Katia var 16 år da Sandinistenes revolusjon raste over vårt land. Revolusjonen vant og sandinistene kom til makten. Katia sammen med broren, Salvador Cardenal, reiste ut på landet og sang om håp og kjærlighet. Hun sang for revolusjonen og for det nye Nicaragua.
Jeg prøver å danne meg et bilde av denne kvinnen, som var revolusjonensstjerne, som turnerte landet rundt og spilte på skoler og arbeidsbrigader, for ungdommer som var fulle av håp og drømmer om sitt nye land. Hun og broren turnerte også verden rundt som representanter for det nye Nicaragua. De kalte seg Guardabarranco (Turkisbrynet, vår nasjonalfugl). De var to stemmer og en gitar, som harmoniserte originale låter fra vårt hjemland. Med hennes nydelig stemme husker jeg å ha sovnet, å ha grått og ha følt mye hat for de som ødelagte landet mitt.
Ansikt mot ansikt
Mens tankene virvler rundt i hodet mitt, dukker hun opp. Jeg forventer å treffe en person med et skarpt og tydelig trekk av borgerstand, med pompøse vaner, som skryter over sin store suksess både i hjemlandet og utlandet, noe som er bemerkelsesverdig i vårt slag.
Vårt slag som enten har vært knyttet til Somozas tid eller sandinistenes periode. Men i stedet treffer jeg den Katia jeg husker: sjenert, ydmyk, beskjeden. Nicaraguanske Katia er dristig og modig, hun er sterk og utholdende, hun er energisk og rettferdig. Hun er faktisk et helt vanlig menneske. Hun har stort engsjement i problematikken i det aktuelle Nicaragua.
I Nicaragua lever mange barn i fattigdom og under dårlige sosiale forhold . Landet har hatt politisk og økonomisk ustabilitet gjennom tiår med statskupp, væpnet revolusjon og borgerkrig. Nicaragua er også utsatt for jordskjelv, vulkanutbrudd og orkaner. Dette mener Cardenal har bidratt til at landet har ikke klart å komme seg videre i sin naturlige utvikling.
– Tross alt har vi gode og mange ressurser. Desverre har makten i mitt land blitt misbrukt av enkelte personer og de har utnyttet sine politiske avgjørelser og dette har reflektert veldig negativt i samfunnet. Korrupsjonen er stor og dette hindrer oss i å bevege oss videre i en mer positiv retning. Å være politiker i Nicaragua er som å vinne i lotteri, og det kan være den raskeste måten å tjene penger på, mener Katia.
Selv om Katias sanger har et visst politisk innhold, mener hun at musikken har reddet henne fra å blande seg direkte i politikken. Siden 1997 har Katia bodd i Norge. Hun sier hun ikke hadde så store planer når hun kom, men så ble hun introdusert for Prøysens sanger. Hun fikk stor oppmerksomhet og gjorde at nordmenn hevet øyenbrynene i 1999.
– Jeg visste ikke så mye om Norge og jeg hadde bosatt meg i Oslo. For meg var det å oversette Prøysen den beste måten å bli kjent med nordmenn og deres idiosynkrasi. Jeg indentifiserte meg med ham, fordi han sang om samme emner som meg, om respekt, om rettferdighet, håp, likestilling og kjærlighet. Dette var en beriket erfaring for meg. Jeg kunne sette med mine egne ord og på mitt eget språk det jeg motok og sanset av Prøysen, forteller Katia. Katia Cardenal har alltid vært opptatt av å være åpen, og har ikke lagt skjul på at det i hennes liv har vært dramatikk og sorg inne mellom suksessene.
Hun forteller om de fire årene hun var borte fra Norge og bodde i Nicaragua sammen med familien. Hun legger fram følelser. Hun beskriver en kritisk periode i livet sitt. Katia forteller om brudd på ekteskapet, skilmisse og om bli alene.
I dag er Katia Cardenal tilbake i Norge og er aktuell med et nytt album – denne gangen med versjoner av elleve låter, komponert og forfattet av en rekke latinamerikanske komponister og poeter. Den heter Hojarasca. På den har hun gitt ut mye eget materiale. Med Hojarasca gir hun oss en musikalsk reise langt inn i Nicaragua og det latinamerikanske kontinent.
– Jeg vil røre folk. Jeg vil at de skal være i stand til å reflektere over følelser, kjærlighet og ikke minst livet. Jeg synes at en sang, noen ganger kan forandre livet til et menneske, sier hun med et smil. Nedfallsløv (hojarasca)- markerer starten på en ny æra for Katias liv. Denne sangen beskriver også slutten på en kjærlighetshistorie.
– Jeg gir navnet nedfallsløv fordi jeg føler at siste epoken i mitt liv har vært som høsten. Der bladene faller fra trærne og blir fullstendig nakne og det som blir igjen er håp, forteller hun. Hun mener å være fornøyd med mulighetene og avgjørelsene hun har tatt i livet. Hun beskriver seg som en lykkelig person, som forelsker seg i søthet, mykhet, enkelhet, ærlighet, i tålmodighet og ikke minst i et smil.
Jeg sanser og oppfatter henne som nyforelsket i livet og i sin nye kjærlighet, men om dette snakker hun ikke veldig mye om. På spørsmål om hun har kommet tilbake til Norge for å bli, svarer hun at hun liker ikke å legge planer i lang tid fremover, men at hun har lyst til å bli.
Dette forlater jeg til skjebnen, det får tiden vise oss. Vi i vårt slag bærer en ubeskrivelig lengsel om vårt vakre land, og vi vil alltid ha lyst til å vende tilbake til våre røtter og tradisjoner, mener jeg.
