De første innvandrerne av noe antall fra ikke-vestlige land kom omkring 1970, og de eldste av deres barn er nå så vidt fylt tretti år. Det store flertallet av dem er langt yngre, men såpass mange er kommet opp i 20-årene at vi kan følge den første delen av deres voksentilværelse. Det er lagt vekt på å sammenlikne førstegenerasjons innvandrere med deres etterkommere for å se i hvilken grad forskjellene mellom innvandrerne og resten av befolkningen holder seg også for etterkommerne, skriver Østby i notatet.
På de aller fleste områder hvor slike analyser kan gjøres, er etterkommerne mye mer lik den øvrige befolkningen enn de er lik dem som selv er vandret inn. Dette gjelder for ekteskap og fruktbarhet, innenfor utdanningssystemet, på arbeidsmarkedet, inntekt og inntektsdannelse, helse, barnevern og sosialhjelp. Det er påfallende at det ikke gjelder for dødelighet, unge etterkommere har klart høyere dødelighet enn alle andre.
Innvandrerne og etterkommere har stort sett lik kriminalitet innenfor hver aldersgruppe, og klart over den øvrige befolkningen med samme fordeling etter alder, kjønn og bosted. Alt i alt tyder sammenlikningene mellom førstegenerasjons innvandrere og deres etterkommere på at de ugunstige levekårene som preger innvandrerbefolkningen er langt mindre uttalte blant etterkommerne. Sammenlikninger mellom førstegenerasjons innvandrere og deres etterkommere, og betydningen av botiden viser at integreringen av innvandrerbefolkningen i Norge i all hovedsak går rett vei.
Prosessen tar lengre tid for noen grupper enn for andre, og det er ikke på riktig alle arenaer hvor dette bildet er entydig, men hovedinntrykket basert på analysene som presenteres her er at ”det går seg til” med tiden.
Økende del av befolkningen
Innvandrerne i Norge kommer fra 206 forskjellige land og består til sammen av 330 000 personer eller 7,3 prosent av befolkningen. Omkring halvparten av dem er sysselsatt og i arbeid. De aller fleste har etter hvert funnet seg godt til rette i landet. Mer enn halvparten kom fra land i den tredje verden, og legger vi til dem med bakgrunn fra Øst-Europa, utgjør de 70 prosent av innvandrerbefolkningen og 5,1 prosent av befolkningen i alt. Ganske nøyaktig 100 000 av innvandrerne hadde sin bakgrunn i vestlige land. Slik vi definerer innvandrerbefolkningen (født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre, eller deres etterkommere født i Norge med to foreldre som selv var innvandrere) har innvandrerne utgjort en viktig del av befolkningsveksten i Norge fra vi ble et innvandringsland omkring 1970.
Når Norge har hatt en befolkningsvekst som har ligget nær toppen i Europa, skyldes det både et visst fødselsoverskudd og en nettoinnvandring fra utlandet. Innvandrerbefolkningen vokser langt mer gjennom innvandringsoverskuddet enn gjennom deres fødselsoveskudd. Norges fødselsoverskudd har vært av de største i europeisk sammenheng, og innvandringsoverskuddet har vært i overkant av gjennomsnittet i noen år.
Som i den øvrige befolkningen er det et lite kvinneoverskudd blant innvandrerne, og det er langt flere unge voksne blant dem enn i befolkningen ellers. På den annen siden er det tilsvarende færre gamle, mens andelen barn er lik. Slike samletall dekker over svært store forskjeller innvandrergruppene imellom, og viser at gruppen ”innvandrere” under ett er så heterogen at den sjelden utgjør en god analytisk enhet.
Under 100 000 flyktninger
Vi har lite informasjon om oppholdsgrunnlaget for de innvandrerne som bor i Norge, men antallet som har opphold her som flyktninger har vi oversikt over. Det var ved inngangen til 2003 i underkant av 100 000 (93 600) som selv var flyktninger (75 prosent) eller hadde opphold ved familiegjenforening med flyktninger (25 prosent). Legger vi til et anslag på det barntall flyktningene har født etter ankomst til Norge, får vi at omtrent halvparten av de 234 000 innvandrerne fra ikke-vestlige land er her på grunnlag av et beskyttelsesbehov.
Kapittel 5 viser store og systematiske forskjeller i familie- og husholdningsstruktur, men også en del likheter, som at andelen eldre innvandrere som lever alene likner på andelen i befolkningen under ett. Noen har vært opptatt av det mange kaller andre- tredje osv. generasjons innvandrere. Andre generasjon tilsvarer de som er født i Norge av to utenlandsfødt foreldre som selv er innvandrere, og tredje generasjon må oppfattes som deres barn igjen. Siden innvandringen er såpass ny, er andre generasjon ung, av i alt 55 500 er 4 500 eldre enn 25 år, og ytterligere 3 8000 mellom 19 og 24 år. I alt har foreløpig bare 42 barn bosatt i Norge to foreldre som selv er født i Norge av innvandrerforeldre. Det er altså lenge til at ”tredje generasjon” kan gjøres til gjenstand for noen analyser.
Innvandrerne fra en del land i den tredje verden har høyere fruktbarhet enn befolkningen ellers, men også fruktbarhetsforskjellene avtar med botiden. Dødeligheten viser seg å være lavere for innvandrerne enn resten av befolkningen i samme alder. Vi ser også at når de med bakgrunn i den tredje verden gifter seg, skjer det oftest med en fra opphavslandet, og at flere blant innvandrerne gifter seg i ung alder enn andre i Norge.
Beskrivelsen av utdanningen viser primært at innvandrere som kommer til Norge har svært variert utdanningsbakgrunn, noen grupper har høyere utdanning enn befolkningen ellers, mens andre har til dels mye lavere. Dette viser igjen at innvandrerne er en meget sammensatt gruppe, som best kan møtes om en tar tilstrekkelig hensyn til deres egne forutsetninger.
Halvparten uten arbeid
Arbeidsmarkedet er trolig den viktigste arenaen for integrasjon av innvandrere i det norske samfunnet, og mulighetene til å komme inn på arbeidsmarkedet er meget vanskelig for store innvandrergrupper. Dette viser seg ved lav yrkesdeltaking og høy arbeidsledighet.
De som er i arbeid samles i enkelte næringer hvor det ofte er dårlige lønns- og arbeidsforhold. Innvandrerne fra ikke-vestlige land er mer utsatt for konjunkturvariasjoner enn andre yrkesaktive. Likevel, selv i perioden med økende andel arbeidsløse ser vi samtidig en økning i antallet sysselsatte innvandrere. Selv om det egentlig ikke har vært ordinær arbeidsinnvandring til Norge på 30 år, er det likevel nesten 150 000 sysselsatte innvandrere i Norge. Flertallet av dem, nesten 90 000 sysselsatte, er fra ikke-vestlige land. All innvandring, ikke bare arbeidsinnvandring, gir et betydelig bidrag til sysselsettingen i Norge.
Siden det er så vanskelig for mange innvandrere å komme inn på arbeidsmarkedet, er deres inntekter mye lavere enn resten av befolkningens, og det er gjennomgående større husholdninger som skal forsørges på denne lavere inntekten. Selv om innvandrerbefolkningen ikke utgjør noen stor del av befolkningen (7,3 prosent i 2003), betyr den mye for mønsteret i fattigdommen i Norge.
Oslo har langt høyere andel av fattige enn andre byer og regioner, men når innvandrerbefolkningen holdes utenfor, er andelen fattige lavest her. Andelen fattige blant barn er også mye større i innvandrerbefolkningen. Årsaken til dette er primært problemene med tilknytningen til arbeidsmarkedet. Blant yrkestilknyttede er forskjellene mye mindre. Særlig lave inntekter har flyktninger. Til gjengjeld bidrar sosialhjelpen til å løfte dem opp på nivå med andre ikke-vestlige innvandrere, men det er fortsatt langt igjen til gjennomsnittet i Norge.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå
