- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
Matpakker og den spesielle skikken med hvordan matpakker tilberedes, var en av de store overraskelsene jeg fikk da jeg kom til Norge. I Amerika har folk den “svenske” skikken at lunsjmaten de inntar på jobb skal være innholdsrik – noe skikkelig å bite i.
Nåvel, noen sier at dette er en viktig årsak til lykken der, til tross for fattigdommen. Sannheten er at på våre trakter er dagens første pause eller pause lunsj lenger enn her, og den brukes til å innta en ordentlig “første middag” – ikke bare en matpakke. Egentlig har folk der to varme måltider om dagen, det første i tolv-ett tida. På arbeidsplasser er det avsatt en times pause til å fortære det første varme måltidet. Den andre middagen, la cena, kommer hjemme i 19-tiden på kvelden.
Men i de fleste tilfellene, når man skal ha lunsj på skole eller jobb, er skikken i amerikanske byer – jeg sier byer – å tilberede et par digre sandwicher, eller som vi kaller dem: sanguches, butifarras, eller som det heter i Spania: bocados.
Ordet sanguche betyr brød skåret over på langs, eller to skiver brød med en eller annen type mat i midten. Nå til dags brukes ordet også som synonym for to like deler som har noe i mellom seg. Slik har det seg at våre lunsjer består av store franskbrød eller baguetter og rikelig med pålegg. Vi har sandwicher med egg, med skinke, med ost eller kjøtt, men alltid er de svære og solide. Vanligvis lages de uten nevneverdig med grønnsaker, kanskje noen få løkringer, tomat, eller salat, men bare som pynt til den egentlige maten.
Dette er altså den virkeligheten jeg hadde i hodet da jeg kom til Oslo og fant ut at lunsjen her helst skal tilberedes av én enkelt brødskive – det var virkelig et kultursjokk. For, la meg si det, at å lage en brødskive er ikke vanskelig – det innebærer jo bare en skive med brød – problemene oppsto når jeg skulle forsøke å lage en brødskive med skikkelig substans og konsistens, det var kunsten.
Hvordan skulle jeg klare å plassere noe godt å tygge på oppå én tynn skive brød? Og hvordan skulle jeg spise den? Det er en kunst som fremdeles volder meg vanskeligheter. Hvordan griper du an brødskiva? Setter du fingrene i pålegget, blir det slett ikke det samme som å ta tak rundt en saftig sandwich. For å spise ei brødskive må du holde den på en slik måte at du kan sette tennene i den, uten å slumse pailabbene ned i pålegget. Og har du lagt på for mye grønnsaker og fått ei tjukk brødskive, har du straks enda alvorligere problemer.
Etter en stund forsto jeg at den eneste behagelige og lette måten å få i seg slike brødskiver, var å spise dem ved bordet med kniv og gaffel. Egentlig bruker jeg bare gaffel. Men konsekvensen var at brødskiver langt fra ble den lunsjen jeg kunne legge i meg hvor som helst.
På den annen side var jeg nødt til å legge fra meg tanken på stekte egg og enorme kjøttstykker; her til lands er det kokte egg i tynne skiver som gjelder. Og oppå der kommer en skive tomat eller paprika, og deretter den store overraskelsen: agurk overalt. Jeg som ikke likte agurk, måtte fint lære meg å spise det her. Den er det uunnværlige element på enhver god brødskive.
Mine første matpauser med brødskiver var kun med skinke eller ost, jeg kunne ikke venne meg til å legge så mye grønnsaker på toppen. I det siste har jeg lært at det faktisk ikke er nødvendig å spise brødskiver i pausen. Jeg har nå erfart at det går an å ta en deilig lunsjkake eller fiskekake på knekkebrød, eller også lager jeg meg en god salat med oliven, mais og ananas. Dessuten vet jeg nå at matvanene her i Oslo er i ferd med å bli riktig så varierte!
