Norge deltar i okkupasjonen med et fåtall offiserer, og det er dette Ismael mener er kriminelt. Den 28-årige legen var i Oslo i forbindelse med antikrigsdemonstrasjonen 19. mars. Han holdt appell under demonstrasjonen og viste film og lysbilder på kulturhuset Hausmania senere på dagen og på Blindern dagen før. Ismael er generalsekretær i organisasjonen ”Doctors for Iraq”, den første uavhengige organisasjonen i Irak etter Saddam Husseins fall. De er over 300 leger som arbeider for sin rett til å jobbe uten amerikanernes innblanding.
Lukten av død
Ismael arbeidet som lege i Fallujah under amerikanernes første beleiring av byen i april 2004. Da han kom tilbake i januar i år, var det et grufullt syn som møtte ham. 2/3 av byen var ødelagt; hus, moskéer, skoler, helseklinikker. Mesteparten av dens befolkning mistet sine hjem og mange ble drept. Barn ble foreldreløse. I flyktningeleirene utenfor byen hørte han fryktelige historier.
– Jeg bodde der i april. Men da jeg kom inn i byen denne gangen var den helt forandret. Jeg kom i januar, og det så ut som byen hadde blitt rammet av en tsunami. Du så de råtne kroppene, du følte lukten av død. Det var som et spøkelsesområde, og du så mennesker løpe hit og dit for å finne vann og for å finne ly for vinteren.
– Vi måtte finne ut hva som hadde skjedd. Vi måtte hjelpe flyktningene, og vi begynte å telle antall døde mennesker. Vi måtte også finne ut hvem som hadde blitt foreldreløse. Inntil nå har vi funnet 300 foreldreløse barn. Vi prøvde å få oversikt over hjelpebehovene i byen og flyktningeleirene.
– Hvor mange mennesker bor i flyktningerleirene?
– Ikke alle, men flertallet. Anslaget er på 50 000 familier, og når det er 4-6 medlemmer i hver familie kan du forestille deg hvor mange det er. Det er fem flyktningeleirer utenfor byen.
Folkemord
– Det som skjedde i Fallujah i november var et folkemord. Det som skjedde i løpet av de tre første dagene av beleiringen, er det verste jeg har sett i hele mitt liv.
Han forteller at mer enn 3500 mennesker ble drept av de amerikanske soldatene. En liten jente mistet 17 familiemedlemmer. USA hindret mat og medisiner å komme inn i byen og tok over sykehuset.
– ”Fuck off”, sa en amerikansk soldat til meg da jeg forsøkte å gå til sykehuset for å få hjelp. En medisinsk klinikk i Nazal-kvarteret inne i byen ble truffet av en amerikansk rakett. Amerikanerne skjøt på ambulanser, hindret dem i å komme inn i byen og brente moskéer. Media, unntatt de USA-tro, ble hindret i å komme inn i byen.
Men opp i all denne grufulle virkeligheten har irakere også lært noe, forklarer Ismael.
– Vi har lært om enhet. Vi er alle irakere, sier han og forteller at under den siste beleiringen kom det biler med hjelp fra Kerbala, den hellige, hovedsakelig shiamuslimske byen lenger sør i landet.
Helt ubeskrivelig
Ismael og hans kolleger jobbet under meget vanskelige forhold under den amerikanske invasjonen.
– Vi var leger under krigen da fienden ødela våre hjem. Det var mangel på mat og medisiner, men vi måtte fortsette å hjelpe befolkningen. Forholdene vi arbeidet under var helt ubeskrivelige. Du kan ikke forestille deg det. Hver morgen var det en lang kø med pasienter som ventet på operasjon, 60 pasienter om dagen. Ingen kan klare det.
– Etter at invasjonen var over ble ting verre og verre, men vi måtte forsvare folkets rettigheter.
På et møte som amerikanerne hadde med alle leger i Irak i mai, like etter at invasjonen var over, fikk de servert okkupantmaktas falske løfter. Innen et år ville legene tjene 450 dollar i måneden lovte amerikanerne.
– Etter en måned hadde vi ikke fått noe lønn, sier Ismael.
Men Ismael og hans kolleger fortsatte å jobbe. Irak er et stort land, og det trengtes legehjelp mange steder – i blant annet Mosul, Fallujah, Najaf, Basra. De arbeidet frivillig og organiserte seg i små grupper. De håper å få til noe som ”Leger uten grenser”, at de kan sende legeteam overalt, men innenfor Irak.
I slutten av fjoråret reiste Ismael til Storbritannia for å samle inn penger til hjelpearbeidet i Irak. Han ville fortelle det britiske folk sannheten om hva som skjer i Irak og Fallujah.
– I Storbritannia fikk vi blant annet samlet inn penger til en hjelpekonvoi. Med lastebiler fikk vi i januar brakt ris, medisinsk utstyr og klær til flyktningeleirene utenfor Fallujah.
Det hører med til historien at han ble nektet å komme inn i landet da han skulle tale på fagforenings- og antikrigsmøter i februar.
Angrep og ydmykelser
– Har du eller din familie blitt angrepet eller trakassert av amerikanerne?
– Da vi dro ut av Fallujah etter den første beleiringen i april, begynte vi å snakke om hva som foregikk, hvordan de drepte folk, nøyaktig hva som hadde skjedd. Som lege hadde jeg også erfaring med hvordan de behandlet folk som protesterte. De amerikanske soldatene angrep huset mitt tre ganger. Det andre poenget er dette: Da jeg var i Storbritannia, arresterte de min far. De rettet et gevær mot hodet hans og lo, trakk ham opp på taket sammen med to av mine yngre søstre. De ydmyket ham og tvang ham til å bøye hodet mot gulvet, plasserte et våpen i hendene hans og ba ham skyte seg selv og lo.
– Hendelsene i Fallujah må ha gjort hatet mot amerikanerne mye større?
– La meg fortelle deg noe. Noam Chomsky, jeg setter veldig stor pris på den mannen. I en av hans siste bøker skriver han: ”Jeg ønsker ikke å være en som unnskylder terroristene som traff de to tårnene, men hvis vi ønsker å hindre flere grusomheter i mitt land, må vi vite årsaken og vi må stoppe den”. Og en annen formulering: ”Hvis vi ønsker å stoppe terrorismen i verden, må min regjering slutte å delta i den”.
– Så hvorfor hater vi dem? Vi hater dem fordi måten de oppfører seg på, tvinger oss til å hate dem, og det er det Bush ønsker: Å kutte bruene slik at den ene hater den andre.
Hatet kom først. Det kom ikke etter at fire entreprenører ble drept i Fallujah. Vi hadde 12 år med sanksjoner. Barn blir drept, vitenskapsfolk blir drept. Jeg kunne snakke masse om dette. Lærere blir drept, folk kastes i fengsel og blir torturert. Det er den viktigste årsaken.
Napalm
USA brukte napalm i Fallujah. Ismael forteller om de brennende kroppene. Forkullede lik i ikke-stridende stillinger. Det er napalm, det finnes ingen annen forklaring, forteller Ismael.
Og vestlige media? Han har ikke mye pent å si om dem.
– Jeg forventer at journalister forteller sannheten. De fleste bare zoomer inn på enkelthendelser og ser ikke helheten.
Salam T. Ismael avslutter med å fortelle om hvordan amerikanerne ødela det arkeologiske muséet i Bagdad og lot det bli plyndret.
– Da gråt jeg. Den første bomba som traff Irak, ødela brua mellom oss og dem.
UNDERSAK
Øyenvitner til massakren
Med filmkamera og fotoapparat har Salam T. Ismael og prodsenten Michael Burke dokumentert hva som virkelig skjedde i Fallujah i november.
Fallujah ligger ca. 60 kilometer vest for Bagdad. Det var i nærheten av denne byen opprøret mot de britiske kolonialistene startet i 1920. Et opprør som svekket den britiske kontrollen over store deler av Irak, men som ikke førte til uavhengighet.
I frihetens navn
Filmen som Ismael viste i Oslo har han kalt «I frihetens navn». Den kombinerer et kort riss av Iraks historie med bilder som viser ugjerningene i Fallujah.
I 1258 okkuperte mongolene landet, rundt 1908 ble det funnet olje, fra 1916 koloniserte britene landet og i 2003 angrep USA. Og Iraks herskere samarbeidet med koloni-og okkupasjonsmaktene.
Vi får gjenoppfrisket noen av president Bush sine uttalelser mot muslimer og irakere, at de hater USA på grunn av landets demokrati. Men som Ismael sa, hatet har andre årsaker. Det næres av vestens og særlig USAs oppførsel, blant annet FN-sanksjonene mot landet. I perioden 1996 – 1998 døde 5 000 barn hver måned, ifølge Ismael. Filmen viser også håndstrykket mellom Saddam Hussein og Donald Rumsfeld tidlig på 1980-tallet. Som Ismael kommenterte, hvem skapte monsteret? Vi ser et bilde av et barnelik i Fallujah. Halve hodet er sprengt bort. Han ble rammet av en amerikansk klasebombe, forteller Ismael som holdt ham inntil seg til han døde.
Drept utenfor moskéen
Deretter lysbildene. Bilder av døde mennesker som er myrdet i sine egne hjem, noen opprørere – flest sivile. Bilder av Fallujahs innbyggere som begraver sine døde i massegraver utenfor byen. De måtte blant annet bruke fotballbanen da de ikke fikk lov til å bruke byens gravplass.
Ismael forteller den ene rystende historien etter den andre. Om hele familier som blir bedt av amerikanske soldater om å forlate hjemmet sitt, ta med seg sine eiendeler og samle seg foran moskéen. Der blir de skutt av amerikanerne, av soldater på takene til omkringliggende bygninger.
Familien Latif
En av dem er familien til Eyad Naji Latif. Eyad fortalte sin historie til Ismael som har fortalt den videre til den britiske avisa Socialist Worker: «Den 12. november samlet Eyad Naji Latif og åtte medlemmer av hans familie – et av dem, et seks måneders gammelt barn – sine eiendeler og spaserte til moskéen slik amerikanerne hadde bedt dem gjøre.
Da de nådde hovedveien utenfor moskéen hørte de et rop, men de kunne ikke forstå hva som ble ropt. Eyad fortalte meg at det kunne ha vært «nå» på engelsk. Så begynte skytingen. Amerikanske soldater kom til syne på takene til omkringliggende hus og åpnet ild.
Eyads far ble skutt i hjertet og hans mor i brystet. De døde med en gang. To av Eyads brødre ble også truffet, en i brystet og en i nakken. To av kvinnene ble truffet, en i hånda og en i benet. Så drepte snikskytterne kona til en av Eyads brødre. Da hun falt, løp hennes fem år gamle sønn mot henne og sto over hennes kropp. De drepte ham også.
De overlevende appellerte desperat til soldatene om at de måtte stoppe skytingen. Men Eyad fortalte meg at når en av dem prøvde å heve et hvitt flagg, ble de skutt. Etter flere timer prøvde han å heve armen med flagget. Men de skjøt ham i armen. Til slutt forsøkte han å heve hånda. Så skjøt de ham i hånda. De fem overlevende, inkludert det seks måneder gamle barnet, lå i gata i syv timer. Så krøp fire av dem til det nærmeste huset for å finne dekning.
Morgenen etter klarte broren som var blitt skutt i nakken, også å krype i sikkerhet. Alle ble i huset i åtte dager og overlevde på røtter og en kopp med vann til babyen. På den åttende dagen ble de funnet av noen medlemmer av den irakiske nasjonalgarden og tatt med til sykehus i Fallujah. De fikk høre at amerikanerne arresterte alle unge menn så familen dro fra sykehuset og fikk behandling i en by i nærheten.
De vet ikke i detalj hva som skjedde med de andre familiene som hadde gått til moskéen. Men de fortalte meg at gata var vasket med blod».
