– Det blir viktig å reise debatten både om tvangstiltak overfor innvandrere og minoriteter med ikke-europeisk bakgrunn, og om overfokusering av lingvistisk norskkompetanse som universalmiddel i “integrering”, hevder Næss.
– Lingvistiske kunnskaper i det norske språket er et middel, og ikke et mål i seg selv. Økning i ferdigheter i norsk som middel må vurderes i forhold til den målsettingen man vil oppnå. “Norsk” løser ikke ethvert problem, legger han til.
– Voksne imamer ankommet Norge vil uansett neppe oppnå et nivå i norsk der deres norskkunnskaper kan skape kontakt og åpninger i forhold til unge representanter for minoritetene. Åpningen må ligge på helt andre plan i møtet mellom imamer og ungdom, mener han. Næss mener Islamsk Råd signaliserer sin tro på tvang for å signalisere sin villighet til å akseptere norske verdier. Tvungen læring kan fungere som en slags symbolytelse. Det kan brukes som et slags forsoningsmiddel, for eksempel etter saken med drapet på Theo van Gogh. Både den som påbyr læring og den som underordner seg – særlig dersom det skjer frivillig – signaliserer en tro på tvang og på godtakelse av tvang.
– Arbeiderpartiet og Islamsk Råd later til å dele en slik tro i denne saken. Det er mulig at dette er en av de måtene nordmenn og innvandrere kan møtes på – i troen på tvungen norskopplæring hvor innvandrere signaliserer sin villighet til å “bli norske” og nordmenn signaliserer sin vilje til å holde fast på “norske verdier”, sier han.
