Klikk, klakk. Dristige hæler smeller i Passeig de Bonanova, en aveny i Barcelonas beste bydel. Hakk i hæl subber de søramerikanske pikene; her og der lange, sorte fletter langs ryggene. Lyseblå, stivede stuepikeuniformer og trillebager i de mørke, stutte hendene. Her i Sarrià arbeider folk fra Ecuador, Peru og Bolivia som hushjelper, barnepiker og gartnere.
– For alt i livet ville jeg bodd i Peru. Jeg savner livet mitt der. Her handler alt om jobben. Jeg savner familien og de tette familiebåndene, sier Arecela fra Truillo nord i Peru. Hun har tretten år bak seg i Barcelona.
Illegal innvandring
Arecela vil verken ha etternavnet sitt eller bilde av seg noen steder. Hun er en av mange tusen søramerikanske hushjelper bosatt i Spania. Så mange som 514 000 søramerikanere er lovlig bosatt i Spania. Ifølge US Census Bureau og Infoamericas emigrerte så mange som sju millioner mennesker fra Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Mexico, Cuba og El Salvador i løpet av 1990-tallet. I tillegg oppholder søramerikanere seg illegalt i utvandringslandene. Spanske myndigheter anslår at det i dag finnes mellom 500 000 og 800 000 innvandrere uten oppholdstillatelse i Spania.
– Jeg var også illegal de første årene, sier Arecela. – Jeg kom hit på turistvisum og ble igjen. Jeg var riktignok heldig og ble ikke som så mange utnyttet lønnsmessig. Nå er jeg her helt legal, sier Arecela.
Som Arecela kommer mange fra Sør-Amerika med turistvisum, men det er også mulig å få kjøpt arbeidskontrakter som gir adgang til en midlertidig oppholdstillatelse.
Kilder Utrop har vært i kontakt med opplyser at en kontrakt kan koste mellom 2 og 4 000 euro, p.t. 16 600 – 33 200 kroner. Mange inngår også proformaekteskap for å få adgang til det spanske arbeidsmarkedet.
Eksport av samisk kultur
Sjubarnsmora Susanne Hætta er to striper og et stort smil. Hun åpner døra til leiligheten i Herslebs gate, i Oslo sentrum. Den er lys og romslig. Potteplanter, lampetter, en hvilken som helst stue. Men familiebildene avslører herkomsten. Karasjok- og Kautokeino koftene går blått i blått igjen på de avbildede.
– Jeg kom til Oslo i 1979. Den første tiden var fæl, jeg bodde dårlig og savnet Kautokeino og slektskapet mitt der, forteller Hætta. – Her er det sosiale annerledes, man må jo ringe to uker i forveien når man skal på besøk. Og når man lager mat her, lager man bare så det akkurat holder, mens jeg vil alltid lage ekstra – i tilfelle noen skulle komme. – Men jeg har importert den samiske kulturen hit ned, smiler Hætta.
I Oslo har Susanne Hætta jobbet i den samiske barnehagen. Hun lager kofter og skaller. Hun lager duodji som hun selger på Norsk folkemuseum på Bygdøy. Samekniven er i bruk hver dag.
– Dette er et arbeidsredskap og den bruker jeg til alt, også her, sier hun og viser frem kniven. – For eksempel har jeg brukt den til å kappe selje til behandling av skinn. En sommerkveld dro jeg ned til Akerselva for å se etter selje til skinn. Jeg fant et tre jeg antok var av dette slaget. Men ettersom jeg ikke var sikker, gikk jeg en forbipasserende mann i møte – med kniven i hånda – for å spørre ham til råds. Men han løp av gårde, han trodde nok jeg var en galning, ler Susanne Hætta.
Hætta viser frem syskrin og dukker med kofter på:
– Dette er en moderne jente, sier Hætta og holder frem en dukke med samekofte på. – Hun har ikke lue på.
Det har ikke vært ført folketellinger langs etniske skillelinjer i Norge siden 1975. Ifølge Sametingets pressekontakt Pål Hivand antas det å være 800 000 samer i Norden. Hvor mange som bor i Oslo finnes det ingen oppføringer på, men et søk på Google antyder 16 – 17 000 mennesker av samisk herkomst bosatt i hovedstaden.
Om Hætta savner folket sitt?
– Vi samer er så slektsbundet. Når jeg ser noen samiske på gaten her så ville jeg bare beskytte dem, smiler Susanne Hætta.
Krigsdans i storbyen
Un, dos, tres, salta! En, to, tre hopp! Det er søndag formiddag. Fiesta! Fridag. De bolivianske valsene ljomer over gårdsplassen på kulturhuset i bydelen Sants, Barcelona.
De bolivianske jentene danser samstemte. De lavtsittende jeansene sitter stramt på trinne kropper. De smiler blygt: øynene blir til smale sorte striper i ansiktene. De øver inn trinnene til dansen Tobas – trinnene skal sitte perfekt i det store karnevalet i Sants. Tobas er også et eget språk som snakkes av cirka 20 000 mennesker i Amazonas-regionen i Bolivia, Argentina og Paraguay.
– Vi er en dansetrupp som kaller oss Qori Inkas. Det betyr gullkongene. Vi deltar hver år i karnevalet, forteller truppdirektør Sandra Velez fra Cochabamba, vel 382 kilometer fra La Paz i Bolivia.
Hun er 31 år og har bodd åtte år i Barcelona og koordinerer kostymer, trening og fremvising for hele dansetruppen som også inkluderer menn.
– Da vi deltok med våre tradisjonelle kostymer, trodde spanjolene at de hallusinerte, smiler Velez. – Dansen er opprinnelig en krigsdans som har blitt danset i mange år og draktene vi bruker speiler dette. De blir laget i Amazonas og da brukes det skinn og fjær og andre naturmaterialer. Men her er det vanskelig å få til, så her i Europa bruker vi imitasjoner.
Med store fjær, dødssymboler, dyremasker og kortkorte skjørt har Qori Inkas har gjort seg bemerket også i andre europeiske storbyer:
– Vi holder kontakt med bolivianere i flere land, Nederland, Tyskland og Belgia. Vi møtes i Berlin hvor det hvert år er et enormt kulturkarneval. Og vi danser gjennom gatene.
Befriende by
I Sarrià i Barcelona starter arbeidsdagen klokken åtte. Arbeidsgiverens barn skal opp og av gårde på skolen. Det er Arecelas ansvar å følge barna. Når barna er på skolen, skal huset gjøres rent, det skal handles inn og det skal lages mat til dagens hovedmåltid, dinar på katalansk, eller almuerzo på spansk, som alltid består av tre retter.
Det skal også gjøres forberedelser til kveldsmåltidet, som også består av tre retter. Fra klokken tre til fire har Arecela pause. Deretter skal barna hentes fra skolen og passes på frem til foreldrene kommer hjem. Først klokken åtte om kvelden er arbeidsdagen slutt.
– Her i Europa er livet veldig stressende, synes Arecela. Men for Arecela er det å arbeide i Europa en måte å sørge for sine på.
– Jeg sender penger hjem til alle mine elskede i Peru. Jeg har gitt mamma min og søstrene mine et godt liv i Spania, med muligheter for å tjene en lønn som rekker gjennom hele måneden, forteller Arecela. – I Peru rekker en daglønn kun til mat for en dag, her varer daglønnen en uke.
Arecela vil ikke fortelle hva hun tjener. Men flere andre søramerikanske kvinner bosatt i Barcelona opplyser at lønnen for denne type arbeid er på cirka 800 euro per måned. I dagens valutakurs tilsvarer det 6 640 kroner. Lave lønninger til tross: Arecela har nylig kjøpt sin egen leilighet.Storbyen betyr også mangfold; her er alltid plass til en til.
– Det er nesten så man drukner i mangfoldet, sier Risten Ravna Heatta over en kaffe i Sofienberggata på grensen til Grünerløkka på Oslos østkant. Risten Ravna samler trådene i det samiske samfunnet gjennom å lede flere samiske organisasjoner: Oslo sameforening som arrangerer språk- og kulturkurs og andre aktiviteter, og nettverk for lesbiske og homofile samer i Norge.
– Jeg har vært engasjert fra jeg var jentunge. Og siden har jeg jo ikke blitt større, hahaha, flirer Risten Ravna Heatta, over brillekanten.
Heatta kom som 32-åring til Oslo i 1995. Hun ville hente kunnskap og finne et fagmiljø. I dag arbeider hun i Utekontakten i Oslo.
– Gjennom nettverket for homofile og lesbiske samer ønsker jeg å synliggjøre hvem vi er.
Hætta myser blidt over brilleglassene. Det er lettere å være annerledes i en by.
– For mange år siden traff jeg en samisk kvinne på en homoklubb i Oslo. Jeg ville hilse på henne, men hun så bort og lot som om hun ikke så hvem jeg var. Men i en by er det ingen som hever et øyenbryn.
Nettverket teller rundt 200 personer og kjønnsfordelingen er henholdsvis 40/60 prosent kvinner og menn i alderen 14 til 70 år.
Om det har vært en tung bør?
– Som same er du oppdratt som minoritet hvor du må forholde deg til majoritetssamfunnet. Det er en ballast.
– Min historie er en solskinnshistorie. Jeg fortalte familien min tidlig hvordan det sto til. Utad fortalte familien at jeg heller ville gjøre karriere fremfor gifte meg. Men ungkarene så på det som en utfordring, flirer Heatta. – Men mange har ikke vært like heldige som jeg.
Bidrag til smeltedigelen
I Barcelona nærmer det seg karnevalstid. Sandra Velez har hendene fulle:
– Hvordan er de trinnene igjen? Velez blir stadig avbrutt av truppmedlemmene som øver på gårdsplassen..
Velez forklarer fort rekkefølgen.
– Dette lærte jeg som lita jente i Cochabamba, smiler hun. I Oslo konstaterer Risten Heatta fornøyd at organisasjonsvirksomheten har vært fruktbar.
– Vi har fått klarsignal om at vi samer kan få vårt eget kulturhus i Oslo. Det er på tide.
Et annet sted i Oslo svinger Susanne Hætta gryter og fat.
– De unge synes det er så vanskelig å forberede for eksempel bidos til mange. Det lærer jeg fra meg. Til og med Fedon Lindberg har vært hjemme hos meg og spist samisk mat. Han mener samisk mat er sunn. Og god. Susanne Hætta har nok rett.
Ingen tvil om at nomadene bidrar med sitt til de store smeltediglene.
– Livet i Europa er ikke dårlig, men det hardt, mener hushjelpen Arecela.
