- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
Maten og måtene den tilberedes på er en av inngangene til å bli kjent med et folk og dets særtrekk. Jeg husker som det var i går en av de første rettene jeg smakte her i Oslo – det var naturligvis fisk. Det var gitt, ikke minst fordi jeg har tilbrakt en del av livet ved Stillehavets bredder, i en kultur der fisk finnes i overflod i alle tenkelige varianter og er en fast del av det daglige kostholdet. Det er derfor ikke til å undres over at en av de største søramerikanske sivilisasjonene oppsto her: Mochica-Chimu-sivilisasjonen. En av de hyggeligste tingene vi har arvet derfra er nettopp den berømte fiskeretten ceviche. Men faktum er at hvis disse folkene ikke hadde hatt dette rike forrådet av grunnleggende næringsmidler, hadde de aldri nådd det høye kulturelle nivået som de faktisk gjorde. Vel, tilbake til saken. Sannheten er at fiskerikdommen i de nordiske farvannene er enorm. Jeg kommer aldri til å glemme de kjære vennene som ga meg muligheten til å prøve, for første gang, laksens herligheter, som er en sjelden og kostbar rett på andre breddegrader, mens den her så og si er hverdagskost. Og jeg var selvsagt fornøyd da jeg oppdaget ørretten, velkjent også i Andesfjellene i Sør-Amerika. En av mine beste venninner inviterte oss til 17-maifeiring og der fikk vi ta del i et deilig koldtbord med ovnsbakt laks og ørrett som spesialiteter.
Skikken med graving av ørrett og laks er også en delikatesse som vi rett som det er har gleden av å møte og smake ved de viden kjente norske koldtbordene. Slik jeg en gang nøt det med gode venner: Med blikket mot solnedgangen og med et fat dekket med gravlaks og en diger porsjon kokte poteter, det hele krydret med en hyggelig samtale og tilstrekkelig akevitt, for tilfredsstillende fordøying av fisken, så klart. Og vi kan heller ikke klage på det store utvalget av torskefisker, som vi bruker i tilberedelsen av den beste nordiske ceviche. Den mest velegnete er koljefilet. Mens makrellen i Sør-Amerika er ansett for å være en fisk av beskjeden verdi, ser nordmenn på den som en delikatesse. Og jeg slutter aldri å forundre meg over de mange oppskriftene med reke, i gelé, kokte, eller i en smakfull omelett, eller rekesmørbrød, som jeg selv lager. Denne spalten strekker ikke til for å utbrodere de rike mattradisjonene i Nord-Norge eller Vestlandet, fjellkost, pinnekjøtt, ei heller berømte illeluktende fiskeretter. Det jeg vil ta opp her, er den tida da jeg først kom til Oslo og dattera mi hadde en stor overraskelse som ventet på meg. Hun hadde funnet en helt fantastisk god rett som hun ville at jeg skulle prøve. Dermed bar det av sted til en resturant like ved kinoen Eldorado, som jeg har kommet tilbake til utallige ganger senere. Pappa, sa hun, nå skal du få smake den beste, mest delikate og billigste maten i Oslo. Og med det samme fikk jeg i hånda to tynne brødlefser og i midten en blanding av grønnsaker, mais, løk – og noe som lignet på kjøtt. Pappa, gjentok dattera mi, dette er den beste maten du kan få i Oslo: Kebab. Men barnet mitt, svarte jeg, hva er dette? Hvordan spiser jeg dette? Saken var at jeg aldri hadde fortært noe som lå nedi en papirpose. Det går fint, sa hun, bare gjør sånn! Men realiteten er at helt til denne dag er dette en av de tingene jeg ikke klarer å gjøre riktig – å spise en kebab som serveres i papirpose. Altså har jeg fortsatt slik jeg gjorde det den første gangen. Jeg tar rett og slett hele innholdet og heller det ut på en tallerken, og med kniv og gaffel i hånd er jeg parat til å ta for meg av den herlige kebaben.
Selvsagt ligger hemmeligheten bak en hver god kebab i sausen. Og sausen på min første kebab var utsøkt. En bør alltid være oppmerksom på sausens kvalitet; det er det som gir kebaben dens unike personlighet. Alle i Oslo spiser kebab, og størsteparten av gatekjøkkenene, fastfoodrestauratene, hengir seg til kebabproduksjon. Den mest populære maten for folk flest er uten tvil kebab. En av de beste kebabene jeg har smakt til nå, var en kurdisk kebab, tilberedt med det autentiske lammekjøttet som heter sjisk. Den kebaben er faktisk så god at jeg spiser den direkte fra papirposen. I tillegg til å være svært populær, er kebaben den billigste. Bare spør de tusenvis av unge som går ut for å danse i helgene, og klokka tre-fire om morgenen med liv og lyst inntar sine uimotståelige kebaber. Neste gang skal vi snakke om pizza Grandiosa.
