sang den etter noen punkter på en linje. Det var ikke så lett å lære seg. Mange fikk hjelp hjemmefra, men ikke jeg. Kantoren hjalp meg. Senere ble han deportert, både han og kona.
Han er alvorlig et øyeblikk, men så glimter det til i øynene igjen. Han ser for seg skoleveien fra Grünerløkka til Bergstien. Det er nesten den samme veien vi har gått. Synagogen han gikk til som gutt er den samme som vi har gått til for å besøke han.
– Kameraten min og jeg startet turen i Markveien med å kjøpe en nepe for fem øre. Den gikk vi og knasket på mens vi gikk Brenneribakken, Kjærlighetsstien, Telthusbakken, Akersveien – og da vi kom fram til Bergstien var nepen oppspist, forteller han.
Onkel Toms hytte
Det var ikke så rart at de var sultne. Før religionsskolen var det jo den vanlige folkeskolen. Markus gikk på Møllergata, og han slet med leksene.
– Jeg hadde jo ingen å spørre. I skriveboka mi sto det ”om” med rødt på alle sidene, fordi jeg måtte skrive alt på nytt. Far spurte hva det betydde, og jeg sa: Det betyr at alt er riktig. Markus ler.
– Men da jeg først lærte å lese, kunne jeg ikke stoppe. Jeg leste alt jeg kom over, sier Markus. Favorittboken var Onkel Toms hytte. Han er fortsatt engasjert når han forteller om den.
– Jeg klarte ikke å glemme all den urettferdigheten de svarte ble utsatt for. Da vi skulle skrive stil om en bok som hadde gjort inntrykk, skrev jeg om den. Jeg syntes alt var så viktig, derfor ble det ble en veldig lang stil. Jeg gjenga den nesten ordrett. Da jeg fikk stilen tilbake, ble jeg beskyldt for å ha kopiert fra boka. Det opplevde jeg som veldig urettferdig. Jeg hadde jo bare husket godt. Markus rettferdighetssans kom også til uttrykk da to jødiske gutter, innflyttere fra Trondheim, ble mobbet på skolen. Da gikk han imellom. Selv ble han aldri mobbet fordi han var jøde.
– Jeg var stor og sterk og god i idrett. Nesten en kjendis.
Krigen
Han giftet seg med en jødisk pike, Esther. Hun jobbet på Hamburgerbasaren i Brugata. Han jobbet på Frydenlund bryggerier. De hadde nettopp skaffet seg en OBOS-leilighet på Carl Berner. Året var 1942, datoen 18.mai. Krigen var i gang og Markus var aktiv i Hjemmefronten, hvor han produserte og distribuerte illegale aviser og sendte meldinger til andre motstandsfolk om våpenslipp. Dagen etter 17.mai står det en mann og venter på han utenfor jobben. Han får beskjed om å ta med seg kona og gå i dekning.
– En i gruppen min hadde blitt tatt av Gestapo, og siden man ikke visste hva som kunne bli sagt under tortur måtte vi gjemme oss. Jeg tok et godt norsk dekknavn ”Nils”. Markus smiler, men blir raskt alvorlig igjen.
– Det var ikke videre hyggelig. Vi bodde forskjellige steder, en periode bodde vi til og med i telt. Ledelsen var veldig streng. De sa at Esther, kona mi, kunne dra til Sverige, men jeg måtte bli. Det nektet hun: Markus skal være med, insisterte hun. Til slutt ga de seg, og vi rømte begge to. Antakeligvis reddet det livet mitt.
Mistet familien
I Sverige ventet det nye oppgaver på Markus. Sammen med andre nordmenn drev han våpentrening, og han kom inn i den norske polititroppen. Meldingene om at Markus var i sikkerhet nådde vennene som satt i fangenskap på Grini. Som en del av et avtalt spill la de en del av skylden sin over på han. Det var en god plan, men dessverre gikk den utover Markus og Esther sin familie.
– Gestapo dukket opp på døren til foreldrene mine. Hvis det skjedde, skulle de si at jeg hadde blitt sendt til Nord-Norge på tvangsarbeid, forteller Markus. Men Gestapo ga seg ikke med det første. Det begynte å bli farlig både for Esther og Markus sin familie, og de fikk hjelp fra Hjemmefronten til å rømme til Sverige. Reisen endte ved Berg utenfor Halden.
– På toget var det en mann som drepte den ene grensevakten. Toget stoppet og politiet kom inn i vognen. Losen som skulle passe på familien min hadde drukket seg full. Far og mor, svigerfar og svigermor, to svigerinner, en svoger med kone og barn – alle ble tatt av politiet. Senere ble de deportert til Auswitch. Alle, bortsett fra min svogers kone, som ikke var jøde, ble drept. Det er henne vi har historien fra, forteller Markus.
Han forteller rolig og detaljert uten å heve stemmen og uten å virke bitter, ikke engang på den fulle grenselosen.
– Han ville bare drikke seg til styrke, men så ble det litt for mye. Det er helt menneskelig. En ting er å akseptere menneskelig feil, men menneskelig ondskap kan ikke Markus akseptere.
– Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss hva som ventet de som ble tatt. At det fantes noe så grusomt som tilintetgjørelsesleirer var rett og slett for mye for vår fatteevne.
Ikke religiøs
Markus sørger over familien, men er lykkelig for at han ble med kona til Sverige. De fikk mange gode år sammen. Han stelte henne helt til hun døde for få år siden.
– Et godt menneske, sier han og viser oss bilder. Henne har han bilder av.
Markus Sender kan se tilbake på et aktivt liv. Interessen for Esperanto, verdensspråket fra farens fødeby vekte han også politisk. Han gikk fra å jobbe for språklig rettferdighet til også å jobbe for sosial rettferdighet: Han ble kommunist. Samtidig som han var aktiv i arbeiderbevegelsen var han også aktiv i det mosaiske trossamfunnet. Han er fortsatt aktivt med der. Uvanlig at en kommunist er såpass religiøs, tenker vi, men Markus avfeier problemstillingen vår.
– Religiøs har jeg i grunnen aldri vært. Jeg fikk meg aldri til å tro på Gud. Etter alt som skjedde under krigen fikk jeg bare enda mindre grunn til tro. Men, sier han med ettertrykk: Jeg holder på tradisjoner. Derfor har jeg i mange år vært medlem av den jødiske begravelseskomiteen. Vi kommer sammen hver gang noen er døde for å vaske og stelle dem. Det finnes en kvinnelig og en mannlig komité. Sønnen min har vært med helt siden han ble tretten og fullverdig medlem av menigheten.
– Jeg gjør det ikke av religiøse grunner, men av sosiale. Det er en honnør til de som er gått bort, og det er fint å gjøre noe for noen andre enn deg selv.
Vi skjønner at dette er viktig for Markus, men hva er det aller viktigste? Hvis han skal si én ting, sånn helt til slutt.
– Det viktigste i livet er fred. Fred og forståelse. Vet du forresten hva en jødisk vismann svarte da han fikk det spørsmålet dere stiller meg nå? Noen spurte han om hva som var det viktigste i jødedommen, og han måtte svare mens han sto på ett ben.
– Det viktigste er at du gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Alt det andre er bare forklaringer.
Vi tar farvel med vår vismann. Han ber oss hilse hjem og trykker hendene våre hjertelig. Vi fikk ikke se noen bilder fra gamle Grünerløkka, eller Hjemmefronten i aksjon, men på vei tilbake til kontoret ser vi at noen er i ferd med å åpne en kosher-butikk nederst i Waldemar Thranesgate.
