- Ferieordningen som frynsegode - 04.04.2006
- Typisk Oslo-mat - 03.04.2006
- Brødskivene - 03.04.2006
Noe av det som overrasker alle nyankomne til Norge, åpenbart nok, er ferieordningen som arbeiderne her har klart å oppnå. Selvsagt finnes det ferier i andre deler av verden også, men de er et sjeldent gode, ikke minst fordi de som har rett til ferie ofte må bruke dem til å jobbe et annet sted. I alle tilfeller har de ikke tilstrekkelige økonomiske midler til å reise og ta livet med ro, slik en gjør på en ekte ferie. Vel, her kan ingen klage på feriene, til for kort tid siden hadde vi fire uker, pluss den berømte Gro-dagen, innført av Gro Harlem Brundtland. I dag har vi fem uker, og er du over seksti har du rett på seks uker ferie.
Ved siden av den lange ferien har vi noen fridager i forbindelse med vinterferie, høstferie, påske og jul. Disse er korte – tre, fire dager – men de kan forlenges til sju eller ti dager, særlig i jula og i påsken. Som dere forstår er dette et meget religiøst land, her vernes de viktigste kristne høytidene med den glød, det vil si det antall feriedager, som de fortjener. Sannheten er at norske arbeidsfolk har blitt sanne eksperter i å finne måter å kombinere en fridag her og en avspaseringsdag der, og dermed få et par småferier ekstra i løpet av året.
Det vrimler av vanskeligheter for folk som nettopp har ankommet Norge, men også for den delen av oss som ikke er oppvokst med vanen å planlegge på forhånd hva en skal gjøre når fridagene kommer. Og det er dét som skjer med meg stadig vekk, til tross for mine mange, lange år i Norge. Fremdeles er jeg altfor sent ute med å overveie hvordan jeg skal få noe ut av ferien. Og derfor, når jeg minst venter det, overrumples jeg av fritiden; plutselig står jeg midt i ferien og aner ikke hva jeg skal bruke den til.
Mens de fleste har dratt på ferie, selv om det bare er til Danmark, til hyttene sine, eller på besøk hos familien, holder nyankomne slik som meg seg innenfor husets fire vegger. Først og fremst tenker jeg på vinteren, og aller mest spesielt på påskeferien. Dette er den “farligste ferien” og den som gir meg flest bekymringer, fordi den er så lang, ikke som i Latin-Amerika der påsken bare feires med én fridag – langfredagen. Her til lands er påsken en ekte religiøs feiring, eller rettere sagt ferie, for den har fire eller fem fridager som, hvis de kommer i forbindelse med en helg, lett kan omgjøres til en vaskekte ferie. Problemet er at når påsken kommer har jeg ikke planlagt noe som helst. Og da er det allerede for sent å bestille billetter eller å tenke på en reise et eller annet sted. Og du kan være sikker på at jeg ikke har sikret meg en eneste god bok. Dermed blir jeg ørkesløs en hel uke, vandrende fram og tilbake i leiligheten, eller nede i Oslo sentrum, mens jeg tenker at neste år, da skal jeg være mer forutseende og planlegge god tid i forveien hva jeg skal gjøre i påsken.
Norske ferier betyr riktignok fritid for de fleste. Det er her i Norge jeg har lært å respektere denne fritiden, og det er her jeg har lært hva en ferie virkelig er. Ferie er ferie, helg er helg, fritid er fritid, og du har din fulle rett til å gjøre det du selv har lyst til; å sove så lenge du vil og la arbeidet ligge. Det er dette jeg prøver å forklare kona mi i helgene, men hun sier nei, det er ikke bestandig slik, det er mange ting å gjøre i huset, det skal vaskes her, det skal vaskes der, og nå får vi snart besøk, så det er bare å finne fram skjorte og bukse og se å slå av den TV’n!
