UEFA ser seg igjen nødt til å ta tak med den sterke innsatsen innenfor antivold-
og antirasisme, sett i lys av de siste beklagelige episodene på Europas fotballarenaer. Sist på Estadio Santiago Bernabeu, hvor en stor del av publikums oppførsel skjemmet en flott fotballseier for Spania over England. Apelydene i den spanske hovedstaden har sjokkert en hel fotballverden, til tross for at de har vært tilstede lenge. For lenge.
Fotballvolden har en lang og broket historie. I Skottland har sekterisme og religiøs tilknytning vært avgjørende når arvefiendene Celtic og Rangers møtes. Celtic ble grunnlagt av katolske irske arbeidere i Glasgows verftsindustri, mens Rangers alltid har hatt en sterk politisk tilknytning til det anglo-protestantiske etablissementet.
Hatet mellom lagene er enormt og voldsepisodene kan føres helt tilbake til 30-årene. Sent på 80-tallet, når protestanten Mo Johnston gikk fra Rangers til Celtic, svarte flere tusener av Celtic-fans med å svi av sesong-kortene. Og for et par år siden ble Celtic-spilleren og katolikken Neil Lennon regelrett drapstruet ut av Nord-Irlands landslag.
Sør for grensen, i England, har lokal tilhørighet vært en viktigere faktor. Navn som Annie Road Gang, Red Army (må ikke forveksles med nåtidens glade gutter fra Manchester) og Chelsea Headhunters er mer enn nok til å sette pulsen i gang hos enhver fotballsupporter.
Full blomst
Fotballvolden på engelske baner ekspanderte sterkt på 1950-og 60-tallet, før den slo ut i full blomst på 70-tallet og nådde sitt negative klimaks med Heysel-tragedien i 1985. Kampen som skulle vært en fotballfest mellom storklubbene Juventus og Liverpool endte i stedet med 39 tapte liv. Etter episoden ble engelske lag utestengt i en femårsperiode (for Liverpool gjaldt karantenen i 10 år) og et skamfullt fotball-England lovet å ta affære med bråkmakeriet, samt bedre sikkerheten.
De fleste fotballekspertene vil si seg enig i at dannelsen av dagens Premier League kom som følge av hendelsene i Heysel og Hillsborough (sistnevnte av mer sikkerhetsmessig enn voldsrelatert karakter, men likevel verre i antall skadede) og det parlamentsutnevnte utvalget for bedring av stadionsikkerhet som jobbet sammen med FA for å få bukt med problemet.
England har ofte blitt betegnet som et foregangsland, der fotballforbundet satser sterkt på antiriasistisk arbeid, familiene er tilbake på arenaene og det som er igjen av fotballvold hører de lavere kategoriene til. Likevel viser episoder fra VM 98, Euro 2000 og sist i EM i Portugal at arbeidet må intensiveres et hakk oppover. For selv om familiene er tilbake på Premier League-arenaene, er problemet fortsatt gjeldende utenfor banen.
Hooliganismen eksportert
Spillets popularitet har også medført eksport av hooliganismen utenfor Storbritannias grenser. I Italia organiserte ulike ”ultras” seg for sine respektive lag, en prosess som begynte på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet.
Et særpreg for de italienske hooligans er den sterke politiseringen, noe som gir en ekstra skremmende dimensjon. Lag som Milan og Bologna har sterke venstresympatier, mens Lazio ofte har vært i søkelyset på grunn av den sterke høyreradikalismen blant fansen. En av de mest kritikkverdige episodene fant sted i januar 2000, etter drapet på den ettersøkte serbiske krigsforbryteren Arkan, hvor en hel kurve av Lazios ”Irriducibili” (de udelelige) på Olympiastadion laget en ”tifo” (tribunebanner) til støtte for ham.
I Spania er forholdene lignende, men ultrasgruppene er mer oppdelte i fraksjoner. Ultras´ene i Spania er også sterk politiserte og kjennetegnes av sterk regionalisme, noe som kanskje kommer ”naturlig” etter nesten 40 års sterk sentralstyre under Francos diktatur.
Hatet mellom hovedstaden Madrid og Barcelona gjør seg gjeldende mellom Barcelonas Boixos Nois (gale gutter) og erkefiendene Orgullo Vikingo og Ultras Sur. Sistnevnte er beryktet for sine nynazistiske sympatier og bruk av solkors og sørstatsflagg på tribunene etter at klubbledelsen forbød dem å ha hakekors. Også lokal rivalitet spiller en stor rolle, og flere lokalderbyer, slik som Betis-Sevilla. Kampen har i flere år erklært for å være ”av høy risiko”, og noen av de verste episodene har funnet sted mellom Betis` Supporters Sur og Sevillas Biris Norte.
Siste ukes apelyder og rasistiske slagord på Santiago Bernabeu, samt landslagssjefs
Luis Aragones` ”negerspøk” på Arsenals Thierry Henry viser at spanjolene fremdeles har en jobb å gjøre.
Hooliganismen finnes også i forholdsvis stor grad i andre europeiske land, slik som Nederland, Frankrike og Hellas. Også her i Norden har man dessverre ”kommet med i trenden”, spesielt i Sverige hvor AIKs beryktede ”Black Army” i løpet av de siste 10-15 årene har gjort mye ugang på svenske fotballtribuner. Gruppen er kjent for sin voldsbruk og sterke innslag av
skinheads.
Øst-Europa rammes
UEFA har uttrykt størst bekymring for de siste årenes eksplosive utvikling i Øst-Europa, og har denne delen av kontinentet som et sterkt satsningsområde. Her må hooliganveksten sees i sammenheng med vanskelige økonomiske og samfunnmessige kår, noe som igjen gjenspeiler samfunnets påvirkning på fotballen. Også verdens ledende fotballautoritet, FIFA, ser med bekymring på den siste rasismeinspirerte bølgen av vold og trakassering av spillere med mørk hudfarge. I en pressemelding utgitt 18. november vil organisasjonen gjøre en grundig undersøkelse av episodene under landskampen mellom Spania og England. Samtidig oppfordrer FIFA-president Sepp Blatter vanlige fotballfans om å ta komplett avstand fra vold og tribunerasismen. I kommunikéen heter det videre:
”I vår idrett er det ikke plass i det hele tatt for rasisme eller diskriminering. Tvert imot er fotballen en brobygger som skaper toleranse. Vår verden har mer enn nok av konflikter som har røtter i rasisme og diskriminering og fotballen har en sterk positiv innflytelse som kan muliggjøre å bli kvitt dette skamplettet.”
Mistenksomt miljø
Hvem er så guttene som synes det er så gøyalt å knuse kneskåler, drikke seg kanonfulle og gjøre fredelige bygater om til halvveis krigssoner?
I fotballens hjemland har BBC laget flere dokumentarer om hooliganismen, og i forbindelse med fotball-VM for to siden lagde britene en dokumentarserie. Ett av programmene tok for seg et tidligere medlem av en hooliganbande. ”Jed” er Stoke-fan på sin hals, men var ikke innblandet i hooligan-miljøet før langt oppi voksen alder. Han beskriver miljøet som tett og mistenksomt overfor folk som det ikke stoles på.
– Skal du bli med i en bande så kan du ikke bare komme inn, vise CVn og si at du vil være med. Mange av guttene innenfor gruppen mislikte meg når jeg først kom inn, men etter hvert som jeg ble kjent med flere så ble jeg også godtatt”.
Gruppen som ”Jed” ble medlem i var kjent som ”the Naughty Forty.” Han husker disse årene med sterk vemod, men også med stolthet over gruppe-følelsen.
– Lojaliteten er enorm. Jeg ble kjent med en i gruppen som prøvde å få flere av de yngre medlemmene ut av dop og inn i jobbmarkedet. Han lot flere av guttene til og med bo hos seg helt til de tok seg sammen. Eldre medlemmer tar på seg nesten et farsansvar over ungguttene, i kampsituasjoner som utenfor banen.
Søkte vold
”Jed” har nå sluttet som medlem. Han innrømmer å ha søkt vold.
– Følelsen av å være i en voldssituasjon ble som rene adrenalinrushet. På et tidspunkt ble jeg rett og slett for involvert og ruset etter at volden tok for mye plass i livet mitt.
Han sammenligner rusen etter en slåsskamp som dop er for narkomane, og sender et varselslys om at pøbelvolden kan være på vei tilbake til britiske baner, om enn ikke i så stor utstrekning som før, tross innenriksministeriets forsikringer om at det igjen er trygt å gå på fotballkamp.
– I de siste 10 årene har mange av guttene vært på kjøret, men har gått lei av heroin og nå trenger de en ny rus, som de får av slåssingen.
