Joda, Nazneen Khan-Østrem kaller seg kulturradikal. Under tvil, og med en del forbehold.
– Dette har jeg tenkt mye på, sier hun.
Tvilen har kommet i det siste.
– Frem til for et par år siden ville jeg utvilsomt ha vært en kulturradikaler. Jeg befant meg i et punk-rock-miljø ytterst på venstrefløyen. Det hele handlet om å bryte normer, forteller hun.
Men mye vann har sildret ned bekken siden den gang. Khan-Østrem har vært journalist i Aftenposten, en avis ikke akkurat kjent for kulturradikale holdninger, og hun har etablert seg som skattet foreleser på journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo.
Det var imidlertid terrorangrepene mot New York og Washington 11. september 2001 som utløste skepsisen overfor visse sider ved kulturradikalismen.
– Jeg har en muslimsk identitet, og ikke uventet ble jeg mye mer bevisst på det i tiden etter 11. september. Dette gjorde meg oppmerksom på at den vestlige kulturradikale tradisjonen har hatt et anti-religiøst, sterkt sekulært og sterkt individorientert preg. Det har jeg begynt å se på som problematisk. Dessuten har kulturradikalismen i Norge hatt en vestlig arrogant slagside. Det liker jeg heller ikke, sier hun.
Arrogant slagside
– Vestlig arroganse? Hvordan da?
– Den hvite vestlige mannen dominerer historieskrivingen og har monopol på fortolkningsrammene innen blant annet politikken og kulturlivet. Det oppdaget jeg for alvor da jeg studerte på London School of Economics. Selv en presumptivt venstreorientert skole hadde bare vestlige hvite professorer på studiet i internasjonal politikk. Fortsatt henger forståelsesformer fra kolonitiden igjen. Det har jeg vært veldig opptatt av. Edward Said påpeker også at en skribent, intellektuell eller forfatters bakgrunn påvirker rammene vedkommende skriver innenfor. Som en konsekvens av dette kan analyser av internasjonale forhold eller andre politiske forhold få en slagside. Det man hører stemmer ikke nødvendigvis overens med virkeligheten. En debatt om dette mangler i Norge.
– Og hva har dette med kulturradikalismen å gjøre?
– Vel, jeg har inntrykk av at islam-frykt er et fremtredende trekk ved norsk kulturradikalisme. Man vet alt for lite om islam, og man frykter religionen. Det har aldri slått norske kulturradikalere at det de har lært om islam kanskje kan ha elementer av vestlig propaganda. Dessuten blir islam brukt som forklaring på alle sosiale problemer. Det vitner om dyp ignoranse om islam, og ikke minst om hva religion er.
Frihetsrom
–Du kaller deg fremdeles kulturradikal. Hva slags kulturradikalisme er akseptabel da? Hvordan er din kulturradikalisme?
– En kulturradikalisme etter min smak må inneholde reell politisk og kulturell nytenking. Det innebærer å åpne meningshorisonten og ta høyde for andre måter enn den vestlige å anskue verden på. For meg som muslim og koloniprodukt handler dette dessuten om at jeg må frigjøre meg fra det mentale tenkesettet den vestlige historien har tvunget på meg og min kulturarv.
– Dersom det kulturradikale prosjektet i sin ytterste konsekvens handler om å gi slipp på alle verdier, da er jeg skeptisk. Kulturradikalismen må handle om å gi frihetsrom, men samtidig må man ha noen verdier. Jeg er ganske vennlig innstilt til kulturradikalismens individualistiske side – særlig når det dreier seg om å unngå kulturforklaringer – men når kulturradikalismen signaliserer den totale oppløsning av kollektive gruppedannelser og deres normative betydning for enkeltmennesker, blir det problematisk.
– Mitt inntrykk er at norske kulturradikalere setter likhetstegn mellom muslimske miljøer og undertrykkende miljøer, og overser at kollektivet kan være en viktig trygghetsfaktor. Det kan ha en viktig funksjon for mennesker som ikke føler seg akseptert av storsamfunnet. Kollektivet kan gi mening og identitet. Målet må være å gjøre kollektivet til en åpen plass der det er grobunn for frihet.
– Thomas Hylland Eriksen avgrenset kulturradikalismen slik: “Det kulturradikalismen kjemper mot er tendensen til å generalisere og gjøre sine verdier til allmenne normer. Det er den fundamentale forskjellen mellom kulturradikaleren og en mann som Dagfinn Høybråten.” Er du enig med ham?
– Her er jeg langt på vei enig med Hylland Eriksen. Det er ingen tvang i religion, står det i Koranen. Man kan godt tro selv at man “har funnet veien”, slik kristne liker å si, men det blir problematisk når man skal påtvinge andre det samme synet. Jeg tror det finnes en slags universell humanisme uavhengig av religion, etnisitet, nasjon og så videre. Det som er problematisk med den norske kulturradikalismen er at den nettopp krever av andre at de skal mene og bli som dem. De møter seg selv i døra.
– Og er omtrent like dobbeltmoralske som dem de kritiserer?
– Ja, mange som kaller seg kulturradikale er ekstremt dobbeltmoralske. Spesielt overfor innvandrere og muslimer. Der blir det så åpenbart. Toleransen og pluralismen strekker seg bare til den som er lik en selv.
– Har du noen eksempler?
– Dagbladet snakker med to tunger. De preker antirasisme og pluralisme og har en rask og nødvendig leder som tar avstand fra Carl I. Hagens prat, men samtidig har de spaltister, kommentatorer og journalistikk som ofte og dessverre peker i motsatt retning. De respekterer ikke egentlig annerledeshet, og alt snakket om den kulturradikale toleransen klinger hult.
– Også for en del på venstresiden virker det som om toleransens grense er nådd når det kommer til kulturer det er vriene å forstå. Kanskje er det derfor det blir så vanskelig å forholde seg til muslimske innvandrere? Enhver som vil kalle seg intellektuell må forstå kompleksiteten migrasjon bringer med seg, men flere profilerte mennesker som jeg ser på som kulturradikalere, for eksempel Lars Gule og Terje Tvedt, virker å ha mistet denne globale dimensjonen i sine prosjekter.
Venstresidens svik
– Jeg var nylig i Berlin på en stor konferanse for den tyske venstresiden, kalt Rosa Luxemburg-dagene. Et av de mest sentrale temaene var kampen mot et eventuelt forbud mot hiijab. For tyske radikalere var det en naturlig sammenheng mellom den økende islamofobien i Europa og den internasjonale kampen mot terrorisme. De var svært årvåkne på denne koblingen. Et slikt engasjement for muslimene har jeg ikke observert i Norge.
– Det er lett å være mot krigen i Irak, men tydeligvis langt mer problematisk å forsvare den muslimske innvandrermannen som daglig fordømmes som potensiell terrorist. Jeg skulle likt å ha sett tusenvis av norske venstreradikalere i demonstrasjonstog mot hijabforbud eller for bedre kår for flyktninger og asylsøkere. Der var Blitz enestående med 1. mai-parolen: “Ingen mennesker er uønsket.”
Skrekkeksempel i Dagbladet
– Kulturradikalismen har tradisjonelt handlet mye om religionskritikk. Særlig i en tid da kirkens og Guds makt over enkeltmenneskene var utilbørlig stor her i Norge. Finnes det ingen former for religionskritikk som fortsatt hører hjemme i et kulturradikalt prosjekt?
– Religionskritikk kan ta mange former og foregå på ulike arenaer. Veldig mye av den kulturradikale religionskritikken i dag kommer fra folk som ikke har det nødvendige faglige grunnlaget for det. Dagbladets anmeldelse av Ibn Warraqs bok «Hvorfor jeg ikke er muslim» representerer et skrekkeksempel, sier Khan-Østrem.
Hun mener det er forutsigbart å la Shabana Rehman, som lenge har formidlet sin religionsforakt, få anmelde den.
– Skal man komme med konstruktiv kritikk, må man ha et minimum av forkunnskaper, sier hun.
Dessuten er premissene som blir lagt for mye av den kulturradikale kritikken av islam de samme som ble brukt da man kritiserte kristendommens livsfornektende sider, ifølge Khan-Østrem.
– Men kristendom og islam er så forskjellige i tradisjon og forutsetninger at premissene ikke lar seg overføre. Vestlige muslimer og muslimske intellektuelle reformister kommer alt for sjeldent til orde. Mediene bruker heller dem som opprettholder og bekrefter bildet av islam som en nærmest fascistoid religion. Forsøk på å fremstille islam i et annet lys blir latterliggjort, ofte av nettopp mennesker som anser seg selv som kulturradikale, sier hun.
Grenser for toleranse?
– La oss bli litt konkrete, og stille religionsfriheten opp mot ytringsfriheten, en annen kulturradikal kjerneverdi. I Vårt Land tirsdag denne uken tok to muslimer til orde for å gjenopplive blasfemiparagrafen. I denne ukens Ny Tid gjør høgskolelektor Naushad Ali Qureshi det samme. Hva synes du om det?
– Jeg satt i ytringsfrihetkommisjonen, og mange hadde kanskje trodd at min minoritetsbakgrunn ville gjøre meg konservativ i dette spørsmålet. Slik er det imidlertid ikke. Jeg er en klippefast og prinsipiell tilhenger av å fjerne blasfemiparagrafen. Blasfemiske utsagn bør man bekjempe med ord, ikke med straffer. Men, når det er sagt: Det har blitt innvendt mot ytringsfrihetskommisjonen at den forholder seg til et fiktivt idealsamfunn hvor alle har muligheten til å ytre seg. Slik er det ikke i Norge i dag.
– Den dagen muslimer blir å regne med i det offentlige ordskiftet, og folk kan forsvare islam uten å bli vingeklippet i mediene, vil ønsket om å gjenopplive blasfemiparagrafen nok bli svakere. Inntil det skjer har jeg stor forståelse for reaksjonene på Hagens uttalelser tidligere i sommer. Jeg tror imidlertid muslimer ville tjene på å være ekstra liberale i dette spørsmålet, og vise toleranse og styrke.
– Hvor langt skal kulturradikalismen strekke seg i toleransens og pluralismens navn i forhold til religiøst begrunnede praksiser og stasformer som er alt annet enn liberale?
– For det første er det viktig å opprettholde et klart skille mellom islam som religion og de handlingene enkelte utøver i tråd med det de hevder er islam. Saudi-Arabia er et grotesk eksempel på hvor ille det kan gå når undertrykkelse begrunnes “religiøst”. Det er muslimers rolle å rette fokus mot denne formen for despotisme og fanatisme.
– Kulturradikalere bør støtte nettopp disse reformistiske kreftene. Man kan kanskje si at min kulturradikale kamp tar to former. På den ene siden handler det om å støtte reformistiske krefter innen islam. For det andre handler det om å avsløre mytene som ligger til grunn for den vestlige islamofobien, avslutter Khan-Østrem.
Publisert i Ny Tid 14. august 2004.
