- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
Rett etter ankomsten til Oslo var et av de første stedene vennene mine tok meg med til den fantastiske, landlige turen langs Akerselva. Det var på sensommeren, som det året var lang og het – de vakre grønnfargene glitret over alt og fremdeles ga solen varme, uten noe som helst forvarsel om hva alt dette grønne ville forvandle seg til gjennom den harde nordiske vinteren. En vinter som jeg senere skulle oppleve for første gang.
Akerselva er ei lita elv som renner ned gjennom Oslo. På høyde med Birkelunden har den noen praktfulle små fosser, hvor det samler seg rikelig med turister. Selvsagt er også turstien, som slynger seg fra sentrum av byen, helt opp til Nydalen, en yndet strekning for dem som vil ta beina fatt. Dette er bare én av de flerfoldige turstiene, spekket med naturopplevelser, som gjør livet lysere for oss Oslo-boere, ikke minst redaksjonen i Utrop, som har kontor i rett i nærheten.
Men det som fanget oppmerksomheten min ved mitt første besøk ved elva var flokkene av grønnhodete ender, som svømte fritt omkring i elvas nederste del. Naturligvis var det første som slo meg da jeg fikk se disse flotte dyra i rask rekkefølge å fange dem, ribbe dem og tilberede en saftig arroz con pato – “ris med and” – en utsøkt rett som nyter stor popularitet i de søramerikanske Andesfjellene. Min reaksjon var egentlig ikke så forunderlig med tanke på at ender mange steder i verden føs opp til de er gode og fete. Deretter tilbredes de delikat med mye koriander og andre urter, og fortæres med glede ved høytidelige anledninger; i bryllup for eksempel. Teknikkene for å fete opp endene er velprøvde med en nøye utvalgt meny av tomater, salat og mais, men, vel – det kan vi snakke om en annen dag.
I samme øyeblikk, mens jeg beundret de vakre endene, nevnte jeg planen min for min følgesvenn. Hun sperret opp øynene, ytterst overrasket, og fortalte med en meget alvorlig mine at nei, det var ikke mulig, hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke noe slikt, disse endene hadde ingen lov til å røre. Så jeg spurte om de hadde en eier, da kunne vi jo kanskje få kjøpe dem? Nei!, sa hun. Det var umulig å kjøpe dem, disse endene hadde ingen eier, det var frie ender. Så hvorfor kan vi ikke engang krumme en fjær på hodene deres, hvis det ikke er noen som eier dem?, spurte jeg. Disse endene er det ingen som kan røre, for de tilhører kongen, var svaret jeg fikk. Hva?! Driver kongen og feter opp ender? Hva skal han med dem? Kanskje han har en patéfabrikk?, la jeg spørrende til. Nei, svarte venninna mi, han har verken en patéfabrikk, eller før opp, eller selger ender. Disse endene er ville, de er ikke ment for oppdrett, det er simpelthen bare sånn at her i Norge er det ingen som har lov til å tukle med disse endene, og ingen får jakte på dem, fordi det er kongens ender!
I mange land er oppdrett av ender en avholdt aktivitet og jakta på dem er ikke mindre populær. Her i Norge kunne man ikke så mye som ta på et sådann fjærkre, for alle tilhørte kongen.
I ettertid har jeg prøvd å finne forklaringer på denne tradisjonen. Kona mi, som er mer intelligent, og mer praktisk selvfølgelig, forklarte meg at disse arktiske endene er det ingen som spiser: De er gamle og derfor er kjøttet seigt og dessuten veldig fett og uten smak på grunn av den bitende kulda som de stakkars dyra lever i.
Så i dag er tradisjonen blitt, at når venner fra andre land kommer til Norge på besøk og jeg tar dem med til de mest interessante stedene, glemmer jeg aldri Akerselvas bredder, der vi kikker på fosser og mye annet. Og når vi kommer til endene og noen ymter frampå om muligheten for å lage i stand en deilig arroz con pato, så forklarer jeg dem meget alvorlig det som engang ble fortalt til meg: at ingen kan legge sin hånd på kongens egne ender.
Allikevel har jeg siden den gang hatt en tvil i hjertet: Hvorfor tilhører endene kongen?
Kanskje du, min kjære leser, kunne hjelpe meg ut av tvilen? Hvor kommer skikken fra, som sier at det er kongens ender?
