Det er drøyt 10 år siden nå. I desember 1994 gikk russiske tropper inn i Tsjetsjenia og hovedstaden Grozny ble bombet til ruiner. Byen ble utsatt for det mest massive bomberegnet som verden har sett siden 2. verdenskrig.
Et land på rundt 15 000 kvadratkilometer, litt mindre enn Wales, har i 10 år blitt utsatt for de mest grusomme lidelser. Likevel, de vant den første krigen høsten 1996. Den andre krigen, som startet i 1999, varer ennå.
Tsjetsjenere har gjennomført grusomme terrorhandlinger, men det er de ikke alene om. Russernes uforholdsmessig sterke militære maktbruk som vist i erobringen av Grozny, ble gjentatt andre steder – som da soldater fra Innenriksministeriet (MVD) og spesialstytrker (OMON) gjennomførte massakren i Samashki 7-8. april 1995.
Som My Lai-massakren i Vietnam, kan kanskje massakren i Samashki sies å være et symbol på Russlands krig mot det tsjetsjenske folket.
Menneskerettigheter
Hendelsene i Samashki er omtalt i rapporten ”Med Alle Tilgjengelige Midler” utgitt av den russiske menneskerettighetsorganisasjonen The Memorial Human Rights Center i 1996.
Rapporten er et samarbeidsprosjekt mellom Memorial og medarbeidere i den russiske Ombudsmannen for Menneskerettigheter (OM). Etter meldinger i desember 1994, om grove brudd på menneskerettighetene fra begge sider i konflikten, startet en gruppe ledet av OM arbeidet i Tsjetsjenia. Parlamentsmedlemmet, Sergei Kovalyev, som ble sparket fra sin stilling som leder av OM i mars 1995, sto i spissen for arbeidet.
Samashki ligger i den nord-vestlige delen av Tsjetsjenia, ved grensa til Ingushetia. Da de russiske troppene gikk inn i Tsjetsjenia, konsentrerte de seg først og fremst om å få full kontroll over hovedstaden Grozny.
Det ble brukt forholdsvis få ressurser på å få kontroll over andre deler av republikken, og stasjonering av soldater i slike områder skapte hverken freds- eller krigssoner. Vestre Tsjetsjenia, med landsbyer som blant annet Samashki og Assinovskaya, var en slik ”hverken-eller” sone.
Forhandlinger og ultimatum
I ukene og månedene fram til massakren startet 7. april, var det stadig møter og forhandlinger mellom folk i Samashki (landsbyadministrasjon, landsbyens eldre) og russiske offiserer.
Landsbybefolkningen ønsket å få til en våpenhvile og russerne krevde innlevering av våpen og utlevering av tsjetsjenske ”opprørssoldater” som de kalte det. Samashki og andre landsbyer ble tidvis beskutt av russerne, men tsjetsjenske soldater angrep også russiske styrker.
Til tross for diverse forsøk fra sivilbefolkningen i Samashki, kom det aldri i stand noen egentlig våpenhvile.
Samashki var snart omringet, og 6. april kom russernes ultimatum. Et møte med MVD-offiserer, landsbyens eldre, imamen og sjefen for landsbyadministrasjonen fant sted.
Generalløytnant Antonov, visekommandant for de russiske styrkene i Tsjetsjenia, presenterte ultimatumet: innen kl. 7 på morgenen 7. april skulle 264 automatvåpen, to maskingeværer og en APC (pansret militært kjøretøy) overleveres russerne.
I tillegg skulle MVD-enheter tillates fritt å komme inn i landsbyen. I motsatt fall ville russiske tropper komme inn i landsbyen og gjennomføre våpensøk selv.
Landsbyens eldre og sjefen for landsbyadministrasjonen sa at de ikke var ansvarlige for opprørere som ikke bodde i Samashki eller for deres handlinger. Ingen fra landsbyen ville åpne ild, men de kunne ikke overlevere det gitte antall våpen siden landsbyen ikke hadde dem.
Landsbyadministrasjonens leder ba likevel om tre ekstra dager for å prøve å samle inn og overlevere 50 automatvåpen. Generalen avslo.
Russernes beskytning begynte lenge før ultmatumets frist utløp. Allerede kl. 22.30 om natta til 7. april bombet russerne området like utenfor Samashki med artilleri til kl. 01.30. En del av landsbyen ble også utsatt for bombeangrep fra lufta i 25 minutter om morgenen 7. april – fra kl. 5, et område tilgrensende den sørlige del av landsbyen.
Leder for Samashkis landsbyadministrasjon og landsbyens eldre, møtte russiske offiserer enda en gang og klarte å få utsatt tidsfristen til kl. 16.
Cleanup og massakre
Ifølge Memorials rapport begynte russernes såkalte ’cleanup’-operasjon (hus-til-hus-sjekk for å finne våpen og tsjetsjenske soldater) av Samashki rundt 15-20 minutter før tidsfristen var ute.
I løpet av to dager gjennomførte soldatene en cleanup-operasjon som utviklet seg til en massakre. Innbyggerne ble drept i sine egne hjem ved ’henrettelser’ inne i husene, at hus ble påtent, at folk ble brent levende, at folk ble skutt og drept av snikskyttere og skutt fra militære kjøretøyer i gatene, at granater ble kastet inn i hus og kjellere. Menn ble anholdt og tatt med til konsentrasjonsleiren i Mozdok og henrettet på veien.
Forfatterne av Memorial-rapporten opererte med 103 døde i denne cleanup-operasjonen da den gikk i trykken i begynnelsen av 1996. Det store flertallet var sivile. Men de understreker at tallet er usikkert og sannsynligvis større. Røde Kors opererer med et dødstall på minst 250.
Ingen ansvarlige
Av Memorials rapport framgår det at russiske militærmyndigheter ikke hadde stilt noen til ansvar for massakren da rapporten gikk i trykken i 1996.
Den 26. juli 1995 uttalte dommer G.N. Nosov som svar på en forespørsel fra den frittalende Sergei Kovalyev, ”at på nåværende tidspunkt har vi ikke tilstrekkelig grunnlag til å konkludere med at handlingene fra føderale tropper og MVD-tropper i sine militære aktiviteter i Samashki-området var ulovlige. Ingen har blitt holdt ansvarlig.”
Den Parlamentariske Kommisjonen for Etterforskning av Årsaker og Omstendigheter rundt Utviklingen av Krisa i den Tsjetsjenske Rebublikken var også involvert i undersøkelsen av hendelsene. Kommisjonens leder, S. Govoruhkin, besøkte Samashki 14. april og brukte mindre enn en dag der.
Den samme Govorukhin, krevde forøvrig etterforskning av sine Duma-kolleger A.Shabad, L.Ponomarev, and S.Kovalyev, «for å spre informasjon som vanærer den Russiske Føderasjonen.” Men det skjedde ikke. En åpen rettsak ville ikke ha tjent de russiske politikere og militære som direkte og indirekte må bære ansvaret for massakren.
Den 29. mai holdt Kommisjonen åpen høring der også Samashki-hendelsene var med. For å sitere Memorial-rapporten, ”Det er beklagelig å måtte notere at arbeidet til lederen og en gruppe av Kommisjonens medlemmer neppe var fokusert på å lete etter sannheten”.
Govoruhkin mottok 221 meldinger fra befolkningen i Samashki, men han svarte ikke på noen av dem.
